Forrige uke publiserte NRK en grundig sak om antisemittisme i Norge i dag.
Flere jøder forteller at de ikke tør å vise sin identitet i Norge, og at de aldri har følt seg mer utrygge enn nå.
Dette må da Antirasistisk senter være opptatt av å løse! Det skulle man tro.
I stedet er leder Hatem Ben Mansour opptatt med å skrive i VG at Mani Hussaini (AP) og Espen Goffeng er «Rasismens ‘klimafornektere’» fordi de korrekt påpeker at Teaterhøgskolen ikke er strukturelt rasistisk, og å stille på et åpent møte om antisemittisme i regi av LO, med tittel «Hva kan vi gjøre med den høyreekstreme bølgen?».
Folk på høyresiden ble derimot oppgitt som den aller minst vanlige kilden til antisemittisme etter 7. oktober i år, av norske jøder. På første plass var muslimer, og på andre plass kom «noen med venstreorientert ståsted».
Hvorfor slår ikke Antirasistisk senter alarm om jødehat i disse gruppene? Dette svekker først og fremst den antirasistiske kampen. Og den er for viktig til å la Antirasistisk senter pålegge den skylapper.
Les også: Subjekt mener: Lønnsgalloppen har gått for langt
En endring i rasismeforståelsen
Da Antirasistisk senter markerte Krystallnatten i november, trakk Det mosaiske trossamfund seg fra arrangementet etter en årrekke med samarbeid. «De siste årene har det handlet mye om konflikten i Palestina, og å stå opp mot hat og polarisering generelt. Vi vil ta markeringen tilbake til å omhandle jødehat, og hvordan det er å føle seg alene i fellesskap,» sa styreleder Ronen Bahar, som påpekte at jødene nå føler seg alene.
Hva kan ligge bak denne triste utviklingen?
Morgenbladet har intervjuet sosiolog Ben Gidley ved Birkbeck-instituttet for studier av antisemittisme ved University of London. Han sier at antirasismen og kampen mot antisemittisme har skilt lag, både i akademiske og aktivistiske kretser.
Antisemittisme forstås ikke lenger som en form for rasisme, noe Gidley sporer tilbake til utviklingen i etterkant av den amerikanske borgerrettskampen og et påfølgende økende fokus på rase som knyttet til hudfarge. Hat mot mørke ble etter hvert standarden for rasisme.
Dette kunne vi også se da leder for Antirasistisk senter, Hatem Ben Mansour, ble intervjuet av TV 2 i forbindelse med at influenser Fetisha Williams kalte kollega Linnea Løtvedt «You white, precious, stuck up little bitch». Mansour svarte at dette ikke kunne være rasisme fordi hvite ikke kan rammes av rasisme.
Dette kan altså forklare hvorfor senteret, som årlig får rundt 11 millioner kroner i statsstøtte, ikke er så opptatt av hat og rasisme mot jøder. Jøder er jo hvite! Altså er det ikke rasisme. Dette er imidlertid ganske fjernt fra hvordan folk flest forstår rasisme, heldigvis. Fordi hat, fordommer og diskriminering rammer på tvers av ulike hudfarger og etnisiteter.
Denne holdningen fra Antirasistisk senter gjorde at forfatter Aslak Nore gikk ut på X og krevde at statsstøtten ble trukket tilbake fra det han kalte «en branntomt av en organisasjon». Det er kanskje langt å dra det. Men sier noe om hvordan Antirasistisk senter ødelegger både for seg selv og den viktige kampen de er satt til å ta.
Les også: Subjekt mener: Ikke hør på Omar
Må rydde opp
Hvis Antirasistisk senter skal gjøre seg fortjent til statsstøtte bør de ta antisemittisme på alvor.
En innvending er at Antirasistisk senter sier de er imot antisemittisme. Det er greit nok. Men det er langt ifra nok. Hvis organisasjonen skal ha noen som helst legitimitet, må den adressere antisemittisme også hos muslimer og på venstresiden, ikke fremstille dette som et problem på det vagt definerte «ytre høyre», eller bli for selektive.
Det hjelper heller ikke at de ikke ønsker kommentere kritikk som dette da Subjekt tar kontakt. Såpass burde man forvente av en statsstøttet organisasjon. Det er en plikt å svare pressen, særlig for en offentlig finansiert institusjon.
Jødene er i dag uten tvil vår mest utsatte minoritet. Antisemittisme er et stort problem, som må takles med ærlighet, mot og vilje til å konfrontere folk med samme politiske tilhørighet som en selv. Hvis ikke er det langt ifra sikkert at det bor jøder i Norge om ti år. Det vil være en fallitterklæring og et enormt tap for nasjonen.
