I den offentlige diskusjonen har demokratiet som styreform nærmest blitt synonymt med valg.
Denne koblingen mellom valg og demokrati har blitt så vanlig at det er vanskelig å tenke seg demokratiske systemer som ikke inkluderer stemmegivning. Valg har blitt det samme som demokrati – og jo oftere valg, desto mer demokratisk.
Dersom vi studerer de idéhistoriske røttene til demokratiet som styreform, ser vi at valgkanalen ikke er like essensiell. Dette poenget har den nederlandske journalisten og aktivisten David Van Reybrouck utdypet i sin bok «Against Elections – The Case for Democracy» (2013). Han oppsummerer selv hovedpoengene i en artikkel i The Guardian, der han argumenterer for å bruke loddtrekning etter modell fra jurysystemet som basis for politisk styre.
Man trenger ikke å være enig i Van Reybroucks konklusjon for å innrømme at han har mange gode poenger. De demokratiske utfordringene som mange liberale demokratier sliter med, forsterkes ofte av valg og valgkamper. Dette fordi valgkamper er polarisering «by design», hvor motsetningene og temperaturen i det offentlige ordskiftet skrus opp.
USA gjennomfører kongressvalg annethvert år, og spesialvalg innimellom. I tillegg inviteres borgerne til å velge dommere, statsadvokater, skolestyre og så videre. Da israelske borgere i november i fjor gikk til valgurnene, var det for femte gang på under fire år. Da britene avholdt parlamentsvalg i 2019, var dette det tredje valget på fire år.
I både Storbritannia og Israel er valgene en konsekvens av den politiske situasjonen, men det er liten grunn til å tro at så hyppige valg bidrar til å løse de mer grunnleggende problemene i samfunnet. På noen måter kan man heller si at de bidrar til å forsterke dem.
Les også: NRKs navnebytte er ingen isolert hendelse. Men mange har interesse av å late som det
USA som eksempel
I USA er utfordringene ved Kongressvalg annethvert år (for Representantenes hus, Senatet har valg hvert sjette år, og en tredjedel av representantene er på valg annethvert år) veldig synlige.
De korte valgintervallene har skapt et eget politisk begrep i USA: ABC – «Always be campaigning». Straks et valg er ferdig, må man begynne å posisjonere seg for et nytt valg. Det innebærer at man må bruke mye tid i sitt eget valgdistrikt. Man må også bruke mye tid på å samle inn penger for å kunne drive kampanje. Og mye av kandidatenes politiske posisjonering påvirkes av dynamikken knyttet til neste valg.
De fleste representantene opplever at de utfordres innad i eget parti, der de må gjennom primærvalg for å sikre seg støtte i eget parti (som oftest republikanerne eller demokratene). Systemet innebærer at de fleste representantene i USA bruker fryktelig mye tid på valgkamp. Mange vil hevde at det ikke er negativt, at velgernes tilbakemelding i et demokrati er viktig, og det er selvfølgelig noe riktig i det. Men de negative konsekvensene som følger av korte valgsykluser i USA, er etter min mening åpenbare.
Legg til at det er vanskelig å endre valgsyklusen, ettersom artikkel 1, seksjon 2 av den amerikanske grunnloven lyder: «The House of Representatives shall be composed of Members chosen every second Year by the People of the several States, and the Electors in each State shall have the Qualifications requisite for Electors of the most numerous Branch of the State Legislature». I så måte er det få grunner til optimisme med tanke på sjeldnere valg, all den tid grunnlovsendringer (amendments, som de sier i USA) er en svært kronglete prosess.
Hva så med det norske demokratiet?
Les også: Miljøbevegelsens radikale fotsoldater inntar scenen. Med en egen definisjon av «demokrati»
Felles valg
Etter dagens bestemmelser avholdes det valg i Norge annethvert år. Både lokalvalg og stortingsvalg avholdes hvert fjerde år, men på ulike tidspunkter. I et Civita-notat har jeg foreslått at vi bør innføre felles valgdag for både stortingsvalg og lokalvalg, for på den måten å øke valgintervallene til fire fremfor to år.
Dette skal jeg straks begrunne, men la meg understreke at det norske demokratiet er blant de mest velfungerende i verden. Kan hende sakene knyttet til habilitet, reiseregninger og pendlerboliger har påvirket tilliten til politikere og demokratiet, men sammenlignet med de fleste andre demokratier, deriblant USA, Israel og Storbritannia, er det ingen grunn til å si at det norske demokratiet eller valgordningen er dysfunksjonell.
Videre finnes det noen fordeler ved å dele opp lokalvalg og stortingsvalg, deriblant økt fokus på lokale saker og kandidater ved lokalvalg.
Det er i hovedsak to grunner til at jeg vil anbefale sjeldnere valg i Norge.
To grunner
For det første vil det gi økt valgdeltagelse. Erfaringer fra Sverige, som har felles valgdato, er at deltagelsen øker også ved lokalvalg. I Sverige stemte cirka 80 prosent av velgerne ved lokalvalget i 2022. I Norge stemte 62,5 prosent av velgerne ved lokalvalget i 2023. Det er nesten 20 prosentpoeng forskjell.
Nå er valgdeltagelse en komplisert ting å forklare, i den forstand at det er mange forskjellige faktorer som spiller inn samtidig. Jeg er også usikker på hvor stort problem den manglende oppslutningen er. Faller deltagelsen til under halvparten eller under 40 prosent, så begynner det å minne om krisetall. Men det er lett å stemme i Norge, og det er i all hovedsak de politiske partiene som har i oppgave å motivere borgerne til å stemme.
Noe av årsaken til at valgdeltakelsen er mye lavere ved lokalvalg enn stortingsvalg, skyldes at sistnevnte er mye viktigere. Vedtakene som gjøres på Stortinget har mye større betydning for borgernes liv enn vedtakene i kommunestyret. Fylkestingsvalget er med respekt å melde en vits. Mediene gir valget null oppmerksomhet. De færreste vet hvem som stiller, hva de gjør, og knapt halvparten stemmer. Fylkestinget burde vært lagt ned for lenge siden.
Den andre og viktigere grunnen til at vi burde avholde valg sjeldnere i Norge er hensynet til langsiktighet. Valg påvirker partienes adferd og den offentlige debatten. Å avholde valg oftere innebærer flere valgkamper, hvilket igjen gjør partiene mer sensitive for meningsmålinger. Det innebærer at rommet for å diskutere vanskelige saker begrenses.
Selvsagt evner norske politikere og partier fremdeles å finne sammen i kompromiss; som nevnt er det norske demokratiet blant de mest velfungerende. Ei heller tror jeg at valg hvert fjerde år vil være en magisk løsning på manglende langsiktighet i politikken.
Partier og politikere vil fremdeles være opptatt av meningsmålinger, og problemet med manglende langsiktighet i politikken stikker dypere enn valgsykluser. Men politikere har det ved seg at de er mest opptatt av neste valg. For det norske demokratiet hadde det derfor vært en fordel om vi kunne utvidet den politiske horisonten fra to til fire år.