Skeives rettigheter i Norge er forbilledlig bekreftet i lovverk, hjemler og internasjonale forpliktelser. Samtidig forteller politiets og PSTs håndtering i perioden rundt 25. juni i fjor av varsler, trusselbilde, selve terrorhandlingen og oppfølgingen, om manglende samsvar mellom lovens intensjon og evnen til å gjennomføre det vi som samfunn har forpliktet oss til.
Det lar seg ikke alltid gjøre å sikre en befolkning som helhet. Heller ikke sårbare grupper. Men det er avgjørende at vi ser og opplever viljen og evnen til å mobilisere og agere når det gjelder. I tillegg til å forebygge i forkant og i etterkant.
Noen konkrete observasjoner: Da jeg ble kalt inn for å støtte medlemmer av Skeiv ungdom og Hiv-Norge i timene og ukene etter terrorangrepet, observerte jeg følgende:
Ingen sikkerhetstiltak eller politi var å spore rundt kontorene til disse organisasjonene. Samtidig som vi befant oss i lokaler og med mennesker som åpenbart er sårbare for den type terror og vold vi nettopp var vitner til.
Les også: På tide å stå opp mot Dagbladets forvirrede syn på fri debatt
Sammen når det gjelder
Avlysningen av Pride-arrangementet ble en ytterligere påminnelse om politiets og PSTs fravær. Da de uttalte manglende vilje og påstått manglende evne til å beskytte en planlagt markering. En markering som ville vist at vi som samfunn står opp for minoriteter og menneskerettigheter.
Ikke ved å garantere vår sikkerhet. Den garantien er det ingen som kan gi. Men ved å sørge for at det er så trygt som vi sammen realistisk kan få til. Og at vi står sammen når det gjelder. Nettopp slik vi kunne det og gjorde det i 2011 etter 22. juli.
Les også: Hva skal vi med PST?
Hva kommer det av?
Jeg sykler hver dag hele året (også i dagene etter terrorangrepet) forbi synagogen i Bergstien i Oslo, der jeg hver dag, over flere år, ser en politibil og minimum to vakter sående utenfor.
I tillegg har de stengt adgang for gjennomkjøring for biler. Det er fint og betryggende å se at minoriteter og sårbare grupper blir beskyttet så godt det lar seg gjøre. Slik vi også gjør det ved moskeen Al-Noor Islamic Centre i Bærum etter skyteepisoden 10. august 2019.
Det har samtidig forundret meg at jeg ikke har sett eller erfart noen form for synlig sikring eller vakthold rundt organisasjoner og steder der skeive oppholder seg etter 25. juni 2022.
Hva kommer det av at denne gruppen ikke opplever den samme form for umiddelbar mobilisering og oppfølging med konkret beskyttelse over tid?
