Vi har sett en betydelig økning i overgrep de siste årene. Våger vi spørre hvorfor?
Orker vi vi å forholde oss til at innsikt i og rehabilitering av seksuallovbruddsdømte fører til vanskelige dilemmaer som ikke kan løses ved å isolere og støte ut de fordømte?
Jeg har verken hatt en spiseforstyrrelse, angstlidelse eller et rusmisbruk. Min lidelse var forstyrrelse i utviklingen av kjærlighetsobjekt. Jeg forelsket meg i tenåringsgutter fra jeg var gutt, og fortsatte med det inn i voksenalder.
Jeg forholdt meg til min legning ved å samle på bilder og filmer av nakne gutter, også i seksuelle situasjoner. Jeg levde aldri ut min legning. Det ble for vanskelig for meg. Jeg var for preget av skam til å komme meg videre.
Jeg møter ingen forståelse for min lidelse. I stedet er jeg blitt støtt ut av samfunnet, ekskludert fra arbeidslivet og utestengt fra sosiale arenaer. Årsaken er at jeg fikk en dom for nedlasting. Ingen vil høre min historie. De kappes i stedet om å ta avstand fra meg og andre som har gjort det samme.
Klappjakt på sånne som meg
De som ikke tar avstand fra meg, tør ikke tone flagg, våger ikke komme med nyanseringer eller motforestillinger – av redsel for å bli skjøvet over i gruppen som aksepterer overgrep.
Ingen vil risikere sitt gode navn og rykte for å forsvare eller inkludere en som meg. Fordømmelsen florerer i sosiale medier og rykteflommen går i nærmiljøet.
Heller ingen arbeidsgivere vil ha meg. Hva vil det gjøre med virksomhetens renomme om det blir kjent at den de har ansatt en ferdigsonet seksuallovbryter, en person som har en psykisk forstyrrelse i hvem han blir tiltrukket av?
Men det som virkelig uroer meg, er at folk ikke ønsker informasjon om hva som fører til at en kan føle tiltrekning til feil person. Uten kunnskap blir virkelighetsforståelsen basert på synsing og udokumenterte holdninger. Holdninger ikke ulikt dem homofile ble utsatt for for noen tiår siden.
I dag er det en moralsk klappjakt etter personer som har gjort feil i sine vurderinger av moralske grenser, uavhengig av hvor kalkulert det har vært. Rettsstatens prinsipper settes til side for det godes formål. Overfor en domfelt person som meg synes borgervern å være greit.
Forakt og avvisning hjelper ikke
La meg gjøre min holdning til overgrep glassklar: Slik atferd er på ingen måte akseptabelt. Ingen skal oppleve seksuelt press, utnyttelse eller vold – spesielt ikke barn.
Men dessverre går utviklingen i feil retning. Stadig flere lovbrudd blir avdekket, og bak hver domfellelse er det trolig store mørketall. Fengslene fylles opp av personer som har begått seksuallovbrudd. De utgjør snart 30 prosent av alle innsatte. Fengselsstraffene økes samtidig som vår vilje til å reflektere over årsakene til utviklingen uteblir.
Blir vi for sneversynte i vår iver etter å straffe også etter endt soning? Forsking viser at skam, tabu og utestengelse kan like gjerne føre til økt seksuell tiltrekningen og risikoen for å handle på følelsene, som det motsatte.
Å møte personer som strever med tiltrekning eller har begått handlinger av krenkende karakter, med forakt og avvisning fører til at de blir isolert og ønsket om rehabilitering blir vanskelig.
Les også: Hevder å ha fått sparken for å være hvit – fikk medhold og svimlende erstatning
Fortsatt en vei å gå for mer åpenhet
Samfunnet er blitt så åpent og tolerant for seksualitet at det meste er ok.
Det som før var forbudt, er nå langt på vei normalisert: homofili, bifili og kjønnsinkongruens. Det er selvsagt en positiv utvikling. Men noen av oss var så hemmet i oppveksten og preget av datidens fordømmelse overfor likekjønnede relasjoner at vi ikke hang med.
Våre forbudte følelser skal behandles med det formål at vi ikke skal begå overgrep. Kunnskapen om og behandlingstilbudet med utgangspunkt i seksuallovbryteres behov for å utvikle sin seksualitet er det derimot mindre interesse for, også når det gjelder forskning.
Personer blir stemplet, og de dømte blir beskrevet som monstre. I stedet for å redusere risikoen for nye overgrep ved å inkludere den som strever, blir deres identitet som monstre forsterket ved slik stigmatisering. Det skilles i liten eller ingen grad på om det er følelser, nedlasting av bilder eller fysiske overgrep.
Les også: Kunsten å være statlig drag-dronning
Vi må våge å spørre om hvorfor
I andre av livets vanskelige temaer har vi tatt inn over oss at åpenhet er middelet for endring: selvmord, rusmisbruk, angst, fødselsdepresjon.
Foreløpig er de som strever med seksuelle følelser overfor mindreårige, unntatt fra denne innsikten og interessen. I stedet blir de overlatt til seg selv med sine følelser, mens mangel på kunnskap fører til frykt hos resten av befolkningen.
I ny rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress kommer det frem at overgrep har hatt en betydelig økning siste ti årene.
Da må vi våge å spørre om hvorfor – og hvordan vi kan snu trenden. Det gjør ikke samfunnet ved livsvarig stigmatisering og utestengelse både fra arbeidsliv og sosiale relasjoner.
