En ny undersøkelse viser at andelen nordmenn som mener det er viktig å støtte kunst og kultur over statsbudsjettet er synkende.
Kunstner Nora Nesheim sier til Subjekt at det kan skyldes de mange eksemplene på statlig pengebruk som Are «Sløseriombudsmannen» Søberg har trukket frem over de siste årene. Folk virker ikke interessert i å støtte alle slags rare avantgarde-prosjekter med sine egne skattepenger.
Dette reiser spørsmålet om hvorvidt staten i det hele tatt bør gi støtte i form av penger til kunst og kultur (annet enn i offentlige bygninger og lignende). Jeg er ingen liberalist som mener at statsstøtte er prinsipielt galt i seg selv, men det finnes motargumenter som bør tas på alvor.
Minst ett av disse bygger til og med på et estetisk grunnlag. Motstanderne av statsstøtte bør derfor ikke skjæres over én kam som «kunstfiendtlige».
Les også: Nordmenn blir mindre glade i å bruke skattepenger på kunst
Overlever uten statsstøtte
Et vanlig og tiltalende argument for statsstøtte er at den virkelig gode, klassiske høykulturen, som operaer og symfoniorkestre, ikke kan overleve med mindre den får støtte fra staten.
Folk flest vil stort sett bare høre på masseprodusert popmusikk som Taylor Swift, så det er bare denne typen kultur som ville ha eksistert i en verden uten Kulturrådet – selv om den ikke er like god fra et objektivt ståsted.
Til dette argumentet kan man svare to ting. For det første: kommersiell suksess er en gjenspeiling av hva folk liker – på godt og vondt. Hvis man mener at klassisk kunst er den beste, bør man støtte den ved å bruke pengene sine på den. Folk gjør dette i stor grad allerede, men de kunne ha gjort enda mer hvis de ikke var nødt til å betale over skatteseddelen for kunst de ikke liker i tillegg.
For det andre: det er et historisk faktum at klassisk kunst eksisterte lenge før opprettelsen av det norske kulturrådet i 1965. Det var først da at hoveddelen av inntektene til diverse kunst- og kulturinstitusjoner begynte å komme i form av tilskudd fra staten. Tidligere overlevde disse institusjonene på en blanding av private donasjoner, billettsalg, innsamlinger og lignende. Selv Nationaltheatret ble drevet uten statsstøtte frem til 1927, og det ble ikke 100 prosent statlig finansiert før i 1995.
Les også: Vi kan ikke tillate at folk kanselleres som følge av påstander i mediene
Vanskelig å se en løsning
Det finnes som nevnt et estetisk argument mot statsstøtte, som går ut på at støtten fører til en utvanning av kunstbegrepet og mer dårlig kunst på bekostning av den gode kunsten. Man godtar premisset til det første argumentet for statsstøtte, nemlig at det finnes noen typer kunst som er bedre enn andre, men stiller spørsmål ved om statlig finansiering er den beste måten å fremme god kunst på.
Kulturrådet styres etter prinsippet om «armlengdes avstand», som betyr at det ikke er staten som avgjør hvilke kunst- og kulturuttrykk som skal få støtte. Den bevilger bare penger til et uavhengig faglig organ som tar avgjørelser og fordeler pengene. Noe annet ville vært kontroversielt i et pluralistisk samfunn der staten er nøytral i forhold til estetiske vurderinger. Baksiden er at nesten hva som helst i teorien kan få statsstøtte.
Så om Vegard Vinge har fått 37 millioner kroner i statsstøtte over 12 år for å blant annet gjøre det han gjør med maling, er det ikke så mye man kan si imot det. Det er tross alt kunst, og staten vil ikke ta stilling til om den er god eller dårlig. Husk bare på at dette er 37 millioner kroner som kunne ha blitt brukt til operaer og symfoniorkestre i stedet.
Det finnes ingen åpenbar løsning på dette problemet så vidt jeg kan se, men de ovennevnte argumentene bør tas med i debatten. Vi bør anerkjenne at motstanderne av statsstøtte ikke nødvendigvis er kunstfiendtlige; kanskje de bare ikke liker deler av den kunsten som får støtte i dag og skulle ønske at disse pengene ble brukt på en mer fornuftig måte.
