Slutt å snakke om «narkotika», start å snakke om cannabisblomst, kokain, DMT, heroin, fleinsopp, LSD, ketamin, MDMA, hasj, ecstasy, amfetamin og så videre.
Begrepet narkotika forhindrer en faktabasert tilnærming til rus og rusmidler, hvis det er det vi ønsker oss. Motstanderne klarer ikke å snakke om annet enn narkotika og hvor farlig samlebegrepet er. De farer med løgn.
Gjentatte ganger eksponeres vi for historiene om anonyme unge som har stått frem om rusbruk i lokalavisen. Siden de er i stand til å snakke, har de mest sannsynlig vært langt unna livstruende rusopplevelser.
Ofte gjennom politivelsignede narrativ gir de oss historier om hvor farlig narkotika er. Narrativet gjør oss blinde for hvor uinformerte unge rusbrukere egentlig er. For hva forventer vi å høre? At de opplevde en utenomjordisk nærhet og kjærlighet på MDMA?
Som et resultat av at rusbruken er avslørt og moralisert av politiet, kan ikke de unge gjøre annet enn å spille med. De har heller aldri hatt noen voksne i forkant til å fortelle hva de kan forvente.
Unge må først finne et egnet sted, helst i skjul fra de voksne. Det er sånn 18 års aldersgrense og kriminalisering virker. Nær 100 prosent av dagens unge rusdebuterer derfor i skjul for de av oss som er foreldre. Hvorfor evner vi ikke å skape tryggere rammer rundt dette?
Les også: Forsker nominerer Twitter-fenomen til journalistpris
Høye forventinger
På grunn av et kort levd liv, vet unge lite om hva de kan forvente før de inntar et rusmiddel. Dette påvirker også hvordan de håndterer perioden etter rus. Akkurat som at alkohol ofte gir angst og depresjon dagen derpå, kan også MDMA skape en negativ ettereffekt i noen dager.
Hvordan skal vi støtte unge i å takle nye og ukjente følelser som rusmidlene fremkaller, når vi tror de er så farlige at vi knapt tør å nevne dem med navn? Hva skal vi si når noen sier at de føler seg bedre av det? Eller verre?
Vi forventer altfor mye av mennesker som debuterer med rusmidler som selges på et illegalt marked. Vi forventer at de holder seg unna fordi det er forbudt. Når forventingen brytes, skal vi gi dem konsekvenser. Dette er et systematisk overgrep som må opphøre.
All den tid rusmidler er noe vi frivillig inntar, og noe som påvirker vår egen helse, er det spinnvilt at politiet skal fortelle foreldre og unge om hvor farlig «narkotika» er.
Les også: Subjekt mener: Latterlig lettkrenket
Politiets påvirkning
Politiets utdanning består ikke av nødvendige emner som avhengighet, sosialt arbeid og relasjoner, pedagogikk, kjemi, systemforståelse og tillit. De har ingen legitimitet til å snakke om rusmidler. Å bruke loven til å skille rett fra galt, er politiets oppgave. Ikke å moralisere.
Det er det som gjør skaden fra Norsk narkotikapolitiforening (som nylig måtte skifte navn til Norsk narkotikaforebyggende forening) så systematisk og omfattende. Nav, som skal hjelpe, behandler rusmidler som «rett» eller «galt». Skolen, som er et læringsmiljø, ser rusmidler som rett eller galt. Til og med helsepersonell ser rusmidler som rett eller galt, når jobben deres skal være å gjøre folk friskere.
Politiet har påvirket skolen til å undertrykke sin iboende pedagogiske tilnærming. De har undertrykt samfunnsoppdragene til helsevesenet og Nav på samme måte. Politiet har undertrykt en opplyst samtale om rusmidler, når oppgaven fra Norges grunnlov er å beskytte den.
Uten innsynsjobben til graverne i #narkotwitter og arbeidet til rolleforståelsesutvalget, hadde dette forøvrig vært spekulasjoner.
Det er på tide at også mediene bytter ut fordummende retorikk med faktabasert opplysning – også om ulovlige rusmidler.
