Du er ikke bare hva du spiser. I boken «Den narsissistiske kultur» (1979) argumenterer forfatteren Cristopher Lasch for at også samfunnets normer og verdier speiles i individers personlighet.
Om så er tilfellet, er det kanskje ikke så rart vi er blitt nokså narsissistiske. Konkurranseøkonomien vi lever i, våre overfladiske relasjoner og mangel på dannelse, kan ha resultert i å normalisere denne patologiske narsissismen. Det argumenterer i hvert fall Lasch for.
Symptomatisk for narsissisme er grandiose selvforestillinger, arroganse, skjørt selvbilde, utnyttelse av andre og ikke minst: sterk krenkbarhet.
Bemerkelsesverdig nok har krenkelsen i vår tid antatt politisk legitimitet, og brukes regelmessig for å vinne frem i debatt.
Du er altså ikke bare hva du spiser, du er samfunnet rundt deg også. Dette kan jo ende opp som en narsissistisk spiral til helvete, men hva med å bruke det for det det er verdt?
Som alle kunstformer må den mestres for å utnyttes fullt ut. Og med denne spekulative taksonomien av ulike typer krenkelse, vil også du være klar for å krenke deg til toppen!
Hva er krenkelse?
Går det egentlig an å «føle seg» krenket, spør jurist Espen Oseid Danielsen i Subjekt. Han er nemlig jurist, og juridisk har krenkelse en helt annen betydning enn i dagligtalen. I jussen snakker man gjerne om å krenke noens ytringsfrihet, eller om å få sitt privatliv krenket.
I dagligtalen bruker man derimot krenkelse som en slags følelse av å bli såret. Og det er mange ulike typer krenkelser (krenk) i omløp. De kan ha mange ulike årsaker og funksjoner, og på sitt mest generelle er den en sosial og emosjonell respons av harme og kanskje moralsk overlegenhet.
Krenkelse er på denne måten en snarvei til god selvfølelse, og en måte å slippe unna behovet for gode argumenter. Våre demokratier er tuftet på ideen om fri og saklig meningsutveksling, men dette er noe du kan unngå om du blir tilstrekkelig krenket. Slik kan det i alle fall fremstå i den offentlige debatten.
Hvis du bare insisterer tilstrekkelig på din moralske overlegenhet, og sier at alle andre er forkastelige om de mener noe annet, kan du effektivt bruke sosial skremselspropaganda til å krenke andre til stillhet.
Her er 11 ulike måter å gjøre det på.
Reaktiv
Den reaktive er kanskje en av de viktigste krenkelsene å mestre. Den forekommer når noen blir krenket over noe du sier, hvor du så må skynde deg og bli så krenket som mulig tilbake. På den måten bekrefter du din motstanders ønske om å skifte beite, fra saklig til usaklig, men hvis målet bare er å vinne: hvorfor ikke?
Om du skal vinne frem med denne typen krenkelse, gjelder det å være den svakeste. Moralsk sett må du altså la deg krenke i senk for å faktisk komme deg til topps!
På lang sikt kan du kultivere en latent piggsvinkrenkelse, som består i at alle vet hvor intenst krenket du evner å bli. Slikt avskrekker ethvert fremtidig forsøk på saklig dialog.
Defensiv
Den defensive krenkelsen er en klassiker, og oppstår tradisjonelt når diskusjoner blir opphetet.
Hvis du finner deg i en diskusjon og innser at du holder på å tape trenger du nemlig ikke gi deg i møte med overlegne argumenter … Du kan jo bli krenket!
Sophie Elise må sies å være ypperlig på denne typen krenkelse. Slik hun tilsynelatende oppriktig forsvarer skadelig promotering av plastiske operasjoner til unge jenter og kokain med at hun blir lei seg av kritikk.
Offensiv
Offensive krenkelser er den mer aktive slektningen til den defensive. Her kan du hoppe inn i en debatt og være krenket fra starten. Dette gjøres gjerne ved bruk av en sterk personlig historie og tydelig pekefingre mot kyniske syndebukker som tenker systemisk. Slik kan du gjøre det umulig å kritisere deg uten at motstanderen fremstår som en forferdelig person. Det gir politisk kapital.
Estetisk
Alle liker en god estetisk krenk. Denne kan du ta i bruk om du har gått tom for klesplagg eller andre produkter til å imponere vennene dine med. Du må bare kikke litt i medienes siste kataloger for krenkemote, dele noen forenklende politiske poster og hisse deg opp over alle som insinuerer at dine idealer er urealistiske. Du trenger selvsagt ikke gjøre noen personlige offer for å forbedre situasjonen du blir krenket over, men du kan late som!
Slagord: Dress to impress.
Masochistisk
En masochistisk krenk består ganske enkelt av å bli krenket bare fordi det er deilig. Denne krenken kan du bruke som du er den type person som simpelthen nyter den bittersøte følelsen av krenkelse. Den følger med overveldende selvmedlidenhet og følelser av rettmessig harme mot hvem du måtte ønske. For å oppnå denne kan du oppsøke debatter og sosiale sammenhenger for å fiske etter noe å bli krenket over, og når det først kommer er det bare å slippe krenkelsen løs, helt uavhengig av hva folk egentlig mener.
For moro skyld
Underholdningskrenken er nært beslektet med sine søsken den estetiske og masochistiske krenken. Det som gjør underholdningskrenken spesiell er at den ikke gjøres for å imponere andre med sin motebevissthet. Ei heller fordi de deriverer nytelse fra krenkelsen i seg selv. Den gjøres ut av kjedsomhet. Slik er den litt som å gå på kino eller spille et dataspill, hvor du kan skaffe litt gratis spenning i livet gjennom å bli krenket. Det er god underholdning, det.
Om du så kjeder deg litt en kveld, eller generelt er plaget av livets meningsløshet, kan du finne en eller annen mer eller mindre radikal politisk sak å bli krenket over. Med et trylleslag kan du slik transformere dagliglivets banalitet om til en gudommelig slagmark over de rette idealer.
Sadistisk
Hvis du, i motsetning til den masochistiske, finner nytelse i å krenke andre, kan du bruke din egen krenkelse som skalkeskjul for å krenke andre. Internettroll og ytre høyre-memes er et ypperlig eksempel på denne typen krenkelse, men den finnes også vel og merke i mindre ekstreme alternativer og på begge sider av det politiske spektrum.
Trikset ligger i å late som om du blir forferdelig krenket, som et påskudd for å sette skapet på plass på en måte du vet folk vil bli krenket over.
Imaginær
Den imaginære krenkelsen er litt mer komplisert, som følge av at den er en trekant-krenkelse:
Hvis du ser en person si eller gjøre noe overfor en annen, kan du forestille deg at den andre blir krenket. Helt uavhengig av hvorvidt den andre faktisk ble krenket, kan du caste deg selv i rollen som stolt revolusjonær, mot urett som er helt fullstendig imaginær. Du får også bonusen av å kunne sverte meningsmotstandere med følelser hentet fra din egen fantasi. Dette ble for eksempel fint illustrert med Giske og bar-episoden, selv om han jo allerede hadde blitt paria.
By proxy
Krenkelse by proxy må ikke forveksles med den imaginære krenkelsen. Ved denne typen krenkelse blir en krenket på vegne av noen andre. Dette kan for eksempel skje når hvite folk på Ullevål hageby, som selv ikke kjenner noen utlendinger, blir sure på hverandre som følge av at et tvilsomt utsagn blir sagt på nachspiel. Med denne krenkelsen kan du altså signalisere at du har de riktige verdiene, helt uten å faktisk gjøre noe.
Du kan også få markert deg som overlegen til dine egne venner og bekjente, selv om heller ikke du egentlig vet om utlendinger nødvendigvis hadde blitt krenket av samme nachspiel-utsagn. Du får slik tatt på deg en offerrolle gjennom andres minoritetsstatus, og således gjemme bort ditt eget sterkt privilegerte liv.
Konform
Konforme krenkelser er meget utbredt. Den kan oppstå på alt fra et rom, over internett eller et helt samfunn. Det begynner muligens med en defensiv eller underholdningskrenk. Men det sprer seg. En imaginær krenk oppstår, også en reaktiv. Plutselig er kanskje 10-20 prosent eller mer av gruppen krenket. Men ettersom den enkelte kun har begrenset oversikt over gruppen tenker de det er langt flere. Følgelig tenker de, konforme vesener som vi er, at også de burde bli krenket. Slik ender vi altså opp med full spredning av krenk, som ofte spaltes ned til faksjoner av konkurrerende offerhistorier.
Som enkeltindivid kan du utnytte denne konforme krenken med å lure andre til å tro at også de burde bli krenket. Om du bare skriker veldig høyt, kan du gi inntrykk av at dette er noe majoriteten faktisk mener, og derigjennom vinne frem med dine egne meninger.
Gruppekrenken
Disse konkurrerende offerhistoriene gir tidvis stabilitet, men fremmer en evig sårbarhet for gruppekrenkelse. Dette skjer når flere individer har investert mye av sitt ego i en gitt historie. Der de selv selvsagt er den snille, heroiske og vise. Hvor motstanderne er slemme, amoralske outsidere. Når så noen kritiserer denne historien eller symboler på denne, kan det gi opprinnelse til en gruppekrenk. Enten på individnivå eller gruppenivå vil gruppekrenken gi de kjente symptomer. Følelser av harme og moralsk overlegenhet, men nå er det en glede som kan deles.
Denne krenken kan du utnytte gjennom å appellere til folks identiteter, for å tvinge de til å medkrenkes. Dette gjøres gjennom å si at som identitet x, er jeg sjokkert over representant for gruppe ys meninger. Slik kan du lure alle av samme identitet til å tenke like unyansert på saken som deg selv.
Objektiv
Til sist bør det også nevnes at det finnes objektive krenkelser. Dersom en for eksempel går nedover gaten. Ser noen slår et barn, og således blir krenket til et ønske om å stoppe dette, er dette åpenbart en objektiv krenk. Den er berettiget. Ikke minst er barnet objektivt og juridisk krenket. Den tjener ingen andre funksjoner enn å opprettholde objektiv moral hvis noe slikt finnes.
Krenkens brede dynamikk
Innenfor disse krenkelsestypene finnes dynamiske typer av gruppekrenk og konform krenk, som interagerer med individuelle krenkelser. Disse reflekterer naturligvis interaksjonen mellom gruppens narrative historier og individets. Følgelig er det grupperinger innenfor krenkens politikk.
Venstresiden var tradisjonelt predikert på økonomisk krenk hos arbeiderne. De ble krenket over at godseierne tjente absurde mengder imens de gjorde arbeidet. Det nye venstre derimot har glidd mer over mot krenker som først og fremst er predikert på historier og rollespill heller enn fysiske forhold i verden.
Herunder finner vi den elitistiske krenken, som langer ut i harme over samtidens moralske udugelighet. På alle de som verken har mastergrad eller leilighet på Frogner, for deres begredelig utdaterte verdier. Det som gjør denne krenken interessant, er at den forsøker å forkle sin elitisme bak prat om objektiv moral. En moral som tilfeldigvis tilsier at spissborgerne er de beste.
Nært beslektet finner vi feministisk krenk, som handler om en generell følsomhet for alle ytringer om kvinner med mulige negative konnotasjoner. I sin harme langes det ofte ut lange tirader om mannens udugelighet og grensekonspiratoriske teorier om en skjult patriarkalsk sionisme, tilsynelatende likegyldige om at dette også krenker.
Høyresiden derimot har som motpol den populistiske krenken. I det minste hva gjelder den harry og libertarianske høyresiden, som blir grenseløst provosert av enhver moralsk pekefinger som våger påstå at vi burde ha rammer for økonomisk frihet. Mye på samme måten som venstresiden hisser seg opp over alle meninger om at det burde være rammer for sosial og kulturell frihet.
Som yang til den feministiske krenken, finner vi den maskuline og protofascistiske krenken. Dette er gutta boys som marinerer i sin felles fascinasjon for sex, vold og makt, som har en grenseløs guttelengsel etter å slippe ut sitt fortrengte testosterondrevne barbari på et intetanende samfunn av byråkrater, følesespreik og sosionomer. Ofte ender denne krenken opp avsondret i de mørkeste hjørnet av internettet og insulerte alternative medier, som hisser seg opp over alt fra innvandring til woke homofest.
Symptomene er mange
Slik lever vi altså i krenkelsens tidsalder, hvor folks subjektive rett til å tro hva de vil om seg selv og sine grandiose egoer, settes over alt og alle. Vi er et samfunn av individualiserte egoister, hvis eneste forpliktelse er til vår egen selvaktualisering. Derfor er krenken en fascinerende evolusjon av vår kollektive psyke, da den i ny og visceral forstand demonstrerer hvilken grad vi har importert amerikansk narsissisme til kontinentet.
På den annen side trenger vi nå også å snakke om realpolitikk og fysiske forhold. Noe annet ville ekskludert muligheten både for demokrati og sosial tilhørighet, så kanskje er det på tide å legge bort krenken?
