Med boken «En kritikk av underdog-metafysikken» (2022) tar den svenske vitenskapsteoretikeren og marxisten, Johan Söderberg, et politisk oppgjør med woke-venstre og dets intellektuelle gudfar, filosofen Michel Foucault.
Han viser hvordan venstresiden etter 1968 utviklet et helt nytt syn på nasjonalstaten og på forholdet mellom majoriteten og minoritetene, sammenlignet med den klassiske marxismen. Dette tankegodset førte til at venstresiden har spilt rollen som nyliberalismens nyttige idioter.
Hva sier det om ytringsrommet i venstresidens dagsavis, Klassekampen, at redaksjonen avviste denne kronikken du nå kan lese, fordi den synes en marxistisk kritikk av venstresiden «ikke satt helt»?
Betydningen av nasjonalstaten
En ekstra bonus med å lese denne marxistiske kritikken av woke-venstre er at den hjelper oss til å forstå hvorfor marxister, klassiske sosialdemokrater og (liberalt) nasjonalkonservative på den ene siden og nyliberale og woke-venstre på den motsatte siden har helt ulike syn på den folkesuvereniteten som bare kan uttrykkes i nasjonalstaten.
Marxister, reformistiske sosialdemokrater og (liberalt) nasjonalkonservative står alle i den intellektuelle tradisjonen fra filosofen Thomas Hobbes og viker derfor ikke tilbake for den fryktinngytende Leviathan (staten). En sterk nasjonalstat er en forutsetning for å realisere deres politiske prosjekter, selv om disse selvfølgelig er ulike for disse gruppene.
På motsatt side står nyliberale globalister og det antikoloniale og antirasistiske venstre. Effekten av deres fremstøt har blitt at den maktfullkommene Leviathan er forvandlet til den ifangetatte Gulliver i Lilliput-land. Nasjonalstaten ligger bastet og bundet i et nett, som er spunnet både av fordringer fra den internasjonale finanskapitalen og av krav fra utallige NGO-er om å beskytte ulike minoriteter under påberopning av universelle menneskerettigheter.
Det Söderberg viser i sin bok er at den samfunnsoppløsningen som en liberal innvandringspolitikk og en identitetspolitisk kamp for ulike minoriteter har brakt med seg, nå har kommet så langt at selv det nyliberale høyre skjønner at den ifangetatte Gulliver må befris.
Venstresiden som nyliberalismens nyttige idioter
Høylytte protester fra venstresiden mot den innflytelsen høyreradikale partier nå utøver – i eller utenfor regjeringen – i land som Italia og Sverige er ikke troverdig uten en selvkritikk av eget bidrag til at denne situasjonen har oppstått.
I Johan Söderbergs nye bok er utgangspunktet for analysen av venstresidens medansvar for høyrekreftenes fremmarsj dette:
Den John Maynard Keynes-inspirerte økonomiske politikken i etterkrigstiden med sentral planlegging, motkonjunkturtiltak og en sosial omfordeling fikk skylden for stagflasjonen og de strukturelle skjevhetene som ble merkbare i økonomien på 1970- og 80-tallet.
Det kompromisset som kapitaleierne etter krigen hadde vært villige til å inngå med den reformistiske arbeiderbevegelsen, et kompromiss mellom kapitalismen og demokratiet, ble nå ansett som en hemsko som truet konkurranseevnen og kapitalakkumulasjonen. Svaret ble en nyliberal medisin i form av deregulering av finans- og bankvesenet, konkurranseutsetting og privatisering av deler av den offentlige sektoren og økt internasjonalisering.
Söderbergs hovedtese er at kapitaleierne i sitt ønske om å si opp etterkrigstidens samfunnskontrakt fikk drahjelp fra den motsatte ideologiske flanken – i form av den nye makt- og normkritikken som ble artikulert på venstresiden etter studentopprøret og Sovjets militære innmarsj i Tsjekkoslovakia i 1968.
Kapitaleierens kritikk av den keynesianske styringsrasjonaliteten oppviste et slektskap med det nye venstres normkritikk av majoritetssamfunnet eller det etnonasjonale felleskapet, som marginaliserte ulike minoriteter. Affiniteten kom til uttrykk i en begeistring for mangfold og flerkultur og en liberal innvandringspolitikk.
Arven etter Hayek
I sin undersøkelse av den idéhistorien og begrepsutviklingen som ligger til grunn for denne nye klasse- og interessekampen, identifiserer Söderberg to poler som har satt sitt preg på samfunnsanalysen og handlingsstrategiene til henholdsvis den nyliberale høyresiden og den identitetpolitiske venstresiden.
Den ene polen utgjøres av «det nyliberale tankekollektivet» (økonomihistorikeren Philip Mirowski). Den andre polen identifiserer Söderberg i 68-ånden eller 68-tankesettet. Fra hver sin side kritiserer de den rasjonalistiske arven fra opplysningstiden, slik denne kom til uttrykk i et ønske om å drive sentral samfunnsplanlegging, det være seg i den kommunistiske eller reformistiske arbeiderbevegelsen. Söderberg kaller derfor de to polene for antitotalitarismens høyre- og venstreflanke.
Det nyliberale tankekollektivet er et globalt økosystem av tidsskrifter, bokforlag, tenketanker, gentlemansklubber, akademiske institusjoner, dollarmilliardærer, stiftelser og mer eller mindre fjernstyrte grasrotsbevegelser. Navet i dette tankekollektivet var lenge Mont Pèlerin-selskapet, som økonom Friedrich Hayek grunnla i 1947.
Her samlet han forskere og forretningsmenn, som i likhet med ham selv betraktet sosiale og politiske reformer som en trussel mot det frie markedet og den private eiendomsretten. For å distansere seg fra de demokratiske og sosiale tendensene i samtiden – symbolisert ved New Deal i USA og det korporative klassesamarbeidet i de nordiske landene – begynte de å kalle seg nyliberale. Dermed knyttet de an til en eldre økonomisk liberalisme, som hadde sett det som en selvfølge at den demokratiske styreformen var på kollisjonskurs med privateiendommen.
Den østerrikske skolen i økonomifaget med Ludvik von Mies og Friedrich Hayek i spissen spilte en viktig rolle med sin subjektive verditeori. Denne gikk ut på at prisene gjenspeilte marginalnytten, slik denne ble dannet innenfor lokale og fragmenterte handlings- og meningssammenhenger. Ingen sentral planleggings- og beslutningsenhet kunne ha oversikt og kunnskap om de økonomiske aktørenes sanne preferanser. Dermed ble det overlatt til markedet og de mange desentraliserte transaksjonene å generere «den spontane orden» i samfunnet.
Les også: EU angriper ytringsfriheten. Og norske medier sover i timen
Arven etter Foucault
Mens Friedrich Hayek er den intellektuelle gudfaren til antitotalitarismens høyreflanke, er Michel Foucault sjefstenkeren på antitotalitarismens venstrefløy.
Skal vi forstå vekselvirkningen mellom antitotalitarismens to poler og skjønne hvilke politiske konsekvenser den fikk, må vi ifølge Söderberg gå tilbake og se på fraksjonskampene i det nye venstre, som gav opphavet til 68-tenkningen. Söderberg argumenterer for at aktivismen og den akademiske teoretiseringen som blomstret under navn som strukturalisme, poststrukturalisme og postmodernisme, brøt med den hegelske dialektikken hos Marx:
I den marxistiske klasseanalysen kunne det universelle bare realiseres gjennom det partikulære – veien til en universell frigjøring av alle mennesker fra utbytting og undertrykkelse kunne bare skje gjennom at arbeiderne erobret makten i en nasjonalstat. Dette krevde en arbeiderklasse som snakket i nasjonale idiomer og konsekvent hevdet folkesuverenitetsprinsippet.
Det nye venstre avviste at mylderet av diskrimineringsgrunner og rettighetskamper i samfunnet måtte innskrives under motsetningen mellom arbeid og kapital. I stedet ble arbeiderklassen beskrevet som borgerliggjort av en konsumerende og konform livsstil. Fagforeningene var blitt tannløse og en integrert del av det korporative og teknokratiske statsapparatet. Xenofobien og rasismen florerte.
I marxismen er arbeiderklassen et revolusjonært subjekt, hvis «negasjon» av det borgerlige samfunnet – i henhold til den hegelske dialektikken – utgjør en overskridende og frigjørende kraft. Ved å forkaste den marxistiske klasseanalysen distanserte det nye venstre samtidig seg fra den hegelske dialektikken. De subversive elementene som tok arbeiderklassens plass, var ikke dannet og disiplinert av kapitalistiske produksjonsforhold, og deres «negasjon» og opprør viste derfor ikke mot en bedre fremtid i opplysningstidens ånd. I stedet forfalt motstanden mot det bestående til reaksjon, voldsdyrkelse og kriminalitet.
Hos ingen tenker er denne vendingen bort fra marxismen tydeligere enn hos Michel Foucault, som søkte en sosial basis for sin tenkning i filleproletariatet (av blant annet bohemer, studenter, småkriminelle og immigranter med en løs tilknytning til arbeidslivet) og i bonde- og folkemassene som kjempet en antikolonial kamp i den tredje verden.
For Michel Foucault tjente de filleproletariske elementene, de «ikke-proletarisere plebeiere», til å gi den reaksjonære og aristokratiske kritikken av opplysning og demokrati hos en Schopenhauer og en Nietzsche en radikalt ny innpakning. Volden som viser grensene for den kollektive makten og bryter med samfunnsnormene, utøves ikke lenger av et aristokratisk Übermensch, men derimot av marginaliserte underdoger av halvstuderte røvere og ungdomskriminelle med minorietetsbakgrunn.
Inspirert av amerikanske mikrososiologiske studier av subkulturer i byer som Chicago betraktet Foucault ungdomskriminaliteten som en «subjektløs motstandshandling». Den hadde ingen annen mening enn en nyttekalkyle som tok sikte på umiddelbar behovstilfredstillelse. Den lot seg derfor like lite innordne i sosialreformistiske forklaringer om arv og miljø, som markedstransaksjoner lot seg i føye inn i sosialøkonomiske planleggingsmodeller.
Hos Foucault har marxismens og det gamle venstres rasjonelle fremskrittsoptimisme blitt erstattet av kynisme og nihilisme. Ifølge Johan Söderberg deler dessuten Foucault med Hayek den samme kunnskapsskepsisen i sin avvisning av at det er mulig å styre samfunnet og økonomien ut fra en rasjonelle konsensus om hvordan verden er beskaffet. Et felles angrepsmål for både det nyliberal tankekollektivet og det nye venstre er derfor ambisjonen til den positivistiske sosiologen – med klassikere som Comte og Durkheim på 1800-tallet – om å utarbeide en sosial reformpolitikk basert på en objektiv erkjennelse av samfunnet i sin helhet ved å bruke metoder som befolkningsstatistikk og økonometri.
Les også: Woke-overklassen fortsetter å late som at woke ikke finnes
Nye venstre viker for høyrepopulistene
I sin radikale normkritikk viste imidlertid det nye venstre en manglede forståelse for klassekampstrategiene til det nyliberale tankekollektivet. Friedrich Hayek hadde sosiologiske innsikter som det nye venstre tilsynelatende manglet:
Hayek så ikke først og fremst den gunstige effekten av fri innvandring i at et større tilbud av arbeidskraft ville skape et press på lønningene. Til større hjelp for kapitaleierne, som fryktet regulerings- og styringsiveren til en sterk arbeiderklasse med politisk innflytelse, var innvandringen ved at den skapte et større kulturelt mangfold av gruppeidentiteter.
Ved at disse ved hjelp av den radikale venstresidens entusiasme for flerkultur og marginalisert grupper ble artikulert og spilt ut mot hverandre, oppsto det lavintensive kulturkriger som undergravde den nasjonal tilliten og solidariteten. Et slikt opplevd felleskap som nå skulle forsvinne, var påkrevd for å føre en skattefinansiert velferdspolitikk og for å vinne frem med en ambisjon om å styre økonomien.
Med en grasserende gjeng- og klankriminalitet utgjør nå de samfunnsoppløsende tendensene en større trussel mot kapitaleierne enn skattetrykket og omfordelingspolitikken. Det nyliberale tankekollektivet rygger tilbake for de kreftene det selv har skapt.
Nyliberalismen gjennomfører derfor en U-sving fra en progressiv til en autoritær og repressiv fase. Med alle midler vil statens voldsmonopol bli forsøkt gjenopprettet. Tiltakene vil kunne utfordre rettsstaten og enkelte menneskerettigheter.
I dette linjeskifte blir det identitetspolitiske kulturvenstre som alliansepartner skiftet ut med identitære eller nasjonalkonservative høyrepartier.
