27. mai skrev jeg en kronikk om Henry Kissingers 100-årsdag, og nå, noen måneder senere, er han død. Han bør ikke huskes som en krigsforbryter, men heller som en politisk diplomat og forhandler.
Henry Kissinger var ikke en krigsforbryter. Mesteparten av sin tid som utenriksminister og nasjonal sikkerhetsrådgiver brukte han ikke på å føre krig, men derimot på å forhandle frem avtaler. Enten dette var avrustningsavtaler med Sovjetunionen (SALT I og II), åpningen av relasjoner med Kina, Vietnamkrigen eller Sinai II-avtalen i Midtøsten.
Kissingers ekspertise og styrke var diplomati og forhandlinger. Etter å ha jobbet frem våpenhvilen i Vietnamkrigen fikk Kissinger Nobels fredspris i 1973. Kissinger nektet å reise til Oslo for å få fredsprisen i frykt for demonstrasjoner. Han tilbød seg også å levere prisen tilbake da våpenhvilen brøt sammen.
Ingen unik skurk
«Détente» var en viktig del av Kissinger sin politikk. Détente var avspenningspolitikk, som baserte seg på at tidligere fiender skulle begynne å samarbeide.
Eksempler på denne politikken er Nixons og Kissingers tilnærming til Kina, som resulterte i deres besøk til landet i 1972. Man begynte å anse kommuniststater som egne aktører og ikke del av en monolittisk blokk styrt fra Moskva. Détente var også basert på å finne balanserte løsninger gjennom multilaterale forhandlinger mellom flere aktører.
Under Nixon-administrasjonen var Kissinger sterkt delaktig i å endre USAs tilnærming til den kalde krigen. I stedet for militære intervensjoner og nasjonsbygging, som var normalen for amerikansk utenrikspolitikk under den kalde krigen på 1950- og 1960-tallet, var det kreativt diplomati overfor Sovjetunionen og Kina, samt søken etter sterke regionale allierte, som var Kissingers foretrukne strategi.
Hvis Kissinger kan kategoriseres som en krigsforbryter, er det samme tilfellet for de fleste amerikanske utenrikspolitiske aktører under den kalde krigen. Truman-administrasjon brukte CIA og andre etterretningstjenester til å påvirke valg i Italia på 1940-tallet. Eisenhower-administrasjonen gjennomførte statskupp både i Iran og Guatemala på 1950-tallet, Kennedys politikk i Cuba, Kongo eller Vietnam på begynnelsen av 1960-tallet kan også falle under denne kategorien. Johnson-administrasjons politikk angående Tonkin-bukten og invasjonen av Den dominikanske republikk på midten av 1960-tallet er også kritikkverdig. Det gjelder også Reagan-administrasjonens politikk overfor Iran og Latin-Amerika.
Man kan sette sammen en lang liste over tvilsomme utenrikspolitiske beslutninger for ethvert amerikansk presidentskap både før og etter Kissingers periode som utenriksminister og nasjonal sikkerhetsrådgiver.
Les også: Hva i alle dager tenkte NTNU-rektoren?
Humanitære hensyn hadde liten betydning
Det er ingen tvil om at Nixon og Kissinger blandet seg inn i Chiles innenrikspolitikk og at Ford og Kissinger tillot den tidligere presidenten i Indonesia, Suharto, å sende hæren sin inn i den tidligere portugisiske kolonien Øst-Timor.
Humanitære hensyn hadde liten innvirkning på Kissingers beslutninger. Hvor enn avskyelige disse hendelsene fremstår i dag, må man ikke glemme den historiske og politiske konteksten som disse beslutningene ble tatt i. Bombingen av fiendtlige mål i Kambodsja kom som følge av en rekke angrep mot amerikanske styrker. Selv om bombingen resulterte i sivile dødsfall, kan det betraktes som en legitim militær beslutning.
Bombingen fra amerikanske piloter destabiliserte Kambodsja ytterligere, og det kan ha hatt en sterk påvirkning på den Røde Khmers fremtreden, men bombingen alene skapte ikke fremveksten av Pol Pots forferdelige regime. Mange andre faktorer spilte også en rolle, for eksempel nord-vietnameserne, Kinas og Sovjetunionens innblanding i Kambodsja. Slike bombeangrep ville dessuten aldri ha skjedd uten president Richard Nixons velsignelse.
Til syvende og sist er Nixon den ansvarlige for de fleste av de utenrikspolitiske beslutningene.
Les også: Bin Ladens comeback på Tiktok er urovekkende. Men ikke overraskende
Tilhørte en moderat fløy
Det var heller ikke Nixon og Kissinger som var de første amerikanske aktørene som brukte hemmelige CIA-operasjoner for å forhindre en uønsket politisk endring.
På Øst-Timor, da president Suharto orienterte Ford og Kissinger om invasjonen, hadde han allerede samlet sine tropper; angrepet var ikke avhengig av amerikanernes godkjenning. Suharto ba ikke om tillatelse, han ga advarsel i forkant.
Fra et politisk ståsted var Kissinger en moderat republikaner som ble kritisert av både Donald Rumsfeld, som var forsvarsminister i Ford-administrasjonen og den daværende guvernøren, Ronald Reagan, som mente at avspenningspolitikken var en altfor for myk utenrikspolitikk og ikke tok trusselen fra Sovjetunionen seriøst nok.
Nixon, Ford og Kissinger representerte en moderat fløy i det republikanske partiet, som heller søkte mot avtaler enn militære intervensjoner.
Kissinger må huskes som en politisk diplomat og forhandler, ikke en krigshisser og krigsforbryter.
