«La oss ta bare en veldig kjapp recap, zoome litt ut her nå, Norgeshistorien veldig kort fortalt, altså, for å summere opp den forrige episoden; det kom et folk sørfra?», spør Wolfgang Wee.
«Vi kan gjøre det på tre – på tre fingre», skyter Sturla inn. «Først kom det to folkegrupper inn i Skandinavia. Den ene kom sørfra – Western Hunter Gatherers blir de kalt, for 12.000 år siden cirka – og så like etter kommer disse nordfra – Eastern Hunter Gatherers. Så blander de seg og så blir de såkalt Skandinavian Hunter Gatherers, og de har du i tusenvis av år».
Denne dialogen utspiller seg i starten av episoden om bronsealderen, i miniserien til podkasten Wolfgang Wee Uncut om norgeshistorien. Gjennom seks episoder tar Wolfgang Wee og historiker Sturla Ellingvåg oss gjennom historien, fra den tidligste steinalderen og fremover i tid.
Miniserien har nå blitt en bok, med tittelen «12.000 år med norsk historie», utgitt av Kagge forlag. I et debattinnlegg i Subjekt 2. november spør Sturla Ellingvåg seg om de to er «Kansellert eller ikke kansellert?» fordi de ikke har fått noen anmeldelser.
Derfor har jeg bestemt meg for å ta dem på ordet.
Leste boken som en fagperson
Fredag 27. oktober kunne vi i Morgenbladet lese meninger om boken fra et knippe etablerte forskere i Norge. Kort oppsummert var bedømmelsen entydig og skarp. Tomlene pekte hardt nedover.
«Uvitenskapelig, og burde aldri vært utgitt,» ble det sagt. Men med den store lyttermassen podkasten Wolfgang Wee Uncut har opparbeidet seg de siste årene, vil nok mange likevel kjøpe den. Hva er det med «12.000 år med norsk historie» som provoserer? Er den verdt å lese, og hva kan vi eventuelt lære om norgeshistorien? Her er meningen til en ung forsker.
Selv forsker jeg på steinalderen i Norge, og er ansatt ved en norsk forskningsinstitusjon. Det skal imidlertid også sies at jeg ofte hører på podkasten Wolfgang Wee Uncut, og boken jeg har lest, er en signert utgave jeg både bestilte og betalte for selv. Hverken Kagge eller forfatterne har oppfordret meg til å lese og vurdere boken.
Boken tar også for seg periodene som kommer etter steinalderen, og jeg skal la andre fagpersoner gjøre sine evalueringer av de delene. Jeg snakker helst ikke offentlig om fagfelt som jeg ikke har spesielt peiling på, og som jeg ikke har lest meg nok opp på. Her er jeg og forfatterne av «12.000 år med norsk historie» ganske ulike. For kapittelet om steinalderen er åpenbart skrevet av noen som ikke kan spesielt mye om norsk steinalder.
Å forklare hvorfor jeg mener det, er ganske fort gjort.
Ulempen er mangelen på kunnskap
Å oppsummere tusenvis av år med historie med tre fingre, eller tre observasjoner, er i seg selv veldig tøysete sett med fagøyne. Som fagperson vil jeg tillate meg å si at det er umulig og useriøst.
Man forstår imidlertid som lytter av podkasten, og som leser av boken, at dette ikke er en utførelse av historiefaget, og langt ifra arkeologi. Det er ikke engang et forsøk på reell faglig formidling. I stedet for å bygge utsagn på argumenter henvises det ofte heller til forfatternes omgangskrets og personlige erfaringer. Det er slik Wolfgang og Sturla velger å gjøre sine analyser. Det skaper gode historier, tankevekkende perspektiver, men det kan ikke leses som kunnskap om forhistorie.
I en vitenskapelig og populærvitenskapelig kontekst er det jo heller ikke noe poeng i å fremheve at kilden man bruker, har en «unik ekspertise», slik de gjør i boka. Det er alltid nok å vise til at kunnskapen er vitenskapelig, at den har vært gjennom en fagfellevurdering. Å legge på superlativer er derimot overflødig, og gir heller grobunn for ytterligere mistanker om motivet.
Boken er ikke skrevet av forfatterne med stor nok kunnskap om steinalderen, men primært av en historiker som har lest noen spennende artikler om forhistorisk genetikk. Og forhistorisk genetikk er svært spennende! Like fullt kan man ikke rekonstruere forhistoriske samfunn kun på bakgrunn av genetikk.
«Det er vanskelig å ta meg på det som er naturvitenskapelige fakta eller bevis,» sier Sturla. Det kan så være. Men dette handler om å forstå hva disse bevisene faktisk sier om mennesket som art, og hva de betyr når de inngår i et større faglig datasett. Boken er mer utformet som et stykke reflekterende prosa, om en sak som tar utgangspunkt i forfatterne selv. På en tematisk skala er boken åpenbart mer populærvitenskapelig enn vitenskapelig. Men jeg mener at den i tillegg må regnes som mer essayistisk enn populærvitenskapelig.
«12.000 år med norsk historie» handler like stor grad om personene Wolfgang Wee og Sturla Ellingvåg, som den gjør om norsk historie. Den essayistiske stilen forsterkes selvsagt av de utallige digresjonene mellom fortellerstemmene, som jo er en ren nytelse å høre på i podkastformatet. I boken blir dette dessverre et stort handikap. Formatet – en transkribert podkast – er i seg selv eksperimenterende. Mens podkasten har en til tider eksplisitt konservativ profil, har de her, paradoksalt nok, valgt et utpreget postmoderne format på boken.
Resultatet er en svært kortfattet steinalderhistorie om tre-fire folkeslag som vandret rundt på kontinentet etter istiden. Noen folk drev med jakt og fangst. Andre drev med jordbruk. Så kom indo-europeerne, som var de første vikingene, i bronsealderen. Så kommer vikingtiden og krigerkulturen ble enda viktigere enn før. Gjennom tidene har først og fremst menn reist rundt og tatt til seg kvinner.
Bare tenk å oppsummere steinalderen, om lag 7.000 år med historie, med tre fingre, sitter jeg og tenker. Det er ikke til å tro. Spissformuleringen er riktignok noe moderert i boka, men den svært forenklete fortellerstilen skinner igjennom også her.
Fordelen er det personlige
Nå er du urimelig, tenker kanskje du som leser nå. La Wolfgang og Sturla kjøre på. La dem få fortelle om det de vil, til dem som vil høre, og hvis noen orker å transkribere hva de sier og gi det ut som bok, så la dem gjøre det.
Fra en som setter pris på Wolfgang Wee Uncut for det den er, synes jeg faktisk at dette er en rimelig innvending! Og jeg skulle gjerne latt denne boken gli mellom fingrene, hadde det ikke vært for at forfatterne selv ønsker å provosere og skape en debatt. «Jeg vil jo ha kritikk. Jeg vil jo at vi skal snakke om dette her», sier Sturla Ellingvåg selv i podkasten.
Problemet er imidlertid det subjektive perspektivet i boken, som gjør at det hele blir for personlig. For å komme tilbake til steinalderen. I sitt motsvar til kritikken har Ellingvåg fremhevet mengden fotnoter og vitenskapelige referanser som er lagt til. En av mine egne studier er å finne i fotnotene, og jeg kan bruke denne som eksempel på det jeg opplevde som en gjentakende problematikk. I boken kommer forfatterne inn på de demografiske endringene som fulgte spredningen av jordbruket til Norge. Det vises til et nytt begrep i den sammenhengen, nemlig «de-neolithisation», eller avneolitisering, med referanse til vår artikkel.
Begrepet i seg selv viser til forhistoriske (neolittiske) jordbrukere som over tid la om til en mer jakt- og fangstbasert økonomi. Vi ser dette inntre blant flere av jordbrukssamfunnene i Nord-Europa for om lag 5.000 år siden. Fenomenet er også kjent i Danmark, Sverige og Sør-Norge. Det snodige er at dette begrepet («de-neolithisation») er relativt gammelt, noe som også er et av hovedpoengene i vår artikkel. Tanken om at fraksjoner av de eldste jordbruksgruppene i Skandinavia etter en viss tid gikk tilbake til jakt og fangst går i hvert fall tilbake til en svensk studie fra 1911.
Teorien ble siden gjort populær av en omfattende norsk studie fra 1955. I vår artikkel fra 2019 testet vi denne gamle hypotesen opp mot nye data og statistiske metoder. Jeg har ikke sjekket systematisk andre fotnoter i tilsvarende detalj for å se i hvor stor grad de samsvarer med beskrivelsene i teksten. Men man sitter jo igjen med en følelse av at en del kilder kanskje ikke er helt nøyaktig fremstilt.
Men boken handler som nevnt ikke primært om kunnskap, men om de fortellende subjektene og deres ståsted.
Les også: Dette er rent vanvidd. Akkurat som de norske klimamålene
Bokens fortrinn
Boken handler om Wolfgang Wee sitt selvopplysningsprosjekt, og ikke minst om Sturla Ellingvågs forhold til vitenskap og akademia.
Skildringen av veien til vitenskapelig karriere i Norge er et godt eksempel. Sturla Ellingvåg beskriver i podkasten masterstudenten som blir tatt under vingen til en professor, og som på den måten blir nærmest geleidet frem til en doktorgrad og karriere, som den gjengse måten unge forskere oppnår en karriere i akademia. Lengre fra realiteten kan man ikke komme, mener jeg. Alle stipendiatstillinger i Norge lyses ut offentlig, og det er ofte 30–40 søkere på stillinger innen arkeologi.
Konkurransen er knallhard. Jeg kan røpe at jeg selv måtte jeg søke syv ganger over en periode på fem år før jeg fikk napp på en stilling som stipendiat ved et norsk universitet. I boken fokuseres det i større grad på de konkrete erfaringene til Sturla, blant annet på side 218. Her får vi noe innsikt i forholdet mellom han og forskningsmiljøer i Danmark og Tyskland, som han har samarbeidet med tidligere, men som av ulike grunner tok slutt. På et rent personlig plan er disse passasjene tidvis sterk lesning, samtidig som jeg sitter igjen med en tydelig formening om hvorfor ting ble som de ble. Noen av grunnene har åpenbart å gjøre med å forstå hvilke spilleregler som eksisterer innenfor kunnskapsproduksjonen i samfunnet vårt.
For eksempel mistolker forfatterne rigiditeten i akademia som et symptom på et konformitetspress, når det i realiteten dreier seg om disiplinering. Disiplinering er en sentral del av den vitenskapelige kunnskapsproduksjonen. Derav uttrykket vitenskapelig disiplin. Hver enkelt gren av vitenskapene må opprettholde en viss grad av rigiditet og ekskludering, innen blant annet kunnskapsteori og metodologi, for ikke å miste sitt mål, og for ikke å gli inn i andre kunnskapsfelt. Dette er grunnleggende kunnskap om vitenskapelighet, og det pleide å være pensum på de felles innføringsemnene på norske universitet, som exphil og exfac, som Sturla selv snakker så varmt om.
Så hvis man, som meg, godtar at «12.000 år med norsk historie» først og fremst er et essay, og ikke en populærvitenskapelig bok, er det altså fortsatt mye man kan være dypt uenig i. Men dette gjør også boken engasjerende. Det blir grunnen til at man fortsetter å bla i den. På et vis blir derfor det personlige perspektivet til Wee og Ellingvåg en fordel, og et fortrinn for boken som sådan.
Les også: Lite troverdig oppgjør med norsk rasisme
Verdt å lese
«12.000 år med norsk historie» er virkelig en snodig bok.
Er man tilhenger av podkasten Wolfgang Wee Uncut, er boken absolutt verdt å lese. Den er også estetisk fin, og tar seg utvilsomt godt ut i bokhyllen. Men når alt kommer til alt, er den ikke noe annet enn en bok om en podkast om en reise til en annen tid. Og det er ikke noe jeg som regel kan anbefale noen å lese.
Det er ikke fordi det er noe prinsipielt galt med bøker om andre medier, slik som filmer. Noen av de beste leseropplevelsene mine har jeg fra sistnevnte. Men i praksis er det svært sjeldent jeg kan anbefale noen å lese slike bøker, rett og slett fordi man må ha sett filmen først, og man må ha likt filmen veldig, veldig godt. Slik er det også med «12.000 år med norsk historie». Denne boken er for de meget spesielt interesserte.
Les tilsvaret fra forfatter Sturla Ellingvåg her: Ja, boken vår er snodig. Men verdt å lese
