Norge har, som et av få land, en grense på 4,7 alkoholprosent for ølet som selges i butikk.
Dette har ført til et unødvendig dårlig tilbud til oss forbrukere. Bakgrunnen for dette er svært arbitrær, og har sin opprinnelse i noe så «gøy» som skatteklasser. For å gjøre en lang historie kort: Stortinget bestemte tidlig på 1900-tallet at man skulle beskatte alkohol med forskjellig styrke ulikt, samt at noe øl kun skulle selges på det som i dag er Vinmonopolet.
Derfor ble det i bryggerienes interesse at den ølen som var mest tilgjengelig, skulle ha et så høyt alkoholnivå som tillatt i den skatteklassen. Dette var rundt 4,7 prosent. Gjennom de siste 100 årene har det alltid vært slik, uten noen videre debatt.
Les også: Alkoholfri øl er mer populært enn noensinne. Vi har testet utvalget
Best mulig pils
Det er ingen helsemessige anbefalinger som tilsier at grensen mellom øl og sterkøl bør gå på akkurat 4,7 prosent. Grensen er dermed selve definisjonen på arbitrær.
Det er to hovedgrunner til at denne grensen bør økes. Den ene er bryggeprosessen til pilsner, og den andre er tilgjengeligheten av importøl for oss forbrukere.
Jeg snakker ikke her om et frislipp av øl i butikkene, men heller om en liten økning i alkoholprosent, som vil gjøre at den norske pilsen vil smake bedre, samt muliggjøre en ny verden av importøl for oss forbrukere. Ved brygging av pilsner vil alkoholprosenten ligge et sted mellom 4 og 6. Likefullt er det verd å merke seg at de fleste pilsnere som lages i Europa og resten av verden, ender på rundt 5-5,2 prosent.
Dette handler i enkle trekk om bryggetekniske detaljer og hvordan man får den best mulige smaken. Da jeg var 16 år og på omvisning hos Hansa bryggeri, beklaget bryggerimesteren som viste oss rundt, seg over hvor mye bedre pils Hansa kunne laget hvis de bare kunne få økt alkoholprosenten til 5,2.
Grunnen til at jeg trekker frem pilsner, er at det er den desidert mest solgte øltypen i Norge, og dermed ville vært den øltypen som hadde tjent mest på en endring av lovverket.
Les også: Er du glad i denne øltypen? Da må du kanskje finne deg en ny favoritt
Et lite marked
Den andre hovedgrunnen til å øke alkoholprosenten i butikkøl er at dette vil åpnet det norske markedet for en mye større variasjon av importøl.
Norge er et lite land, med et lite ølmarked. Derfor er det kun et fåtall internasjonale bryggerier som ønsker å ta seg bryet med å brygge en særegen øl som forholder seg til norske arbitrære regler. Dette setter en effektiv stopper for at butikker som har spesialisert seg på å tilby et utvidet utvalg av øl, skal kunne tilby et bedre spekter til oss forbrukere.
Selv de bryggeriene som har tilpasset seg det norske lovverket, selger oss et dårligere produkt enn i resten av Europa. Det er en av grunnene til at Tuborg og Carlsberg smaker bedre i Danmark, Heineken smaker bedre i Nederland og Mythos smaker bedre i Hellas. Og det er denne kvaliteten jeg ønsker at vi også skal kunne nyte i Norge.
Motargumentet er at denne typen øl er tilgjengelig hos Vinmonopolet. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Det er et fåtall av polbutikkene som har spesialisert seg på øl, og hvis du bor i de mer grisgrendte strøkene av Norge, er du henvist til bestillingsutvalget. Videre tar Vinmonopolet inn bare et fåtall av alle de forskjellige øltypene som produseres rundt i verden.
Med bakgrunn i dette mener jeg at skatteklasse D, også kjent som butikkøl, som går fra 3,75 til 4,75 alkoholprosent, bør justeres til et tak på 6,0 alkoholprosent. For å gi oss bedre norsk øl, bedre utenlandsk øl og et bedre utvalg av øl i butikkene våre.
