Selskapet Freyr har fått over 200 millioner kroner i statsstøtte og flere milliarder i lån og lånegarantier fra staten, for å en dag kunne produsere batterier. Det har de ennå ikke begynt med, men lederne er allerede blitt rike.
Drømmen om en ny grønn energiindustri fikk seg imidlertid en kraftig knekk da selskapets aksjer nylig stupte, og gigantfabrikken i Mo i rana ble satt på vent.
Er det virkelig greit å motta enorme summer i statsstøtte samtidig som man opererer i et skatteparadis? Det synes visst den sosialdemokratiske regjeringen. Samtidig som Freyr har gått med enormt underskudd og operert fra skatteparadiset Luxemburg, har lederne sørget for at egne lommer ikke har vært tomme.
Ifølge DN fikk tidligere administrerende direktør Tom Einar Jensen lønn og bonus på til sammen 27 millioner kroner i 2021. I 2022 økte Jensens formue fra null til hele 99 millioner kroner. Han ønsket ikke å kommentere tallene i DN. Samtidig har honorarene for å sitte i styret vært på hele 60 millioner fordelt på ti personer. Til sammenligning er styrehonorarene i Equinor, et av verdens mest lønnsomme selskaper, på rundt 800.000 kroner.
Den mest populære ytringen i Aftenpostens kommentarfelt under saken om Freyr-kollapsen, er: «Hva skal man kalle dette? Organisert kriminalitet hvor staten opptrer som gudfar?» Vi ville nok ikke brukt akkurat de ordene, men trekker dem frem som et bevis på misnøyen slike statsstøttede lønnsfester skaper i folkedypet.
Freyr er ikke det eneste tilfellet av skattepenger som brukes til å berike noen få «heldige». Dette er blitt et mer dyptgående problem i Norge.
Lønnsgallopp
I DNB, der staten er største eier, tjener sjefen over 15 millioner kroner. Dette er 43 ganger mer enn en renholder, som sliter ut kroppen sin adskillig mer enn kontoristene i lønnsadelen. Lønninger kan til en viss grad forklares ut ifra at de mest kompetente blant oss må motiveres til å ta jobber med mye ansvar og høy kompleksitet.
Men det finnes grenser på hvor store forskjellene kan og bør bli, særlig i en tid da Norges bank bevisst gjør privatøkonomien til folk flest trangere for å stanse inflasjonen, og matkøene øker.
Administrerende direktør i Næringslivets hovedorganisasjon (NHO), Ole Erik Almlid, innrømmet i vår at høye lederlønninger og millionbonuser forsuret meklingen mellom NHO og LO. Det kan ha bidratt til vårens storstreik, mener flere.
I dag får private selskaper gjøre det de mener er best for seg. Offentlig sektor, der lønnen går ut av skattebetalernes lommer, må derimot være mer restriktive.
En fersk masteroppgave viser at lønnen til ledere i offentlig sektor har økt mer enn lønnen til alle andre grupper de siste 20 årene, skrev NRK i 2021.
I monopolvirksomheten Statnett tjener åtte toppledere i snitt 2,8 millioner kroner. Toppsjefen tjener fem millioner kroner, tre ganger så mye som sin kollega i hyperkapitalistiske Sverige. Dette er en dobling siden 2016.
Les også: Han ble «glemt» av Norge. Nå renner millionene inn
Få aktuelle lederkandidater
Problembeskrivelser kan være interessante nok, men har begrenset verdi uten løsningsforslag. Administrerende direktør i Econa, Nina Riibe, har et forslag. Hun peker på at åpne søkerlister i offentlig sektor skremmer bort aktuelle kandidater.
Lederstillinger har ofte kun én kvalifisert søker. Dette er fordi ledere ikke ønsker å signalisere til nåværende arbeidsgiver at de er på utkikk etter alternativer. Dermed går rekrutteringsbyråer gjennom kandidater, som alle forblir anonyme – bortsett fra den som ender opp med å søke.
Riibe mener altså prosessen ofte i praksis er avgjort før den reelle søknadsrunden, og at offentlige søknadslister, som er ment å forhindre korrupsjon og å sikre åpenhet, har mistet sin funksjon. Selv om en søker riktignok kan be om å unndras offentligheten, er det ingen garanti for at dette ønsket vil bli innfridd.
Dermed mener Riibe, og hun dokumenterer det med undersøkelser, at mange kvalifiserte søkere skremmes fra å søke på viktige statlige stillinger. Hvis det bare er en aktuell kandidat på søkerlisten, sitter vedkommende med svært gode kort på hånden i lønnsforhandlinger. Dette mener hun har bidratt til de høye lederlønningene.
Dermed er det god grunn til å se på alternativer til offentlige søkerlister for å sikre gode kandidater til offentlige stillinger. Trenger alle å ha tilgang? Kanskje burde kun et utvalgt kontrollorgan ha innsyn. Det kan sikre bedre ledere, og dessuten til en mer bærekraftig pris.
Les også: Nå kan du nominere til Subjektprisen 2023!
En anledning til opprydning
Et poeng som ofte brukes av lønnskritikere, er hvor mange i offentlig sektor som etter hvert har fått en lønn som er høyere enn statsministerens.
Statsministeren er i teorien den lederen i offentlig sektor som har mest ansvar. Dette poenget er absolutt relevant. Ifølge tidligere nevnte masteroppgave var det i 2021 hele 300 ledere i staten med høyere lønn enn Jonas Gahr Støre, som tjener rundt 1,9 millioner kroner.
Alle skjønner at lønn bidrar til å sikre gode kandidater, og at lønn skal være proporsjonalt med ansvar. Men systemene våre i dag har gjort at lønnen har skutt i været av andre årsaker. Her må staten på banen.
I tillegg må politikerne sette klare rammer og krav til sine investeringer i private selskaper som Freyr. Det skal ikke være mulig å melke staten for høye lønninger uten å produsere noe som helst. Det siste året har næringsministeren i Stortinget måttet svare for den statsstøttede lønnsfesten. Før det var det ganske stille, antagelig fordi batteriindustrien har vært et prestisjeprosjekt for politikerne.
Vi kan imidlertid ikke tillate at statsstøtte til grønne industrier ender som private formuer. Det er ødeleggende for samfunnsmoralen. Debatten i etterkant av Freyr-saken bør være en anledning for å se på hele lønnsgalloppen i offentlig sektor med nye briller.
