En sjelden voldssak dominerer for tiden nyhetene, hvor en kvinne er siktet for å ha tatt livet av mannen hun bodde med i Stavern, ifølge NRK og flere medier. Jeg stusser.
Før jul hadde vi nemlig også en nyhetssak om en kvinne (18) som brutalt tok livet av sin mannlige samboer (22), da med balltre. Men drap og vold har et betydelig kjønnet adferdsmønster. Ikke bare er drapsperson typisk mann, men sannsynligheten for mannlige ofre for dødelig fysisk vold i den private sfære er enda lavere.
Selv om kvinner utgjorde 19 prosent av alle drapsofre i Europa i 2021 mot menns 81 prosent, ble hele 56 prosent av disse kvinnene drept av sine partnere eller familiemedlemmer. I 2021 tilsvarte dette 2.500 mødre, døtre og søstre. Til sammenligning ble kun 11 prosent av de mannlige drapsofrene drept av sine intimpartnere.
Har vi faktisk hatt to kjønnsmessig sett helt atypiske saker på så kort tid? Nei, det har vi ikke.
Det vi har, er to av Norges største nyhetsredaksjoner, NRK og VG, som valgte ikke å gi korrekt informasjon i høst om at det var en kvinne (22) som ble slått i hjel med balltre av sin samboer, i tråd med typisk kjønnsfordeling for partnerdrap.
I VG kunne vi 28. november lese overskriften «Mann (22) drept i Porsgrunn: – Søt, snill og hyggelig», mens NRK rapporterte gjennomgående at en «22 år gammel mann» og «sønn» var blitt drept.
Opp-ned-snuingen av virkeligheten fra vanligtalens beskrivelse av saksforholdene i Porsgrunn stoppet ikke der. Drapspersonen på 18 år, som faktisk var en mann, rapporterte de samtidig for å være kvinnen i forholdet. Når vi nå får vite om enda en drapskvinne og mannlig offer for partnervold, kan vi ikke lenger være sikre på hva som er sant. Det er en surrealistisk og urovekkende følelse.
Hvordan kan vi ha tillit til riksmedienes informasjon om kjønn etter at de har feilinformert med vilje om at en mann var en kvinne? Og hvorfor gjorde de egentlig det?
Identitetsideologi i beste sendetid
De som har deltatt i den utakknemlige kjønnsdebatten de siste syv årene, kjenner bakgrunnen for det vi så i høst.
Drapsmann og -offer var det minoriteten selv kaller «trans». Det vil si at de har erklært å ha en «kjønnsidentitet». Denne kjønnede indre selvforståelsen mener de ikke er et resultat av sosial fortolkning, men medfødt – altså noe objektivt som oppdages i mennesket, heller enn noe subjektivt som oppkonstrueres.
Objektive faktum er det som kan bevises. Identitetsaktivister anfører derimot at det eneste beviset som trengs for at dette medfødte finnes, er at folk sier at de er trans, som tiltalt og offer i Porsgrunn gjorde. Det er altså umulig å skille mellom selve fenomenet og personene som tror på fenomenet. Det er det samme som å påstå at fordi vi kan bevise at kristne som tror på Gud finnes, så har vi dermed bevis på Guds eksistens i seg selv.
Identitetsaktivister mener like fullt at samfunnet skal glemme kropp og kun bry oss om selverklært identitet på alle kjønnssensitive områder, også i medias opplysningsarbeid. Fordi kjønnsidentitetsteori er et sammenhengende sett med ideer som ikke kan bevises, som samtidig utgjør en politisk samfunnsvisjon, sier vi identitetskritikere det er en ideologi.
Les også: Høyesteretts bruk av begrepet «kjønnsidentitet» er problematisk
Feilinformasjon
Alle har rett til å tro eller snakke på en ny måte om det gir mening for dem. Problemet for fellesskapet er at identitetsaktivistene og de transidentifiserte selv bruker samme ord på sitt mangfold av menneskeskapte identitetstyper som majoriteten bruker på våre felles naturskapte kroppstyper.
De kaller en av typene kjønnsidentitet for en «mann», uavhengig av kropp, og en annen type kjønnsidentitet for en «kvinne». (De andre typene skal det anerkjennes at bevegelsen har laget ord for selv, f.eks. «ikke-binær», «demi-jente», «trigender».) I dagligtalen er denne semiotiske appropriasjonen av ord, som er en type språktegn, forvirrende. I kjønnssensitive nyhetssaker er den direkte feilinformerende.
Selv om flere i befolkningen enn før nå refererer til indre identitet istedenfor reproduktiv kropp når de sier mann og kvinne, er det store flertallet ukjent med eller uenig i språkendringene som følger av den nye konstruksjonen «kjønnsidentitet».
For disse vil nyhetsmedier som uannonsert bytter ut referansen til vanligtalens ord om kjønn, formidle feil informasjon til folket om hvilket kjønn personene i en nyhetssak har. Når NRK og VG bruker ordet «mann», betyr det i mitt språk et voksent menneske av hankjønn. Men det var en av mitt eget hunkjønn som døde i Porsgrunn i november.
Ønsket er tydelig å ville ivareta transidentifiserte, eller «transpersoner», sin selvforståelse og følgende selvpresentasjon. Men gode intensjoner overfor en minoritet fritar en ikke for samfunnsplikten mediene har for å snakke sant til resten av oss.
Alvorlige konsekvenser
Identitetens slør har potensial til å forvrenge formidlingen av virkeligheten for kvinner, nemlig at kroppene våre gjør oss mer utsatte for partnervold enn menn. Denne virkeligheten kan vi ikke identifisere oss ut av.
Videre gjør VG og NRK sin identitetspolitiske dekning at det fundamentale nøytralitetsprinsippet hva gjelder politikk og livssyn må vike, idet redaksjonen aktivt tilslutter seg en minoritets radikalt nye verdenssyn om hva en «mann» er. Derfra igjen faller sann og korrekt informasjon. Noe kjønnssaken fremtvinger, som kan være positivt, er at sannheten selvsagt alltid er relativt til språket den formidles og oppfattes via. På et enda mer grunnleggende plan faller til sist demokratiske prinsipper om borgermedvirkning i offisielle språkendringer som gjelder oss selv og derfra muligheten for i det hele tatt informerte borgere.
Usikkerheten som oppstår ved den nye drapssaken i Stavern, viser hvilke alvorlige følger for allmennhetens tillit til fellesmediene identitetsideologi i beste sendetid kan få. Hva er neste politiske kampanje ved NRKs egen journalisthånd, kan man spørre seg – by? Yrke? Alder? Dette er betimelige spørsmål etter at en 50 år gammel mann ble tatt på alvor i Canada og offisielt behandlet som en 15-åring fordi han identifiserte seg som det.
Eller kanskje voldsutøveren kan identifisere seg som offer? Hva skriver NRK da?
Politisering av selve språket
For å gi en nøytral mediedekning må nyhetsredaksjoner samtidig ha reell tilgang til det som oppfattes av alle parter som nøytralt språk. Det har de ikke lenger.
Identitetsaktivismen har klart å politisere språket om kjønn slik vi kjenner det. Ordet «mann» som navnet på hankjønnsmennesker, til og med «transkvinne» som navnet på menn som tror på en «kvinnelig kjønnsidentitet», gjøres til noe politisk og ikke-nøytralt.Det å her benevne offeret med sitt faktiske kjønn etter vanligtalen er legitimert som en stor krenkelse av identitetspersonen og «transfiendtlig» eller «transfobisk», formodentlig.
Demoniseringen av selve språket har politisk sett dessverre vært svært vellykket. Dette må mediene selv stå opp imot. Hvis ikke bidrar journalister til at kropp gradvis erstattes med selverklært identitet i offentligheten. Det er dette som er det politiske valget de kan ta – å ikke fortsette å anse sann kunnskap om kropp som å ha nyhetsverdi for allmennheten. Sistnevnte er statistisk velfundamentert og helt ukontroversielt.
Også et inkluderende samfunn trenger et intakt språkfellesskap for å fungere. Hvis ikke ekskluderer minoritetshensynet flere enn det inkluderer i informasjonsstrømmen vi baserer vår felles forståelse og politikk på – inkludert livsviktig arbeid mot vold mot kvinner. Er det så bra da, for transidentifiserte kvinner selv? Med samme kropp som før er de ikke mindre i risikosonen for partnervold.
Les også: Hele poenget med kjønnsteorien er å være vanskelig
Nyheter fra virkeligheten
Porsgrunn-saken viser at identitetsaktivismen har, gjennom minoritetsprivilegiets definisjonsmakt, også fått betydelig mediemakt, langt utover hva et minoritetshensyn i et godt demokrati kan tilsi uten å bli selvdestruktivt.
Medier har på sin side stor makt over virkelighetsoppfatningen vår. Med makt følger et tilsvarende ansvar for ikke å forvrenge dette bildet av hva som er virkelig. Nei, det er ikke brått blitt mer vanlig for kvinner å bruke balltre mot kjæresten med døden til følge.
Medier må da her, som de gjør i alle andre saker, avvise politisk press fra en liten, men høylytt gruppe til å beskrive verden offisielt kun etter minoritetens verdensbilde. NRK beskriver for eksempel ikke en konflikt som involverer et Jehovas vitne, som at den ene parten er utvalgt av Gud og den andre er syndefull – slik de her har sagt at drapsmannen er en kvinne og offeret er en mann. Skal aviser rapportere fra den virkelige verden eller fra forestillingsverdenen?
Medier kan derimot beskrive hvordan den ene part ser på seg selv som Guds utvalgte, og ser på den andre som et syndig menneske. Eller at en mann anser seg som et 15 år gammelt jentesinn i en 50 år gammel kropp. Identitetspersoner av alle slag har også språkfrihet, som en minoritet av språkbrukere. De bør da kunne få beskrive seg selv som de vil.
Men virkelighetsbeskrivelsen gjennom NRK sine øyne og ikke partenes må i seg selv være religiøst nøytral og apolitisk. Herav bør det være i mediers egen interesse å forsvare den felles tilgangen til et nøytralt språk om kjønn.
Løsning: transmann, ikke mann
Om VG og NRK ønsker å opplyse om kjønn, må de da enten ikke oppgi kjønn overhodet, eller oppgi faktisk kjønn, for å unngå aktiv feilinformasjon av allmennheten i kjønnssensitive saker av allmenn betydning som vold. Noe annet vil forvrenge trusselbildet vårt.
Dersom avisene samtidig ønsker å opplyse om, og vise respekt for, partenes opplevelse av og subjektive tro på at de to har et medfødt kjønnet sinn, kan man nevne identitet og forestilling som et tillegg til hvilket kjønn de har. Ikke en erstatning.
Eventuelt kan mediene merke artikkelen med en notis om hvilket språksystem for kjønn de bruker til enhver tid – kroppsbasert eller identitetsbasert?
I Porsgrunn-saken er balanseakten best bevart ved å si transkvinne om den drapstiltalte og transmann om offeret, foreslår jeg. Noen identitetskritikere er uenige og vil hele prefiksen «trans-» til livs. Men der majoritetsbefolkningen ville sagt «kvinne» og minoritetsbefolkningen ville sagt «mann» om den drepte 22-åringen av hunkjønn, respekterer «transmann» dagens språklige mangfold i befolkningen, samt gir korrekt informasjon om samspillet i saken mellom virkelighet og identitet.
«Transmann» gir ikke minst innsikt i utfordringene som transidentifiserte kvinner, altså transmenn, møter spesifikt, uten at deres liv drukner i verken bare «menns» eller «kvinners» fortelling. Samtidig vet de som fører statistikk, at transmenn er av hunkjønn, for studier og registre der kropp er av betydning, slik som partnerdrap og vold mot kvinner.
Kjønnsdebatten har vært en språkdebatt hele veien. Det gjør nyhetsredaksjonenes respons på radikal identitetsideologi til et felles anliggende, ettersom språk er en betingelse for å kunne formidle sannhet. Usikkerheten som nå oppstår for Stavern-saken i lys av feilinformasjonen i Porsgrunn-saken, er skadelig for opplysning.
Felles medier som formidler nyheter om den objektive verden vi lever i sammen, har et særlig ansvar i kjønnssaken for ikke å dekke over virkeligheten med identitetens samfunnsdestruktive slør.
