Har regjeringen vedtatt å ta livet av Norskehavet?

Det grønne skiftet brukes som argument for gruvedrift på havbunnen. Men vi har ikke oversikt over hvor store utslippene blir, skriver Ole Eivind O. Fjeldstad og spør Olje- og energiminister Terje Aasland (AP): Hvordan kan vi avgjøre om noe er bærekraftig dersom vi ikke vet noe om miljøet vi påvirker? (Foto: Universitetet i Bergen.)
Det grønne skiftet brukes som argument for gruvedrift på havbunnen. Men vi har ikke oversikt over hvor store utslippene blir, skriver Ole Eivind O. Fjeldstad og spør Olje- og energiminister Terje Aasland (AP): Hvordan kan vi avgjøre om noe er bærekraftig dersom vi ikke vet noe om miljøet vi påvirker? (Foto: Universitetet i Bergen.)
Fagmiljøene roper varsko, men regjeringen har full gass mot gruvedrift på havbunnen, skriver Ole Eivind O. Fjeldstad.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Regjeringen vil utforske gruvedrift på havbunnen. Det er Ole Eivind O. Fjeldstad skeptisk til. Han er masterstudent i økologi på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Etter en høringsrunde med mye hard kritikk fra flere hold hadde jeg håpet jeg skulle slippe å skrive denne kronikken.

Regjeringen har nå offentliggjort at de går videre med planene om gruvedrift på havbunnen, til tross for alle advarsler. Området det er snakk om, er på størrelse med Storbritannia.

Se for deg at du kjører en bil. Det er midt på natten, og langs veien er det store stup. Bilen har ikke frontlys, så du ser ingenting. Ville du vært redd for å kjøre ut og tilpasset farten, eller ville du holdt gassen i bunn og håpet på det beste? Den svenske forskeren Johan Rockström bruker denne metaforen om menneskeheten. I metaforen er det forskerne og fagmiljøene som er frontlysene på bilen. De forsøker å gi oss et bilde og en forvarsel om hva som finnes på veien foran oss.

Nå har regjeringen valgt å skru av frontlysene.

Annonse

Vi vet svært lite

Havforskningsinstituttet, Miljødirektoratet og flere andre institusjoner har vært veldig tydelige på at vi vet alt for lite om konsekvensene av gruvedrift på norsk sokkel. Dette er noe det også er bred internasjonal enighet om. Store selskaper som Equinor og Aker BP sier også at de ikke er interesserte i denne næringen grunnet mangel på kunnskap.

Til tross for dette har regjeringen valgt å gå videre med planene sine. Frontlyktene er av og gasspedalen er i bånn mens fagmiljøene, miljøorganisasjonene og offshore-bedriftene sitter i baksetet og roper.

Olje- og energiminister Terje Aasland (AP) forteller til NRK at selskapene skal gi prosjektspesifikke konsekvensutredninger som drøfter om det er mulig å «hente frem mineralene bærekraftig og miljøvennlig». Vi kjenner overflaten på månen bedre enn vi kjenner bunnen i havdypet. Vi har ikke utforsket mer enn 0,0001 prosent av havbunnen, og det kan være så mye som 1.500.000 forskjellige arter vi ikke kjenner til der nede.

Vår mangel på kunnskap om hva som lever der og hvordan, begrenser også kunnskapen om konsekvensene av menneskelig aktivitet. Mitt spørsmål til Aasland er: Hvordan kan vi avgjøre om noe er bærekraftig eller miljøvennlig dersom vi ikke vet noe om miljøet vi påvirker?

Les også: Kunstangrep splitter miljøbevegelsen

Usikker miljøvennlighet

Vi behøver et godt og objektivt kunnskapsgrunnlag før vi eventuelt tar avgjørelsen om å starte opp denne næringen.

Det grønne skiftet brukes som et sentralt argument for å starte opp med gruvedrift på havbunnen. Vi har imidlertid ikke oversikt over hvor store utslippene blir ved utvinningen. Nede i sedimentene som skal graves opp, finnes det ikke oksygen. Mangel på oksygen gjør at materialer som inneholder karbon, ikke brytes ned. På denne måten har havbunnen potensial til å fungere som et enormt karbonlager.

Når man begynner å rote i sedimentene, vil man røre om i vannet og tilføre oksygen. Dette kan sette i gang nedbrytning og frigi store mengder karbon. Vi har per dags dato ikke oversikt over hvor store lagre av karbon som finnes i sedimentene på havbunnen, og dermed kan man ikke garantere at det er mulig å skape en miljøvennlig næring. Hvor grønne vil vindturbinene bli hvis utvinning av deres materialer fører til skyhøye utslipp?

Mineralnæringen er interessert i små metallrike steiner som kalles noduler. Disse dannes sakte over flere millioner år, og ligger spredt i sedimentene på havbunnen. Når de bulldoser-lignende maskinene samler sammen de metallrike nodulene, er det ikke til å unngå at store skyer av sedimenter virvles opp. Skyene vil legge seg over fastsittende dyr og kan ødelegge store gytehabitater.

Når nodulene er samlet inn, vil de bli sugd opp sammen med vann og sedimenter til fartøyer på overflaten. Ved overflaten vil vann og sedimenter bli skilt ut og returnert til sjøen. Returvannet vil også gi enorme skyer av sedimenter som kan dekke opp mot tusen kvadratkilometer. Havstrømmer kan transportere de fine partiklene lange veier, og kan endre lystilgang og kjemisk sammensetning i flere vannlag.

Inneholder sedimentene skadelige stoffer? Vi vet ikke. Hvordan påvirker disse sedimentene den livsviktige produksjonen av alger i de øverste vannlagene? Vi vet ikke. Hvordan påvirker utvinningen bestandene av fisk og dermed fiskenæringen? Vi vet ikke. Vil utvinningen frigi store mengder karbon og gi surere hav? Vi vet ikke.

Les også: Miljøbevegelsens radikale fotsoldater inntar scenen. Med en egen definisjon av «demokrati»

Lovgrunnlaget

Naturmangfoldloven § 8 sier at «offentlige beslutninger som berører naturmangfoldet skal så langt det er rimelig bygge på vitenskapelig kunnskap om arters bestandssituasjon, naturtypers utbredelse og økologiske tilstand, samt effekten av påvirkninger».

Da vi ikke kjenner til artene som finnes, kjenner vi heller ikke til deres bestandssituasjoner. Siden vi ikke har gjort detaljerte kartlegginger av havbunnen, kjenner vi heller ikke til naturtypers utbredelse og økologiske tilstand. Med dette kjenner vi heller ikke til effekten av påvirkninger.

Bilen er på vei rett mot et stup. I det den fyker utfor kanten, frykter jeg den vil ta med seg det biologiske mangfoldet i havet, de oksygenproduserende algene, fiskerinæringen og fremtidige generasjoners mulighet til å oppleve vill marin natur.

Grønn omstilling, eller store pengesummer? Hva tror du?

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar