Nylig fant to krenkelser sted under en vitnemålsutdelingsseremoni på Linderud skole i Oslo. En 15 år gammel elev nektet å håndhilse på sin kvinnelige rektor. Rektoren ropte tilbake at «vi er i Norge».
Hvorfor raser debatten, og hvorfor dreier det seg om krenkelser?
Under seremonien står hver klasse på scenen hvor de kalles fram en og en og mottar vitnemål fra assisterende rektor og en blomst fra rektor. Rektor rekker også fram hånden for å gratulere og hilse. For de aller fleste er dette helt greit. Men for tre gutter er det ikke det.
De ønsker ikke å ta den kvinnelige rektoren i hånden. To av dem legger hånden på hjerte som alternativ hilsen og takk for vitnemål og blomst. Dette er ikke godt nok for rektor som griper tak i armen til disse to guttene og forsøker å tvinge gjennom et håndtrykk. Den tredje gutten, som er den siste i klassen og på hele seremonien, mottar raskt vitnemål og blomst for så å rygge hurtig bakover. Det er ikke spesielt høflig, nei, men en åpenbar reaksjon på det hans klassekamerater nettopp har opplevd. Likevel følger rektor etter og griper også tak i den tredje guttens arm og hånd, men han rygger unna.
Så gjennomfører rektor en refs av guttene – med referanse til at «vi er i Norge» og at her må man håndhilse.
Hvorfor er dette overgrep? Fordi det er overgrep når man krenker andres selvbestemmelse. Denne selvbestemmelsen er en grunnleggende del av menneskeverd og menneskerettigheter. Det er selvbestemmelsen – autonomien – som gjør oss til ansvarlige personer, personer som kan kritiseres eller til og med straffes når de med viten og vilje krenker andres selvbestemmelse, altså menneskeverd og grunnleggende rettigheter.
Ordbøkene forklarer overgrep på denne måten: «utilbørlig (fysisk) inngrep i, krenkelse av en annens rettigheter» (naob.no); «fysisk eller psykisk krenkelse av en svakere eller forsvarsløs part eller av dennes rettigheter» (bokmålsordboka.no).
Så ja, det første overgrepet skjer når elevenes rettigheter ble krenket ved at rektor griper tak i dem og tar dem i armen og hånden mot deres vilje. For guttene har selvbestemmelse med hensyn til hvem de vil hilse på, bli tatt på av og hvem de vil ta på (når dette ikke er uønsket).
Å tvinge fram et håndtrykk er en krenkelse av den fysiske integriteten. Ingen har rett til å påtvinge andre en berøring, uansett type, de ikke ønsker. Det andre overgrepet er refs av elever i full offentlighet. I dette tilfellet var det heller ingen grunn til å refse. Det var rektor som opptrådte kritikkverdig, men dersom refs skulle deles ut, skal det skje på tomannshånd (eventuelt med foreldre/verge til stede).
Man må gjerne mene at dette ikke er et alvorlig overgrep, det handler ikke om tortur eller voldtekt. Det mener heller ikke jeg, men overgrep er faktisk et enten/eller-begrep. Her er grensen overtrådt selv om det er snakk om et overgrep i den nedre delen av skalaen.
Symbolpolitikk og aktivisme
Mange mener likevel at det er rektor som er utsatt for overgrep ved at guttene ikke ville ta henne hånden. Dermed har denne fillesaken i mange innlegg blitt et symbol eller markør på mislykket integrering, et alvorlig tilbakeslag for kvinnefrigjøringen og farene ved islam(ismen) i Norge. Intet mindre, noe som også kommer til uttrykk i en kronikk av Mahmoud Farahmand på NRK Ytring.
Han skriver:
«Vi kan rett og slett ikke akseptere at man nekter å håndhilse på kvinner. Det er tegnet på en ukultur som pipler opp mot overflaten. Ved første øyekast kan det som skjedde på en vitnemålsutdeling på en skole i Oslo sees på som noe helt uskyldig. Hva gjør det vel om noen muslimske ungdommer nekter å håndhilse på en kvinnelig skoleleder? Selv om ingen tar personlig skade av det, kan Norge som samfunn på sikt ta stor skade av det. Det er farlig.»
Dette er grovt – og feilaktig. For det norske samfunnet er ikke avhengig av at vi alle håndhilser på hverandre på tvers av kjønn. Det norske samfunnet er mangfoldig og rommer allerede en rekke ulike væremåter og måter å praktisere folkeskikk på. Å la håndhilsing være avgjørende, selv som symbol, for samfunnets integrasjon eller sammenhengskraft, er hinsides alle rasjonelle, konkrete sosiologiske og faktisk vurderinger. Det er hysterisk.
Det er ganske andre ting som er langt mer utfordrende – og da skal vi fokuser på det. Det er ikke slik at håndhilsing fungerer som stand in for alt som er galt, problematisk eller utfordrende i et flerkulturelt samfunn. Håndhilsing er en fillesak.
Hvis den er den nye bluferdigheten som er problemet – vi kan ikke dusje sammen med andre – så fokuserer vi på det. Hvis det er unisex-toaletter som mangler, hvis det er krav om flere religiøse fridager i jobb- og skolesammenheng som skaper problemer, så fokuserer vi på disse tingene. Og hvis det handler om kosher- eller halammat i offentlige institusjoner, så fokuserer vi på det, og så videre. Å la en alternativ måte å hilse på, med hånden på hjertet, bli et symbol på kvinnefiendtlighet, religiøs fanatisme, manglende vilje blant muslimer generelt til å bli integrert, er empirisk galt, urimelig, nærmest konspirasjonsteoretisk hos enkelte, og totalt ute av alle proporsjoner.
Den reelle faren
Det virkelige problemet er at denne symbolsaken avslører et omfang av islam- og muslimskepsis og -fiendtlighet som er langt mer omfattende enn den direkte støtten Sian får når de serverer sin vulgære rasisme og islamofobi. Det virkelig farlige er den frykten som skapes i befolkningen gjennom feilaktige påstander som rammer muslimer flest. For det Farahmand og alt for mange andre gjør, er å bygge opp bildet av et muslimsk mørke, en omfattende trussel, ved å karakterisere manglende håndhilsing som skjebnesvangert for Norge. Det er spredningen av dette helsvarte bildet som utgjør den virkelige faren i integreringsdebatten!
Det kan også være verdt å merke seg hvor kontraproduktiv både rektors og de identitetspolitiske symbolrytternes aktivisme kan være. Det er rimelig sikkert at verken de tre guttene eller deres (ungdommelige) sympatisører vil bli mindre overbevist om at guttene handlet rett av det som har skjedd. I verste fall vil disse handlingene og innlegg av Farhamands type bidra til såkalte radikaliseringsprosesser, altså skyve flere inn i ekstreme tolkninger av islam. Vi har alt for mange eksempler på hvilken fare det kan utgjøre.
Mangel på respekt for individuell frihet
Hele saken avslører også at alt for mange ikke forstår hva individuell frihet innebærer og hva respekt for menneskeverd og menneskerettigheter krever av oss. Det viser at alt for mange ikke skjønner hva toleranse er.
Likevel, toleranse innebærer ikke stilletiende aksept for det man er uenig i eller blir provosert av. Man kan kritisere. Det bør man gjøre. Samtidig som man forsvarer retten til å være annerledes og handle og ytre seg annerledes. Men det er visst vanskelig for mange å holde to tanker i hodet på en gang.
Uansett bør de anti-woke og anti-identitetspolitiske aktivistene avslutte sin identitetspolitiske kampanje nå. De framstår bare som fanatisk intolerante. For håndhilsing eller ikke håndhilsing, that is not the question!
