Trenger en å være pedofil for å begå overgrep? Omsorgssvikt kan forskyve våre etiske og normative grenser.
Tore var på sporet da han viste «Bamsegutts» maktesløshet. Vi kunne lært noe dersom Tore hadde fått forfølge det sporet.
Etter at Jan Egil Granfoss («Bamsegutt») hadde truet offentlig ansatte, forklarte Tore at de ble redde fordi de ikke kunne vite at Granfoss ikke var farlig.
Den faderlige veiledningen Tore her gir, er gjerne det som skal til for å hjelpe slike som Granfoss. Det kunne hjelpeapparatet og lokalsamfunnet ha fanget opp. Hadde noen tatt et slikt ansvar for Granfoss før han forgrep seg på barn, ville kanskje ikke overgrepene skjedd.
Serien bør republiseres
Dokumentaren «Ingen elsker Bamsegutt» har fått voldsom oppmerksomhet etter premieren på NRK sist onsdag.
Både NRK-redaksjonen og programlederen Tore Strømøy har vært i hardt vær siden da. For meg kom det tydelig fram at Tore «på sporet» ønsket å snakke de stemmeløses sak.
Han viser at han har hjertet på rett plass når han forsøker å hjelpe Jan Egil «Bamsegutt» Granfoss som har vansker med å ivareta seg selv og familien på Filippinene, og trenger hjelp til å komme seg hjem til Norge.
Intensjonen med serien var å fortelle om en av samfunnets svakeste, en som kommer til kort og faller ut av den norske velferdsstaten. Flere har latt seg imponere av programlederens engasjement, varme og pågangsmot i denne serien.
Den ble godt tatt imot av publikum i starten, og det ble samlet inn millionbeløp for å få familien hjem. Men de siste dagene har Granfoss blitt hengt ut som en «grisegutt» i sosiale medier på grunn av en sedelighetsdom fra 1991. Dette er en av flere grunner til at NRK har valgt å avpublisere serien for godt.
Jeg synes at det er feil å diskutere en serie som så mange aldri får anledning til å se. Serien bør republiseres fordi den forteller oss noe viktig om samfunnets svakeste.
En del av historien
Jeg kan godt forstå at flere seere følte seg ført bak lyset når NRK unnlot å nevne dommen. Samtidig kan man ha omsorg både for offer og overgriper i slike saker.
Det er nemlig forskjell på å begå overgrep med overlegg og det å ha vansker med å forstå hvor grensene for omsorg og seksualitet går.
Granfoss ligner på noen pasienter jeg som psykologspesialist har møtt i behandling. Hans erfaring tegner et bilde av hvordan den norske velferdsstaten kan gjøre det vanskeligere for dem som prøver å få hjelp. Tore er her på sporet av noe viktig. Når systemet svikter, kan det gå utover langt flere enn den ene som ikke får hjelpen vedkommende trenger.
Hadde Granfoss fått den omsorg, hjelp og veiledning han trengte fra den norske stat, kunne muligens overgrepene vært forhindret. Dermed er en slik overgrepssak en viktig del av historien, og NRK burde ha inkludert den fra start. Ofrene som ønsker det, bør få lov til å dele sine erfaringer i serien.
Hovedpersonen har hele tiden hevdet sin uskyld og fikk en betinget dom. Jeg får inntrykk av at mange ikke skjønner at han kan snakke sant uten at ofrene lyver. Granfoss vokste opp på barnehjem hvor han ble alvorlig traumatisert. Noen har opplevd så massiv omsorgssvikt og vært utsatt for så grove voldtekter at man ikke vet at en selv begår et overgrep.
Noen kan være så forsømt at de ser det som normalt å beføle barns private deler, fordi det var den eneste «omsorgen» de selv kjente til som barn. Noen forstår at de ikke skal utsette andre for noe som gjør fysisk vondt, men samtidig forstår de ikke at beføling også er skadelig. I slike sammenhenger kan vi forebygge nye overgrep med enkel veiledning.
Les også: Har samlet inn 4 millioner til «Bamsegutt». Nå kan nesten alt forsvinne
Ny kunnskap
I dag lærer heldigvis barn på skolen hvor intimgrenser går, og de lærer om samtykke. Hensikten er både å forebygge at de selv blir utsatt for overgrep og å forhindre at de utsetter andre barn for det.
Det hjelper ikke de stakkars barna at overgriper ikke forstår hva barna utsettes for. Slike skremmende og ekle opplevelser kan sette dype spor. Derfor er det ikke rart at det kjennes belastende for ofre at det lages en dokumentar om Granfoss der han får massiv støtte uten at dommen nevnes.
Det er heldigvis slik at de fleste som selv blir utsatt for overgrep, ikke utsetter andre for det samme. Barn som har opplevd overgrep, men samtidig har trygge omsorgspersoner, er ikke like sårbare for å selv begå overgrep mot andre.
En oppvekst preget av mangel på kjærlighet og god veiledning fra trygge voksenpersoner kan også forstyrre evnen til å formidle disse tingene. Da kan det være vanskelig å forsvare seg i rettsvesenet.
Før visste vi ikke like mye om det jeg her har belyst, og flere justismord har blitt begått mot folk fra «det lavere samfunnslag». Et lite land som Norge har urovekkende mange justismord. Det kan være resultat av fordommer i kombinasjon med manglende forståelse og kompetanse for hvordan vi snakker med barn.
Vi trenger presise bilder av hva som har skjedd, blant annet fordi barn er påvirkelige og hukommelsen konstruktivistisk. Dårlige avhørsmetoder kan gjøre at barna tror at de har opplevd ting de ikke har. Falske overgrepsminner kan være traumatiske i seg selv. Etter forskning på «falske minner» har vi nå utviklet mer pålitelige avhørsmetoder.
Les også: Kringkastingssjefen har et forklaringsproblem
Genialt arbeid
I Punkt 1.5 av «Vær varsom»-plakaten står det at det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter.
Tore Strømøy har skjønt at journalisters viktigste oppgave er å tale de svakestes sak. Han avdekker urett og formidler den på en måte som gjør oss oppmerksom på systemsvikt. Det engasjerer. Han bryr seg ikke om å lage saker slik at han får applaus og skryt fra journalistkolleger, men lager saker som lekfolk forstår.
I denne serien kritiserer Tore maktorganer som Nav, barnevernet og utenrikstjenesten, og viser hvordan systemet ikke evner å se enkeltmennesker. Tore er på sporet når han avdekker et kaldt, ansiktsløst byråkrati, og vi ser ansvarlige politikere som løper og gjemmer seg.
Her utfører Tore en vaktbikkjefunksjon mot maktapparatet som de fleste journalister for lengst har sluttet med. Fremfor at andre journalister tar tak i problemene Tore belyser, står de nå i kø for å påpeke hans feil.
Kanskje journalister irriterer seg over at han får med seg bredden av folket ved å blande sjangere? Det geniale med Tores arbeid er at han gjør en hel befolkning oppmerksom på systemfeil, nettopp ved at den urett han viser, berører oss følelsesmessig.
