Statsmakten ekspanderer stadig mer, og minimerer med det vesentlige motmakters betydning i det norske samfunnet.
Næringslivet må ikke sikres konkurransedyktige vilkår for næringslivets egen del, men for samfunnets. De siste månedene har nyhetsdekningen vært preget av norske næringslivseieres utflagging til Sveits. Skattenivået og innretningen på enkeltskatter oppgis som årsaker bak flyttingen.
Regjeringen oppleves som næringsfiendtlig, utilnærmelig og ideologisk motivert i skattepolitikken. Det finnes en rekke grunner til at regjeringens skattepolitikk er problematisk. En helt sentral av dem er at den fører til betydelig sentralisering og konsentrasjon av makt hos staten.
Bakteppet
Den Arbeiderparti-ledede mindretallsregjeringen har siden de inntok regjeringskontorene, økt skatter og avgifter med over 50 milliarder.
I norsk historisk målestokk er dette en ekstraordinær stor økning. Over 40 milliarder av skatteøkningene hentes fra næringslivet, blant annet gjennom en dobling av formuesskatten og en økning av utbytteskatten. En praktisk konsekvens av skatteopplegget er at norske eiere må ta ut stadig større utbytter for å betale den økende skatteregningen, noe som åpenbart gir utenlandske eiere en stor konkurransefordel.
Så store endringer på så kort tid skaper store problemer for næringslivet. Regjeringen sikrer næringslivet hverken forutsigbarhet eller konkurransedyktige vilkår.
På sikt virker det uunngåelig at skattepolitikken vil gi færre insentiver for å investere i Norge. Spesielt for norske investorer.
Færre arbeidsplasser og lavere skatteinntekter kan også bli en konsekvens. Færre norske eiere blir det garantert. Problemene med lite tilgjengelig risikovillig privat kapital vil forverre seg, kapitaltilgangen for de som ønsker å utvikle ny industri og andre gründer-prosjekter, vil begrenses ytterligere.
Dessuten vil vi åpenbart miste mye essensiell kompetanse dersom kapitalsterke eiere fortsetter å flagge ut.
Også lønnsmottakere må betale mer i skatt. Regjeringen øker inntektsskatten for de som tjenere over 750.000 kroner, og gir arbeidsgivere et insentiv for å holde lønnsnivået nede ved å øke arbeidsgiveravgiften for lønnsinntekter på samme nivå. Samlet sett er regjeringens signaler utvetydige: Folk og næringsliv skal beholde en lavere andel av egne inntekter, staten skal bli større.
Vi kan legge til at regjeringen viser liten til ingen interesse for å gjennomføre kostnadsbesparende og nødvendige reformer i offentlig sektor. Ingenting tyder på at utviklingen mot en stadig større offentlig sektor målt som andel av verdiskapningen vil stanse med det første.
Les også: Angrepet på Freia er virkningsløs dydsposering
Bekymringsfull tendens
De mer prinsipielle innvendingene mot utviklingen er åpenbare.
Uten et mangfold av aktører, meninger og praksiser vil den samlede innovasjonskraften i samfunnet reduseres betydelig. Færre tanker vil tenkes, færre nyvinninger utvikles og færre verdier skapes.
Dersom staten skal ta ansvaret for en stadig større del av folks liv, økonomien og sivilsamfunnet vil det unektelig føre til en ytterligere maktforskyvning i retning staten. Poenget er ikke at staten skal være så liten som overhodet mulig, poenget er at staten må sikre viktige motmakter forutsetninger for å kunne bidra til den overordnede samfunnsutviklingen – og da må regjeringen utvise større magemål enn tilfellet er nå. Makt må spres og desentraliseres.
Gjennom en sunn maktbalanse kan ulike aktører balansere hverandre slik at vi unngår uheldig maktkonsentrasjon. Sterke og robuste lokalsamfunn er en viktig motmakt. En offensiv og kreativ utdanningssektor er en annen. En velfungerende markedsøkonomi som fremmer konkurranse og forhindrer monopoldannelser, er en tredje. En av de aller viktigste er et fritt og selvstendig næringsliv.
Dersom staten stadig smalner inn handlingsrommet for næringslivet ved å tilrane seg større ansvar i økonomien og øvrige samfunnsområder, vil konsekvensen uunngåelig bli lavere vekst og mindre innovasjon. Det ligger mer i verdiskapningsbegrepet enn det rent økonomiske, og den erkjennelsen ser det dessverre ikke ut til at regjeringens medlemmer er kommet til.
Hvilken verden er det statsministeren ser når han ser ut av vinduet på kontoret sitt? Hvordan er det mulig å konkludere med at en av de største utfordringene i Norge er at folk og næringsliv sitter på for stor andel av kapitalen, når tilfellet er at vi har verdens største stat?
Les også: Skoleeksperimentet som ikke gikk etter læreplanen
Analysen er uriktig, og konklusjonen feil
Den kvantitative størrelsen på staten er imidlertid ikke det eneste av betydning.
Næringslivets spillerom og effektiviteten i markedet defineres også av mer kvalitative faktorer. Særlig innretningen på de ulike reguleringene ment å ramme inn markedet. Likevel er det lite ved regjeringens handlinger og signaler som indikerer at de er tilstrekkelig oppmerksom denne faktoren, ei heller interessert i å arbeide frem politiske løsninger som bedrer rammene for næringslivet.
Tilnærmingen virker å være 100 prosent definert av omfordeling som eneste relevante faktor, helt uten høyde for at en forutsetning for deling er verdiskapning. Vi er i ferd med å begrense næringslivet vårt på en måte som vi alle vil tape på.
Et fritt og selvstendig næringsliv og andre viktige motmakter må sikres tilstrekkelig spillerom til at vi får en fornuftig spredning av samfunnsmakten.
Ikke for næringslivets egen del, men for samfunnets.
