Hvem bidro til aksept for pedofile forhold i den skeive bevegelsen?

På dette treffet deltok både homoaktivist Kim Friele og psykolog Thore Langfeldt, som gruppens sakkyndige. Det er på tide med en større debatt om ideene som muliggjorde omfavnelsen av denne gruppen, skriver Kjersti Botnedal.
På dette treffet deltok både homoaktivist Kim Friele og psykolog Thore Langfeldt, som gruppens sakkyndige. Det er på tide med en større debatt om ideene som muliggjorde omfavnelsen av denne gruppen, skriver Kjersti Botnedal.
A-magasinets avsløring om Kim Friele og den skeive bevegelsen burde ha satt i gang en debatt om overgrep. For aksepten for slikt var ikke noe kun enkeltindivider var delaktige i, skriver Kjersti Botnedal.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er A-magasinet hadde tidligere i år en artikkel om pedofili, der det kom frem at Kim Friele støttet organisasjonen Pedofil Arbeidsgruppe (NAFP).

«Da pedofile ble tatt inn i varmen» var tittelen på en sak i A-magasinet 22. august.

Den viser hvordan Det norske forbundet av 1948 (DNF), som er forløperen til dagens foreningen Fri, og folkehelten Kim Friele på 80-tallet samarbeidet med foreningen Pedofil Arbeidsgruppe (NAFP).

Reaksjonene på A-magasinets pedofili-avsløring har vært minst like interessante som saken i seg selv. I en artikkel i Blikk prøver LHBTQ-historiker Peter Edelberg å dysse ned det hele. Forbindelsen mellom Kim Friele og de pedofile var kortvarig, nærmest bare en flørt, i verste fall et resultat av sviktende dømmekraft, mener han.

Han benytter også anledningen til å applaudere at homodronningen nå blir kritisert. Da får vi kanskje litt nyanser inn i den skeive bevegelsen, blir voksne. Men å kansellere Kim Friele? Langt ifra! Da måtte Arbeiderpartiet og Justisdepartement kanselleres samtidig, utbasunerer historikeren, helt uten rot i virkeligheten.

Annonse

PhD-student Åsmund Borgen Gjerde griper stafettpinnen og utdyper. Homofile var og er undertrykt, og heteronormativiteten skal gi oss den forståelsen vi trenger for å sette det hele i perspektiv, mener han. Slik parkeres en svært god anledning til å diskutere maktrelasjoner i seksuelle forhold mellom unge og eldre, også innad i den skeive bevegelsen.

Den diskusjonen burde vi imidlertid ta.

Maktperspektivet

Martin Wåhlberg har nylig utgitt boken «Urett» (2022), der han analyser to romaner som belyser hva kjærlighetsforhold mellom unge og eldre i Frankrike på samme tiden faktisk handlet om.

Bøkene til Vanessa Sprangosa og Camille Kouchners, begge 13-14 år da de kom inn i forhold til eldre menn, har gjort noe med det franske samfunnet. I Norge har vi større vanskeligheter med å ta et lignende oppgjør, virker det som.

Nå er barnet voksent, skriver Wåhlberg om forfatterne, og perspektivet er snudd. Noe som får en til å spørre: Hva skjedde med barnet, og ikke minst, hvilke idéer muliggjorde overgrepene i A-magasinets avsløring?

Heteronormativiteten kan kanskje gi et bidrag til å forstå undertrykking, men queer-teorien tilslører samtidig maktforholdet mellom den unge og den eldre, som er nettopp det Wåhlbergs bok handler om. Om den franske filosofen Michel Foucault skriver han at «vi kjenner han som en tenker som har en brennende interesse for å studere de skjulte maktstrukturene som det offentlige trer ned over menneskene. (…) Men han vier ikke den samme oppmerksomheten til den makten den eldre utøver overfor den yngre og den yngres kropp.»

Nettopp dette var det Aftenposten-journalist Pål Vegard Hagesæther berørte i sin artikkel. Han viste frem barnet, et brødrepar, der bare en av dem kom fra det med livet i behold. Dratt inn i seksuelle forhold som kan settes i direkte sammenheng med idéene Kim Friele og deler av homobevegelsen omfavnet. Så er det ikke kanskje idéene vi burde snakke om?

Kjønnskampen

Det blir helt feil når LHBTQ-historiker Peter Edelberg hevder at man i Skandinavia ikke hadde noen «viten» om langtidsskadevirkninger på barnet, og at denne kom som import fra USA på 1980- og 90-tallet, «…i takt med at det reiste seg en stemning mot pedofili i befolkningen».

Dette impliserer både en velvilje for den pedofile, og at vi ikke visste bedre. Slik underslår han ikke bare motstanden som alltid har vært der. Han underslår også betydningen av den fremvoksende kvinnebevegelsen som artikulerte motstanden mest høylydt. Han underslår kvinnekollektivet av journalister, kvinneforskere og aktivister som sammen dannet en felles front mot porno og prostitusjon, som kom i kjølvannet av det seksuelle frislippet. Det samme skjedde i homobevegelsen.

At Kim Friele var kvinne, forstyrrer kanskje bildet for en som konsentrerer seg om å lese gamle dokumenter. Fordi det finnes knapt dokumenter. Historikeren kunne like gjerne ha gitt oss de faktiske forhold ved å fordype seg i kaffegrut.

Kim Friele fikk sterke reaksjoner på sin pro-pedofile virksomhet, spesielt fra lesbiske.

Møtet i justisdepartementet

PhD-student Åsmund Borgen Gjerde nevner to hendelser som utdyper den påståtte liberale innstillingen i folket. En kronikk i Dagbladet i 1974, skrevet av den pedofile «Lektoren» (som A-magasinet kaller ham), og et møte i Justisdepartementet som foregikk i «høflige former», der NAFP (Norsk arbeidsgruppe for pedofile) hadde blitt «innvilget et møte»:

«Der foreslo de blant annet avskaffing av den seksuelle lavalderen slik at «frivillige» seksuelle forhold mellom voksne og barn skulle tillates», skriver han. I referatet finner jeg kun dokumentasjon på at de to foreslo nedkriminalisering av visse typer overgrep og senking av den seksuelle lavalderen til 14 år. Men hvem var «de»?

I 1982 måtte pornobladet Aktuell rapport beklage at de hadde skrevet at «ildsjelene» bak NAFP besto av fire navngitte menn, to psykologer, en journalist og en for meg ukjent. De måtte beklage til psykologen Thore Langfeldt. Han hadde «aldri vært tilknyttet Pedofil arbeidsgruppe. Det er Pedofil Arbeidsgruppe som trekker inn Thore Langfeldt», står det i dementien. Det gjør fremstillingen til Borgen Gjerde enda mer underlig.

Han har selv lest de samme papirene jeg har lest, og vi er begge enige om autentisiteten av dem. Ingen har dementert brevene og referatet fra møtet, som har ligget ute siden 2010. Da er det kanskje på tide at vi forholder oss etterrettelig til det vi leser. For det var Thore Langfeldt og Lektoren som sendte et brev og ba om et møte i Justisdepartementet, i hvert fall er det disse to Justisdepartementets adresserer sitt svarbrev til.

I brevet ber departementet om en redegjørelse for hva NAFP helt konkret ber om et møte for. Initialene TL/EH er det eneste vi har å gå etter når det gjelder hvem i NAFP utdypningen kom fra, men det er Thore Langfeldts forskning og hans kronikk i juristenes fagblad Lov og rett (3/75) som ble trukket frem. Forskningen har aldri vært publisert, i hvert fall er det ukjent på Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo (UIO), der Thore Langfeldt var tilknyttet. Google Scholar er også forsøkt uten resultat.

Ved instituttet ble det slettet noen kassettbånd fra slutten av 90-tallet, men ingen vet hva disse inneholdt, eller om de kan knyttes til Thore Langfeldts upubliserte arbeid. Det som er verifiserbart, er at det finnes atskillige henvisninger til det som gjerne blir omtalt som «undersøkelsen», som Thore Langfeldt også brukte for å skape seg et navn internasjonalt.

Han bekrefter selv de faktiske forhold i et intervju med Skeivt arkiv (2021), der han snakker om sin første opptreden på et sexologimøte i Montreal i 1976, samme år som Langfeldt og Lektoren rapporterte fra en sexologikonferanse i Hamburg. Den samme undersøkelsen blir også omtalt på en sexologikonferanse i Swansea (1977), og på en sexologikonferanse i Jerusalem (1981) står det «PhD» bak hans navn. Jeg har ikke funnet noen doktoravhandling med Thore Langfeldts navn på.

Jeg har ikke funnet noen andre «undersøkelser» som kan knyttes til «pederastiforhold» enn den som blir lagt frem og omtalt i de ovennevnte dokumenter. Brukt som brekkstang for å få til et møte om dekriminalisering av det han kaller «vennskapsforhold», vekslende til «kjærlighetsforhold» (i Dagbladet 14. oktober 1975). Forslaget om senkning av seksuell lavalder til 14 år, blir i referatet fra møtet omtalt som et forslag som kom fra Lektoren og Thore Langfeldt.

Thore Langfeldt har benyttet seg av retten til samtidig imøtegåelse. Les hans svar her.

Kvinners motstand

Å sammenstille Kim Frieles interesser i pedofili-saken med Justisdepartementets ene møte blir fullstendig misvisende.

Det kom ingen oppfølgingsmøter. Riksadvokaten hadde aldri hatt homofile i tankene når han selv hadde snakket om en mulig senkning av seksuell lavalder til 14 år, det var heterofile forhold han tenkte på. Han lot seg heller ikke overbevise av det han hørte på dette møtet, og det kom heller ingen endringsforslag til straffeloven i pedofiles retning.

I den virkelige verden kom det til slutt en kraftig reaksjon i 1977, og den kan kobles direkte til Thore Langfeldt. Pornobladet Lek trykket en artikkel om barns seksualitet, illustrert med et nakenbilde av barn, signert psykolog Langfeldt. Reaksjonene kom umiddelbart, med en serie opprørte artikler i dagsavisene, helt til – bokstavelig talt – pornosaken tok fyr.

I slutten av august kom det første pornoraidet, og hva brente feministene? Med Thore Langfeldt som tidsvitne brente de Fritt Fram, magasinet til homoorganisasjonen DNF; Hverdag, et blad som fremmet pedofili; og Kontakt, et pornoblad utgitt av den homofile Magne Severinsen; i tillegg til pornoblader solgt over disk. Motstanden kom ikke fra USA i de neste to tiårene. Den kom fra den nye kvinnebevegelsen, med røtter til arbeiderkvinnenes kamp for å verne barna, helt tilbake til 1920-tallet.

Grovt sett hadde kvinner og menn ulikt syn pornografi og prostitusjon, også innad i homobevegelsen. Også her blir heteronormativitet som forklaringsmodell ganske ubrukelig. Igjen snakker vi om et kjønnsmaktforhold mellom kvinner og menn.

Forskeren som påvirker

NAFP (Norsk arbeidsgruppe for pedofile) startet i akademia, på Blindern og Universitetet i Oslo i 1974. På det pedofili-støttende nettstedet pedofili.eu skriver de at en person kalt «J» hadde møtt den pedofile parlamentarikeren Brongersma fra Nederland. «J» kjente også Thore Langfeldt, som blir omtalt som foreningens «sakkyndige».

Jeg har gått gjennom alle årganger av studentavisen Universitas fra dette tiåret og funnet få, om noen konkrete spor etter deres virksomhet på universitetet.

Nå er vi i 1974-75, og vi er ikke ferdig med møtet i Justisdepartement i 1975. Det fant sted 24. november 1975. Lektoren inviterte seg selv, og han måtte jobbe hardt. Det hele startet med kronikken i 1974, etterfulgt av et brev fra Lektoren til daværende riksadvokat Dorenfeldt, som ga et utdypende svar om hans innspill til Justisdepartementet. Så går det et helt år før Lektoren sender et nytt brev. Hans andre brev går samme vei, også det til Justisdepartementet.

Det var dette brevet som ble besvart og adressert til Thore Langfeldt og Lektoren. I brevet blir de bedt om å utdype hvilke endringsforslag de vil fremme som gjelder sedelighetskapittelet i straffeloven. Vi stopper opp litt her. For det var i denne prosessen at Kim Friele bestemte seg for å slå et nytt slag mot «forføringsteorien», den som måtte bekjempes for å bli kvitt homoparagrafen tre år tidligere. I en brosjyre med tittelen «Homofil og forføring» trykker hun nøyaktig samme artikkel av Thore Langfeldt som ble referert til i korrespondansen med Justisdepartementet. Først kom den på trykk i juristenes fagblad Lov og rett (3/75), så ble den trykket som et vedlegg i Forbundets brosjyre.

Der koblet også Kim Friele og Forbundet seg til de idéene Thore Langfeldt nå forfekter. Selv sier han at han i et intervju med Skeivt arkiv at han møtte Kim Friele i forbindelse med «undervisnings-seanser for lærere», der hun skal ha snakket om homofili. I 1972 fant jeg en helside i VG, der disse to, Thore Langfeldt og Kim Friele, hadde hver sin artikkel som begge handlet om seksualopplysning. Kim kom med mine første pasienter, sa Langfeldt i ovennevnte intervju: menn som tente på gutter i puberteten. NAFP brukte begrepet pedofil om alle forhold mellom voksne og barn under seksuell lavalder.

Artikkelen starter med at Thore Langfeldt beskriver den urett som blir begått mot pedofile. Loven gjør dem til forbrytere, mens det egentlig er snakk om er vennskapsforhold mellom unge og eldre, der begge lider dersom den eldre får fengselsstraff. Det er ikke forholdet som er skadelig, men rettspraksisen, etterforskningen og rettsoppgjøret, skriver han. Dette må opphøre, og man må skille mellom frivillige forhold der barnet ikke tar skade, og forhold der vold er et element.

I tillegg tar han opp forføringsteorien. Ingen kan forføres til å bli homofil. Teoriene han anvendte, er mindre interessante enn måten han slår dette fast, som om det var skrevet i stein.

Les også: Tilhengere av skeiv teori som vil oppløse «samfunnets normer», bør tenke over konsekvensene

Eufemismer

Møtet med Justisdepartementet starter med at Thore Langfeldt legger frem sin forskning. Vi vet fra korrespondansen at det ble gjort «lydbåndintervjuer» med impliserte «både i forhold som er strafferammet såvel som forhold som ikke er anmeldt til påtalemyndighetene». Hva forskningen omfattet? «…seksuelle kontakter mellom gutter rundt pubertetsalder og voksne menn».

«Kontakt» var en yndet eufemisme for denne typen forhold. I sitt arbeid skal Langfeldt ha innlemmet Lektoren med «det praktiske». Ifølge referatet ble det ikke stilt spørsmål ved hva dette konkret innebar, men jeg antar at det ikke var snakk om hotellbookinger eller å ringe etter taxi. Da er vi ved kjernen. Kan Lektoren ha gitt Langfeldt tilgang til barn og unge som den pedofile gruppen kjente fordi de hadde et seksuelt forhold til disse barna?

Og hvor gamle guttene var? «Gutter som søker og finner seg til rette i et slikt forhold, kan være i alderen 10-16 år, i ekstreme tilfeller kan alderen strekke seg til to-tre år ut over dette alderstrinn…» Langfeldt kan ha intervjuet barn ned i syv års alder, og da oppstår enda flere spørsmål. Jeg skal la dem ligge i denne omgangen, hensikten er å vise kontekst, og bite hodet av den kollektive tausheten om sexolog Thore Langfeldt delaktighet i fremveksten av homo- og pedofilibevegelsen.

Han brukte sin upubliserte forskning i et påvirkningsarbeid, både i medier, men også i forholdet til Helsedirektoratet og politiske myndigheter. Ingen har så langt stilt etiske spørsmål ved metoden som ble brukt. «De» som lobbet i Justisdepartementet, var en pedofil pedagog og en psykolog han anså som sin «sakkyndige».

Den siste forsket og den første kan ha gitt ham tilgang til barn og unge utsatt for overgrep; og tilgang til pedofile og homofile menn, som tente på gutter i ulik alder, fra 7 til 19 år, og deres «kjærester». Der er forbindelsen til Kim Friele, og da gir det også mening at det plutselig sto tre menn på Langfeldts kontor, som han nylig omtalte det som, i et intervju i Morgenbladet. De kan ha kommet fra Kim. Men de kan også ha kommet fra den pedofile Blinderngruppen NAFP.

Les også: Hele poenget med kjønnsteorien er å være vanskelig

Kulturrevolusjonen

Jeg er gjort kjent med en lærebok i norsk for 4.klasse, «Salto 4B». Under tittelen «Førstemann» i bokens innledende kapittel er det tegnet et tre, med tekst ved siden av: «De første nordmennene».

Tegningen viser en mann som stiger opp fra jorden med skjegg som flyter over i røtter og bukter seg mot stammen. Der står en vikinghustru med en fisk i neven og en vikingmann i full krigsmundur, klar til tokt. På en gren sitter Fritjof Nansen (eller Amundsen) og veiver med det norske flagg. På en gren lenger oppe sitter en trygg og tilbakelent Kim Friele med et mildt smil. I hånden holder hun et regnbueflagg. Teksten er skrevet etter hennes død (2021), og under overskriften «Førstedamen» et par sider lenger bak får barna vite at hun var en av de aller modigste som har levd. Takket være henne kan alle nå bli glad i den de vil. I dette oppslaget strekker Kim ut et regnbuebanner bak seg, med et stort smil, og en hel flokk glade unge veiver med regnbueflagg i luften.

Det hele minner meg om et plakat fra den kinesiske kulturrevolusjonen, eller et søndagsskolebilde av Jesus og barna. Det finnes ingenting her som skal få et 9-10 år gammelt barn til å tenke noe annet enn at dette er en kulturarv jeg skal gjøre til min. Det vekket et ubehag i meg å se denne læreboken. Vi kunne kanskje vise frem Friele som en forkjemper for de homofile, for ungdommer som er i stand til en mer nyansert forståelse. Men da må kortene på bordet. Pedofilisaken må frem, ikke skjules, fordi det skaper uvilje og motstand.

Og hva med alle barn og unge som faktisk har blitt utsatt for seksuelle overgrep? Hvordan møtes disse i klasserommet når de vet at en de skal lære å se opp til, også forsvarte slike «forhold»?. Kunnskapen om dette er et tastetrykk unna.

«Grunnløse påstander fra Kjersti Botnedal», skriver Thore Langfeldt i sin imøtegåelse til dette debattinnlegget.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar