I Subjekt 2. november etterlyste jeg anmeldelser av boken jeg har skrevet sammen med Wolfgang Wee, «12.000 år med norsk historie». Torsdag tok forsker Svein Vatsvåg Nielsen utfordringen.
Først og fremst: Takk for en god og interessant anmeldelse. Den inneholder mye som jeg selv er uenig i, men det er nok bare sunt. Og en innrømmelse er også på sin plass, for i debattinnlegget mitt, med tittel «Kansellert eller ikke kansellert?», kunne det nok vært smart å fremheve bedre at vi ikke anser oss selv som kansellerte. «Anmeldelsene av boken vår kommer om de kommer», stod det, og bokhandlerkjeden Ark har nok heller ikke bevisst oversett oss.
Jeg la også til at vi bør heller være glade for at Norli har valgt å satse på boken vår, spesielt til farsdagen denne uken. Og det er vi jo!
Det er raust av Nielsen å utdele så mange positive ord om boken vår, til tross for det kritiske blikket. Skjønt helt uvant er det ikke nå, for de siste tre ukene er det mange som har kontaktet oss med varme og gode tilbakemeldinger. Nielsen skriver at dette «er ikke noe annet enn en bok om en podkast om en reise til en annen tid.» Jeg tenker at det er en fin beskrivelse. Det er også flott at boken beskrives som engasjerende, at han «fortsetter å bla i den» og «vil slettes ikke legge boken» fra seg. Det gleder oss!
Men Nielsen har helt rett. Dette er hverken å regne for en utførelse av historiefaget, arkeologi eller et forsøk på reell faglig formidling. Like fullt har vi inkludert 281 kilder og 30 illustrasjoner i boken. Jeg forstår utmerket godt at våre hypoteser og spekulasjoner ikke skal leses som kunnskap om vår forhistorie, men jeg håper det er elementer der som vil skape interesse for videre utforskning, kanskje også for mange som ikke pleier å lese bøker. Jeg vet i alle fall om flere som leser boken vår nå, som normalt aldri leser bøker, og det må da være noe.
Les også: Dette er rent vanvidd. Akkurat som de norske klimamålene
Ikke entydig negativ
Av kritikk har Nielsen pekt på en svært forenklet fortellerstil, men det må det nesten være fordi vi går gjennom 12.000 år på knappe 350 sider. Og han fremhever selv at boken skaper gode historier og tankevekkende perspektiver.
Men jeg forstår ikke helt at jeg skal kritiseres for bruken av superlativer i en bok som denne. Eller at det settes på spissen at jeg holder opp tre fingre da Wolfgang ville ha «en veldig kjapp recap, zoome litt ut» og en veldig kort fortalt oppsummering i starten av episoden om bronsealderen. Når det gjelder det litt spesielle i Skandinavia med såkalt de-neolithisation (avneolitisering-prosess), som skal ha skjedd for rundt 5.000 år siden, så er det uklart for meg om det var ment kritisk. I alle tilfeller håper jeg at han er glad for at vi har også inkludert en god kilde som han selv har vært med på.
Men om det er én ting jeg ønsker å ta tak ifra Nielsen anmeldelse, er det hans påstand om bedømmelsen av boken i Morgenbladet som fire arkeologer har gitt. Nielsen beskrev den kort oppsummert som entydig og skarp, og at tomlene pekte hardt nedover. Men tvert imot ga Nordens fremste arkeolog, Kristian Kristiansen, godkjentstempel på det faglige. Det ble fremhevet at jeg har vært nøye med å understreke der det er snakk om tolkninger og hypoteser, og Kristiansen er sitert på at «det er godt fortalt, og som formidler behersker han et stort felt».
Det er også en ære for meg å få benevnelsen en god forteller av ham, spesielt siden han med dette ikke ble med på forsøket på slakt med de tre andre.
Les også: Verdenskjent filosof sjokkerer: Etterlyser debatt om sex med dyr
Udisiplinert
Nielsen selv mener det er en rimelig innvending å la oss få fortelle om det vi vil, til dem som vil høre. Det støtter jeg opp om.
Og jeg tar kritikken mellom linjene om at jeg er udisiplinert. For det stemmer nok at min strie natur lar seg vanskelig disiplineres. Jeg har derfor etter mange år med forsøk på å komme inn i norsk akademia (som Nielsen selv har opplevd) kommet til den konklusjon at jeg rett og slett ikke passer inn der. Og siden disiplinering er en sentral del av den vitenskapelige kunnskapsproduksjonen, som Nielsen påpeker, håper jeg at det også kan være rom for å utgi flere podkastserier som blir til bøker, og lydbøker, fremover.
Enten de er å regne som essayistiske eller innen populærvitenskapelig sjanger.
