I fjor vår døde USAs første kvinnelige utenriksminister Madeleine Albright av kreft, i en alder av 84 år. De overstrømmende nekrologene lot ikke vente på seg.
Albright var alltid en kraft for «godhet, nåde, og anstendighet og for frihet», ifølge en offisiell uttalelse fra Det hvite hus. «Når jeg tenker på Madeleine, vil jeg alltid huske hennes inderlige tro på at Amerika er den uunnværlige nasjonen», fremhevet president Joe Biden.
På 90-tallet hadde Biden etter eget utsagn et forbilledlig samarbeid med Albright i senatets komité for utenriksrelasjoner: «Jeg ble trist av å høre nyheten om Madeleine Albrights død», skrev Natos generalsekretær, Jens Stoltenberg, på Twitter. Han roste Albright «som en kraft for frihet, en uttalt forkjemper for Nato, en inspirerende kollega og venn». I noen av «verdenssamfunnets» mindre kondisjonerte kriker og kroker, var imidlertid reaksjonene på Albrights bortgang langt mer dempede, for ikke å si ytterst kritiske.
For den irakiske frilansjournalisten og filmskaperen Ahmed Twaij var Albright en frontfigur og et symbol på en utenrikspolitikk som førte til massiv lidelse for millioner av uskyldige sivile. La oss se nærmere på denne alvorlige anklagen.
Irak-sanksjonene
FNs sikkerhetsråd vedtok i 1990 en handelsboikott av Irak, hvis hensikt var å få slutt på den militære okkupasjonen av Kuwait.
Disse sanksjonene ble imidlertid ikke fjernet etter Gulfkrigens slutt. Tvert imot ble de skjerpet i en ny FN-resolusjon, som krevde at Irak også måtte destruere sitt arsenal av biologiske og kjemiske masseødeleggelsesvåpen.
En graverende bivirkning av denne sanksjonspolitikken var at de irakiske styresmaktene fikk svære problemer med å reparere vannverk, kloakkanlegg og annen essensiell sivil infrastruktur som ble destruert under krigen i 1990-91. Mangel på rent drikkevann førte til en dramatisk økt forekomst av diaré og andre infeksjonssykdommer, ikke minst blant de yngste og mest sårbare innbyggerne. Barnedødeligheten økte kraftig fra slutten av 80-tallet til slutten av 90-tallet.
I desember 1995 publiserte det anerkjente medisinske tidsskriftet Lancet en artikkel som konkluderte med at Irak-sanksjonene frem til midten av 90-tallet ledet til en overdødelighet på 567.000 irakiske barn. Disse tallene må ha blitt lagt merke til av amerikanske styresmakter og hovedstrømsmedier.
Under en episode av det CBS-produserte nyhetsmagasinet 60 minutes et halvt år senere, stilte nyhetsjournalisten Leslie Stahl følgende spørsmål til Madeleine Albright, som på det tidspunktet var USAs ambassadør i FN: «We have heard that a half a million children have died. I mean, that’s more children than died in Hiroshima. And is the price worth it?»
Madeleine Albright svarte: «I think this is a very hard choice, but the price – we think the price is worth it … It is a moral question, but the moral question is even a larger one. Don’t we owe to the American people and to the American military and to the other countries in the region that this man not be a threat? … It is hard for me to say this because I am a humane person, but my first responsibility is to make sure that United States forces do not have to go and refight the Gulf War»
I 1998 trakk Denis Halliday seg fra sin stilling som FNs humanitære koordinator i Irak, etter å ha vært ansatt ett år, med begrunnelsen at sanksjonsregimet de facto resulterte i folkemord. Hallidays etterfølger, Hans von Sponeck, holdt ikke ut stort lengre. I 2006 utga von Sponeck en meget grundig dokumentert monografi, hvis tittel karakteriserte Irak-sanksjonene som en «annen type krig».
Å fastslå de objektive tapstallene for denne «annerledeskrigen» noenlunde presist er nok umulig. Kanskje var det ikke snakk om så mange som 500.000 barn, men «bare» noen (ti)tusen, altså adskillig færre enn antall sivile som ble brent levende i Hiroshima og Nagasaki. Vel så politisk viktig som de objektive tapstallene var imidlertid at en prominent amerikansk statskvinne i beste sendetid kunne uttale at en halv million døde irakiske barn var «verdt det», uten at det fikk noen negative konsekvenser overhodet.
Madeleine Albright ble forfremmet til utenriksriksminister i den liberale Clinton-administrasjonen året etter.
Målet helliger middelet
I intervjuet med Leslie Stahl vektla Albright hensynet til amerikanske soldater, som muligens ville slippe å utkjempe en ny gulfkrig som en følge av sanksjonspolitikken.
Under Operation Desert Storm mistet de amerikansk-ledede koalisjonsstyrkene under 300 mann, hvorav rundt halvparten skyldtes ulykker. Å gi uttrykk for at det er greit å ofre nesten 2.000 ganger så mange barn som soldater en kunne risikert å miste i en ny slik operasjon, må kunne sies å være rimelig ekstremt. Langt over gjennomsnittlig tykk hud er i hvert fall påkrevd for å insistere på at man likevel er en progressiv kraft for å beskytte all verdens uskyldige sivile mot «folkemord, krigsforbrytelser, etnisk rensing og forbrytelser mot menneskeheten».
Man kan bare tenke på hvilke overskrifter det ville skapt om Vladimir Putin eller Xi Jinping hadde uttalt noe tilsvarende. Som filosof Slavoj Žižek har vært inne på, ville våre massemedier sannsynligvis kategorisert dem som totalitære monstre par excellence. Om Russlands utenriksminister Sergej Lavrov i beste sendetid hadde utbasunert at det var greit å ofre en ukrainsk skoleklasse på 30 elever for å skåne en bataljon med russiske soldater, ville mainstream-kommentariatet antagelig fordømt ham som krigsforbryter, og krevd at han burde stilles for retten i Haag. Og det ville sikkert vært helt fortjent.
Men hvor er reaksjonene når våre frie menn og likestilte kvinner i politikerstanden, og medieeliten, trekker på skuldrene av langt verre ting de har bidratt til, eller i det minste lukket øynene for, selv?
I en nekrolog i Minerva skrev Eirik Løkke at kritikken av Albrights uttalelser på 60 minutes i utgangspunktet var «høyst forståelig». Intervjuet på CBS var ikke akkurat hennes finest hour, for å si det med Winston Churchills ord. Likevel insisterer den liberale Civita-rådgiveren på at Albright representerte «inkarnasjonen av det amerikanske etos».
Følgende apologetiske avsnitt er verdt å sitere i sin helhet: «Madeleine Albright selv hevder at hun må «ha vært gal» i gjerningsøyeblikket. Som hun skriver i memoarene: “Jeg burde ha besvart spørsmålet ved å omformulere det og påpekt de grunnleggende feilene ved premissene det var bygget på. Saddam Hussein kunne ha hindret ethvert barn i å lide, ved simpelthen å oppfylle sine forpliktelser. Svaret mitt var en forferdelig tabbe, det var forhastet, klønete og galt. Ingenting betyr mer enn uskyldige menneskers liv. Jeg var gått i en felle og sagt noe jeg simpelthen ikke mente.” Interessant nok brukes denne uttalelsen fremdeles mot henne. Et raskt sveip på Twitter illustrerer et sterkt hat mot Albright, og sågar beskyldninger om krigsforbrytelser, hvor passusen om irakiske barn deles heftig. Da selvsagt uten å opplyse om at hun har beklaget og forklart uttalelsen. I så måte er det nok mest Albrights aggressive patriotisme som er den virkelige tornen i øyet.»
Løkke refererer her til selvbiografien hennes fra 2003. Det er imidlertid grunn til å spørre om hvorfor verden måtte vente hele syv år på en slags offisiell beklagelse, hvis Albright virkelig ikke mente det hun sa. Hvorfor ble hun ikke umiddelbart konfrontert med sin generaltabbe, men i stedet nærmest sporenstreks forfremmet til utenriksminister? Må ikke store deler av den liberale offentlighet på denne tiden også ha vært en smule ute av vater, når den kunne se igjennom fingrene med noe som var så «forhastet, klønete og galt»?
Saddam Hussein kunne muligens hindret veldig mange irakiske barn i å lide ved å legge seg paddeflat og abdisere. Men 90-tallets liberale politiske establishment i USA kan ikke løpe ifra hovedansvaret for hvilke usedvanlig drøye virkemidler man tok i bruk for å tvinge den irakiske diktatoren i kne.
Den krigerske elitefeminismen
«Det er en spesiell plass i helvete for kvinner som ikke hjelper hverandre», uttalte Madeleine Albright i forbindelse med Hilary Clintons valgkamp i 2016.
Man kan imidlertid spørre om hvorvidt det ikke også må være et eget lite avlukke i Dantes inferno for superelitekvinner som synes det er greit å ofre 500.000 barn – hvorav rundt halvparten av eget kjønn – for å muligens redde noen få hundre soldater fra sitt eget land – som i all hovedsak fortsatt er menn.
Albright knuste likevel «et viktig glasstak som USAs første kvinnelige utenriksminister og banet vei for oss som har fulgt etter,» ifølge Anniken Huitfeldt (AP), vår andre kvinnelige utenriksminister etter Ine Marie Eriksen Søreide (H). Huitfeldt legger vekt på hvordan Madeleine Albright som barn «opplevde krig på det europeiske kontinentet». Albright kom imidlertid fra en privilegert tsjekkoslovakisk diplomatfamilie som emigrerte til Storbritannia i mai 1939.
Som liten jentunge gjennomlevde hun blitzen i London, som krevde mange uskyldige liv. Men de britiske sivile tapene var langt mindre enn i de hardest rammede områdene på kontinentet, som Leningrad og Warszawa – eller for den saks skyld Dresden og Hamburg.
Hadde Madeleine Albright vært femten år eldre, ville hun som kvinne vært automatisk fritatt obligatorisk militærtjeneste under andre verdenskrig. I motsetning til mange unge britiske og amerikanske menn risikerte hun aldri å måtte storme tungt bevæpnede tyske forsvarsverk i Normandie under D-dagen 6. juni 1944, eller for den saks skyld å bli innkalt til reservestyrkene. Albright ble i det hele tatt forskånet fra de mange skyggesidene ved det tradisjonelle maskuline krigerparadigmet. På toppledernivå rammet disse nesten utelukkende taperne av krigen.
Nå er det naturligvis ingen grunn til å savne de tyske nazilederne som i Nürnberg ble dømt til døden eller lange fengselsstraffer. Men det burde være et tankekors at også den liberale demokraten Harry Truman kunne vært dømt til døden for atombombene over Hiroshima og Nagasaki, dersom «krigens folkerett» virkelig hadde gjeldt også for vinnerne av andre verdenskrig.
Etter krigen studerte Albright statsvitenskap og filosofi ved amerikanske eliteuniversiteter. Hun var for ung til å være blant The best and the brightest som bar hovedansvaret for opptrappingen av Vietnamkrigen. I motsetning til Henry Kissinger, som har en tilsvarende europeisk flyktningbakgrunn, vant hun heldigvis aldri Nobels fredspris. Men Madeleine Albright var likevel privilegert nok til å kunne likestille seg med et sjikt av moderne elitemenn som i etterkrigstiden, i ly av USA og Natos atomparaply, ofte har kunnet bombe og invadere militært svake og fattige land, uten å risikere å få kjenne smaken av sin egen medisin, og lage ris til egen bak.
I mindre målestokk gjelder noe tilsvarende kvinnelige utenriks- og forsvarsministere som Anniken Huitfeldt (AP) og Ine Marie Eriksen Søreide (H), som har kunnet likestille seg med kjekke og fotogene menn som Jens Stoltenberg. På 80-tallet, i sin pure ungdom, var Stoltenberg offisielt motstander av Nato, i tråd med AUFs daværende standpunkt. Men det er en halv evighet siden. Under Libya-krigen i 2011 markerte vår daværende statsminister seg som den fremste pådriveren for krigen mot det som den gang antagelig var Afrikas mest velfungerende land.
I et intervju med NRK i 2018 uttalte han at han «ville gjort det samme igjen», og det ikke bare fordi denne lille humanitære bombekrigen angivelig var «utmerket trening for det norske luftvåpenet»:
«Vi visste mer enn nok til å fatte de beslutningene vi gjorde og bidra til å stanse forfølgelse av og drap på sivile i Libya. Og vi visste at det å ikke ta en beslutning, også hadde vært en dramatisk beslutning, for da hadde vi risikert at verdenssamfunnet var passive vitner til at Gaddafi-regimet fortsatte overgrepene og drapene.»
Hvorvidt Muammar Gaddafi planla massemord på egen befolkning, er imidlertid langt fra opplagt. Mens Libya-utvalget her til lands landet på at Stoltenberg & co i hovedsak handlet i tråd med folkeretten og mer eller mindre god tro, konkluderte en tilsvarende britisk kommisjon med at den militære intervensjonen var basert på grovt villedende empiriske forutsetninger. Kommisjonen bemerket blant annet at det er tvilsomt om Gaddafi noensinne hadde en intensjon om å massakrere uskyldige sivile i Libyas nest største by Benghazi.
Libyas diktator gjennom 42 år (1969-2011) var åpenbart ikke bare Mr. Nice Guy. Likevel synes det betimelig å stille følgende kritiske spørsmål: Hvis det er slik at «verdenssamfunnet» ikke kunne være passive vitner til at Gaddafi-regimet muligens ville begå en massakre på uskyldige libyske sivile, hvordan har det seg så at så mange prominente representanter for dette selvsamme såkalte samfunnet aktivt kunne hylle en kvinne som syntes det var greit å ofre et antall arabiske barn på nivå med innbyggertallet i Benghazi?
Ingen kan bestride at det generelt er et stort sivilisatorisk fremskritt at kvinner har fått like politiske rettigheter og økonomiske muligheter som menn, og i våre dager kan bli utenriks- og forsvarsministre. Samtidig må det også sies at det faktisk er adskillig verre å være de facto krigsforbryter enn hjemmeværende husmor. Likestilling på maskuline krigerpremisser kan i prinsippet også implisere fortjent mindreverd.
«We came, we saw, he died», utbrøt en lattermild Hillary Clinton etter Gaddafis brutale endelikt i 2011. Denne reaksjonen illustrerer godt hovedproblemet til den moderne krigerske elitefeminismen som Madeleine Albright var en foregangsfigur for. Selv om både Albright og Clinton sikkert har vært utsatt for mannssjåvinistiske fordommer, som det kan være gode grunner til å ta avstand fra, har de på mange måter også vært eksepsjonelt privilegerte.
I ly av Natos atomparaply har de kunnet støtte alskens militære invasjoner og asymmetriske bombekriger, uten å måtte oppvise stort mer enn den tapperhet som trengs for å holde seg utenfor skuddvidde.
Les også: Hva skal vi med PST?
Ukraina-krigen og «våre verdier»
Det er dessverre grunn til å stille spørsmål ved i hvilken utstrekning en slik suffisant holdning vil kunne tåle konfrontasjon med en stormakt og atommakt som, enten man liker det eller ei, har evne til å svare med samme mynt.
I en Twitter-tekst som rimelig raskt ble slettet før jul i fjor, uttalte president i Europakommisjonen, Ursula von der Leyen, at Russlands invasjon av Ukraina har kostet livet til «mer enn 20.000 sivile og mer enn 100.000 ukrainske militære». På en slik bakgrunn kan det være lett å si seg enig med henne i at «Russland må svi for sine forferdelige forbrytelser, inkludert aggresjon mot en selvstendig nasjon». Mange drømmer for tiden om å taue inn Putin og Lavrov for en internasjonal krigsforbryterdomstol, inkludert Bjørnar Moxnes og store deler av Rødt.
Russlands såkalte «militære spesialoperasjon» var sikkert i strid med folkeretten, og russiske styrker har høyst mulig begått krigsforbrytelser på ukrainsk jord. Likevel har det vist seg å være vanskelig å isolere Russland internasjonalt, fordi det i praksis er vrient å overbevise store deler av den ikke-vestlige verden om at invasjonen av Ukraina utgjør the horror of horrors sammenliknet med hva USA (og dets brokete «koalisjon av villige») har stelt i stand i land som Irak og Libya.
Skal man tro anslagene til Ursula von der Leyen, har Russland drept fem ganger så mange soldater som sivile i Ukraina. Det er utvilsomt forjævlig, men likevel flere størrelsesordener bedre enn den elitefeministiske krigsetosen Madeleine Albright gikk i bresjen for på 90-tallet.
Her på berget er det for tiden øredøvende enighet om berettigelsen av norsk våpenstøtte til Ukraina, litt som om det skulle være verdens største selvfølgelighet at Nato kan bestille en ukrainsk seier over Russland bare man sørger for å stille nok våpen til rådighet. Blant de ivrigste krigshisserne er den sentrumsliberale Venstre-leder Guri Melby, i tillegg til naturligvis Jens Stoltenberg.
Det er imidlertid grunn til å stille spørsmål ved hvorvidt ikke denne konsensusen, i betydelig utstrekning, er basert på det utrolige likestillingseventyret det er at hverken Ola eller Kari Nordmann trenger å risikere liv og helse i vår tids episke slag om «våre verdier». Tvert i mot tjener Norge nærmest pinlig mye på denne krigen, ifølge The Economist.
Så lenge «fredsnasjonen» Norge slipper unna militære intervensjoner uten å lide egne tap, kan det virke som at disse i realiteten aldri vil bli noe nasjonalt traume – hverken for den politiske eliten, hovedstrømsmediene eller folk flest.
Les også: Det aller verste aktivistene vet, er moderat kritikk av Pride
Det liberale demokratiet versus dets ekstreme sentrum
De usedvanlig drøye holdningene Madeleine Albright oppviste til uskyldige sivile tap, burde strengt tatt vært drøftet utførlig i et eget kapittel i «Folkemordenes svarte bok» (2008).
Men der har de ikke blitt viet en eneste liten fotnote. Folkemords- og ekstremismeforskningen har vært intenst opptatt av hvordan totalitære busemenn på diverse ytterfløyer har gått over gedigne likhauger, i sine uoppnåelige «drømmer om det fullkomne samfunn». Og det er absolutt legitimt å diskutere likhetstrekk mellom kommunisme, fascisme, nazisme og islamisme, uten at man dermed insisterer på at de er moralsk og politisk ekvivalente.
Dette forskningsprogrammets store blindflekk er imidlertid at det demokratisk valgte sentrum på sitt verste kan være bortimot like ekstremt som de autoritær-totalitære ytterkantene. På samme måte som ekstremismeforskere har fokusert på hvordan «totalitære mentalitetstrekk» har disponert for fryktelige folkemord i regi av Hitler, Stalin og Pol Pot, burde man også se nærmere på problematiske trekk ved «den liberale mentaliteten» som gjorde at Madeleine Albright slapp unna med sine hårreisende uttalelser om Irak-sanksjonene, og det ikke med et nødskrik.
Den relevante blindflekken bunner ikke i noen utopisk «drøm om det fullkomne samfunn», men snarere en slags optimistisk tro på at vi etter «historiens slutt» lever i den beste av alle samfunnstyper. Winston Churchill hevdet i sin tid at liberalt demokrati er verdens verste styresett, bortsett fra alle andre styresett som noensinne har vært utprøvd, noe som meget vel er sant generelt sett. Problemet med dette utsagnet er at det kan gi all verdens midt-på-treet-politikere i rike og på mange måter vellykkede demokratier overdrevne forestillinger om hvor moderate og balanserte de a priori er i alle slags konkrete enkeltsaker, særlig i utenriks- og sikkerhetspolitikken.
Når dette er sagt, må man for all del også unngå å helle det liberaldemokratiske jentebarnet ut med det sentrumsekstremistiske badevannet. Det er ingen grunn til å bestride at Vesten i prinsippet har rett til å forsvare seg ovenfor fiendtlige makter som måtte ønske å tre sine ideologiske dogmer ned over hodene våre. Hvis Irak eller Libya hadde prøvd å invadere USA for å tvinge igjennom arabisk sosialisme à la Saddam Hussein eller Muammar al-Gaddafi, så ville Uncle Sam kunnet ha rett til å svare med samme mynt. Likedan hvis Iran eller Taliban hadde prøvd å invadere Vesten for å trumfe igjennom sitt temmelig tvilsomme teokratiske tankegods. Men det er ikke helt der vi har vært de siste tre tiårene, for å si det mildt.
I den grad Ola og Kari Nordmann higer etter å være forbilde for resten av verden, vil dette sannsynligvis best oppnås ved å ta bedre vare på rettstat og demokrati på hjemmebane; ikke ved å svelge rått Nato-propaganda om at «vår styrke ligger i kjønnsmangfold og likeverd».
Alt vil vel ikke bli bare gull og grønne skoger da heller. Men i det minste vil den moralsk-politiske standarden kunne bli opptil flere hakk mer anstendig enn den den krigerske elitefeminismen til Madeleine Albright.
