Det ble bråk da en ung norsk gutt nektet å ta en lærer i hånda, fordi han ikke ønsket fysisk kontakt med kvinner utenfor familien. Dette er en praksis vi kjenner fra noen konservative muslimer, også i Norge. Hva forteller denne og lignende saker oss om individets rett til kroppslig autonomi, samvittighetsfrihet og religionsfrihet?
Det er som det har blitt påpekt latterlig at Antirasistisk senter forsøker å kalle rektoren som reagerte kraftig på dette for en rasist. Det blir absurd, og det avslører en brutal kunnskapsløshet som flere norske antirasister heldigvis rister på hodet av. Kjøret mot rektoren er definitivt urettferdig.
Men det er ikke det som interesserer oss i denne teksten. Hvorfor kan ikke en ung gutt mene at det er syndig å berøre kvinner? Hvorfor må han ha kroppskontakt med kvinner, om han mener at kroppskontakt på tvers av kjønnene skal styres av strenge etiske retningslinjer? Er det nødvendigvis «kvinnefiendtlig kultur», og om ja, hva skal vi gjøre med det? Forby det?
Frihetens mange fronter
Dette er et ledd i en bredere tendens. Vi ser i dag en rekke innskrenkinger av vår frihet. Friheten trues på mange fronter. Små angrep stadig svekker friheten våre forfedre har kriget og dødd for, i små, tilsynelatende ubetydelige angrep mot de upopulære.
Statens kamp mot Jehovas vitner er et godt eksempel. Den norske stat har, på grunn av måten Jehovas vitner opererer på, erklært at det ikke er et trossamfunn. Staten slår på stortromma – Jehovas vitner skal knuses. Som Frank Rossavik har skrevet, går Jehovas vitner «til sak for retten til å være rare».
I Russland foregår en lignende kamp. Den russiske stat har bestemt at Jehovas vitner skal knuses. Den norske stat er altså i godt selskap! Men Jehovas Vitner er så rare at ingen bryr seg om deres tapte religionsfrihet. De fortjener kanskje å føle statens harde hånd, i Norge som i Russland? Religionsfrihet er overvurdert uansett.
Homoterapi er et annet godt eksempel. Det er en praksis de fleste av oss vil være enige at er både rar og moralsk problematisk. Derfor ønsker alle norske partier utenom KRF å forby det. Men er det statens rolle å bestemme hva enkeltpersoner tenker og snakker om, når det gjelder deres egen seksualitet, gitt at det skjer på frivillig basis? Noen har påpekt at det er i et farlig farvann – hvor et forbud er på kollisjonskurs med menneskerettighetene.
Men det må vel være usympatiske folk som tilbyr homoterapi? Og de som ber om det har vel «internalisert homofobi»? Trenger de egentlig frihet, de da, om de har så rare meninger?
Nei, det gjør de tydeligvis ikke. De trenger heller å føle statens voldsmonopol. Samvittighetsfrihet er overvurdert uansett.
Vi ser noe lignende i spørsmål om kjønn og seksualitet. De med politisk ukorrekte meninger, skal tie eller stilnes. De skal gjerne også sparkes, noe store deler av norsk kulturliv erklærte tidligere i år. Spark alle som har feil meninger, og spark dem nå. Deler av Kultur-Norge har forstått at man kun trenger friheten til å ha rett mening, og man skal ha frihet fra å oppleve feil mening. Heldigvis er ikke staten med på notene per i dag – men det er noen som gjerne vil se statens voldsmonopol anvendes for å stilne mennesker med «gale» meninger. Ytringsfrihet er overvurdert uansett.
Noe lignende så vi tendenser til under koronapandemien. Flere krevde at uvaksinerte på et eller annet vis straffes, gjerne indirekte, som med bruk av vaksinepasset. Mange krevde at staten skulle bruke sin makt for å tvinge enkeltmennesker til å vaksineres, som man i praksis har gjort i for eksempel Frankrike, Tyskland og Italia. Din frihet er betinget på at du bruker friheten din som jeg vil – ellers trenger du den ikke. Kroppslig autonomi er overvurdert uansett.
Å forsvare friheten
I et liberalt samfunn har enkeltmennesket friheten til å fatte valg, gitt at valgene ikke skader noen. Mennesker har retten til å samles i egne trossamfunn, også om vi ikke liker holdningene, troen eller praksisene deres. Mennesker har retten til å bestemme om de ønsker en vaksine eller ei. De har retten til å samtale om så mangt. De har rett til å ikke vil ha kroppskontakt med fremmede mennesker av motsatt kjønn.
Skal friheten være et gode vi alle får dele, eller skal friheten reserveres til de korrekte, de som har «rett» mening?
Skal enkeltmenneske ha retten til å bestemme over sin kropp, sin tro, sin samvittighet? Skal enkeltmennesket ha retten til å ytre seg?
Eller skal mennesket ha plikten til å være «godt», i tråd med storsamfunnet og dominerende ideologiers definisjonsmakt?
