I løpet av de siste årene har det skjedd en massiv endring i akademia – innføringen av masseuniversitetet.
Det har vært politisk engasjement for å tilby utdannelse til flest mulig, under forestillingen om at dette vil gi økonomisk vekst. Resultatet er at universitetet har senket kravene sine drastisk.
Dette kommenterte jeg til en professor, hvorpå han svarte at det er vanskelig å vite hva som er riktig å gjøre. Han fortalte at han kunne få gråtende elever på kontoret hans, som klager over at de ikke forstår helt grunnleggende ting i faget. Og at faglærere blir kritisert av ledelsen om det er høye strykprosenter, som om det liksom indikerer at de er dårlige lærere.
Snevre tekster som ingen leser
Dette skyldes åpenbart at universitetet direkte økonomisk insentiveres til lave standarder. De får betalt mer penger jo flere som består og avlegger grader.
Slik Platon i dialogen «Menon» spurte om dyd kan læres, heter det nå «kan dyd masseproduseres?» Svaret er åpenbart nei. Det går mange på universitetet i dag som simpelthen ikke kan prestere på et universitetsnivå. Undervisere må derfor bruke en rekke tåpelige obligatoriske arbeidskrav og standardiserte vurderinger, så vi alle kan late som om dette er læring. Dersom evalueringer heller testet selvstendig tenkning, forståelse og evne til å anvende kunnskap i nye kontekster, ville det vært åpenbart hvem som faktisk forstår hva de snakker om.
Innen forskning forekommer den samme tendensen, der kvantitet vektlegges over innovasjon og kvalitet. Akademikere må arbeide for å massepublisere generiske varianter av vedtatte sannheter under håp om fast stilling. De må være lydige, delta på møter, søke om midler, sensurere seg selv, pleie nettverk, dokumentere, følge gjennomregulerte normer og publisere tekster som bare leses av et snevert utvalg fagfeller som lever i samme teoretiske boble.
Studenter på sin side ledes frem mot å skrive banale og generiske bachelor- og masteroppgaver, som ingen egentlig kommer til å lese. Bare så vi kan si: «se her – disse menneskene har en mastergrad. Disse menneskene kan assimilere informasjon og slenge det sammen tilfredsstillende nok til å møte noen arbitrære standardisere krav. Disse studentene er tilstrekkelig lydige til å la sin tankefrihet kues gjennom den ritualistiske underkastelse vi nå kaller moderne dannelse.»
Les også: Refser Khrono: – Trakasseringen har flyttet seg fra Twitter til avisen
Inflasjon i grader
Alt dette er selvsagt åpenbart for arbeidsmarkedet, som forstår at det er gått massiv inflasjon i grader.
Om alle har en bachelorgrad, så har i praksis ingen en bachelorgrad – for det sier ingenting. Følgelig må de rekruttere på enda høyere nivå for å faktisk få personer som kan relatere selvstendig til akademisk tenkning. Slik må man nå ha diverse former for mastergrader for helt enkle administrative oppgaver som så absolutt ikke fordrer det.
Dette er absurd bortkastet ressursbruk, som åpenbart kan spores ned til den grunnleggende utdannelsen, som også forsøker å tvinge flest mulig gjennom, koste hva det koste vil.
Les også: Dette bør bli startskuddet for en ny retning i akademia
Akademiske idealer og fallen dannelse
Hvis vi fortsetter på denne kursen, vil vi bokstavelig talt ødelegge alt det akademiske idealer står for. Det vil bli betydningsløst å ha en grad, og jeg vil tro flere kommer til å velge andre veier inn i arbeidslivet, når markedet skjønner at grader i stort grad har blitt tull.
Hva gjelder forskning og ekspertise, er dette åpenbart bortkastet bruk av professorkompetanse. Disse svært arbeidsomme og dyktige individene, som har viet sitt liv til å bli blant de beste i verden til epistemisk arbeid, burde få frihet til å nettopp tenke, la ideer gro, skape ny innsikt og veilede de studentene som faktisk kan dra nytte av deres kompetanse.
Vi ville aldri i verden fått landslagstrenere til å bruke tid på personlig trening av nybegynnere på Sats, så la oss være så snill å ikke gjøre dette i akademia.
Det hadde selvfølgelig vært ønskelig om alle kunne være i toppidrettsform, men vi kan faktisk ikke basere seriøs politikk på slik fantasi.
