Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT) har for første gang kartlagt psykisk lidelse blant studenter. Selvrapportering viser at 1 av 3 studenter sliter psykisk.
Min påstand er at dette er en naturlig konsekvens av et samfunn som stiller få krav til sine unge.
Tallene er dystre. Men er studentene selv helt uten skyld for deres egne problemer? Eller enda verre: Har samfunnet oppdratt en generasjon som rett og slett tåler lite?
Oppvekst eller oppdragelse
Professorer har varslet og lærere på grunnskolenivå har alle varslet om dette. Studenter og elever er ikke som før. Studenter sliter med å lese lengre tekster, og lærere frykter for jobben om de påfører disiplin i klasserommet.
Den nye SHoT-rapporten burde ikke komme som en overraskelse. Det ser ut som at ønsket om en god oppvekst har blitt satt opp mot noe like viktig: En god oppdragelse.
Når norske kvinner i gjennomsnitt kun føder 1.41 barn (2022), tør mange ikke å ta sjansen på å påføre barnet sitt en dårligere barndom enn nødvendig. Og da blir spørsmålet: Hva slags negative erfaringer er nødvendige i et barns oppvekst?
Noen mener at det ikke skal inneholde noen negative erfaringer, og at barnets frihet skal stå høyest. Det er åpenbart at barn må få emosjonelle behov ivaretatt, men da må man også vite når ønsker ikke samsvarer med behov.
Barn får innprentet tankesettet om at de kan gjøre som de vil, og at de ikke trenger å gjøre noe annet enn det de vil. Hvis ikke barn møter motstand mot egne beslutninger, er den naturlige konsekvensen at de ikke lærer å forstå et nei. Men er lærere og grunnskolen noe bedre enn foreldrene?
Les også: Ella Marie (25) kan bli Norges Oscar-håp
En opplæringslov på ville veier
Når barn begynner på grunnskolen, møter de endelig på litt krav. Eller gjør de egentlig det?
Vi har allerede hørt flere lærere fortelle om at elever ikke lenger blir stilt høye krav til arbeidsinnsats. Men hva med å utfordre elevenes ideer og meninger? Dette skjer heller ikke i særlig stor grad.
Opplæringslovens §9a skal verne elever mot mobbing og trakassering i skolen. I loven vektlegges elevers subjektive opplevelse.
«Hvis jeg skulle diskutert surrogati og tatt utgangspunkt i en påstand om at det er feil. Da kan jeg jo ha en elev i klasserommet som er surrogatbarn. Og da kan du ikke lenger diskutere dette fordi eleven føler seg krenket, eller føle seg mobbet av lærer,» uttalte Jon Abraham Lie, som sluttet som lærer. Frykten for å få en 9a-sak mot seg kneblet motivasjonen til å føre diskusjon i klasserommet.
Elever kan rett og slett unngå enhver ubekvem samtale ved å true med å fortelle at de føler seg trakassert. Elever slipper å få utfordret tankegangen sin opp mot dagsaktuelle og kontroversielle emner.
Og skulle avvikende oppførsel forekomme, kan dette forsvares med kulturrelativisme – «dette er greit i en annen kultur, og dermed intolerant å slå ned på.»
Les også: Han mener pasientene får skylden når psykologien svikter. Nå er han lei
Det endelige møtet med den faktiske verden
Vi liker ofte å tro at akademia befinner seg et sted i skyene, fjernt fra resten av samfunnet. Men det er faktisk her mange ungdommer endelig møter den harde virkeligheten.
Nå skal elever utdannes til læringsmål på et globalt nivå. Det stilles høye krav, og naturligvis svikter elever som aldri har fått krav stilt til seg.
Og da burde ikke SHoT-undersøkelsen komme som en overraskelse. Når studenter blir utsatt for et arbeidspress høyere enn de klarer, er det naturlig å oppleve angst og mangel på kontroll. Og Gud forby om professoren skulle ta opp et betent tema i forelesningen.
Vi ser nå det endelige resultatet av den udisiplinerte oppveksten. Dessverre kan man ikke gjøre som man vil, og unngå alt man ikke vil gjøre.
Psykisk lidelse skal tas seriøst, men hvis man legger listen for psykisks lidelser, som angst, ved at man opplever noe ubekvemt og vanskelig – da er vi på ville veier.
