Ingen ler mer av sine egne vitser enn programlederne i Gauteshow

Et stadig relevant spørsmål å stille seg er om NRK forvalter skattepengene fornuftig eller ei. Nøyaktig hva den norske statskanalen skal romme finnes det ikke nødvendigvis et selvsagt svar på, men at et program som «Gauteshow» (2024) ikke har noe på NRKs sider å gjøre vil nok mange skrive under på. Forsøkene på å gjøre statskanalens tilbud mer relevant for unge, samtidig som at det skal ivaretas en folkelig apell, resulterer altfor ofte i skandaløse prioriteringer.

«Gauteshow» er ikke utviklet av NRK selv, men er en videreførelse av et Youtube-konsept komikerduoen Gaute Berg Næss og Snorre Kind Monsson har gjort seg bemerket gjennom. Mye av skattebetalernes penger kan riktignok ikke ha gått til dette halvhjertede talkshowet, da produksjonsverdien er påfallende lav.

Programlederne har begge unektelig en stakkarslig sjarm, og i all sin ufyselighet klarer de på sett og vis å innfri til konseptet sitt. Et talkshow ledet an av spørsmål de færreste i det hele tatt ville hatt ønsket om å tenke frem selv. De profilerte gjestene får gjennomgå, der stemningen mellom programlederne er uten hensyn, filter, folkeskikk og intelligens, men alt skal visstnok være lov i humorens navn. Det harseleres med jøder, hudfarge, vekt og egentlig det meste annet barn i dag blir lært opp til er ugreit å tulle med. 

Næss og Monsson skal ha for at de vet å overraske, for selv når man forventer seg det verste overgås forventingen til platt dumskap og regelrett sjikanering. Vitsene er vel så kreative som de er smakløse, men smart blir det aldri. 

Annonse

Billigere blir det ikke

Med tre gjester, som først og fremst fungerer som representanter for ulike minoriteter, i hver episode er programlederne fryktløse i sine forsøk på å teste humorens grenser. Den første gjesten er Ella Marie Hætta Isaksen, som naturlig nok ikke får snakket mye om hennes bemerkelsesverdige innsats for både aktivismen og kunsten. Det er ikke derfor hun er bedt inn i studio, hun er simpelthen en brikke i deres skitne spill, slik også resten av gjestene viser seg å være.

På tre minutter er allerede hennes samiske opphav, vonde erfaringer og kjønn tatt i bruk for å sette henne ut, men hun sitter ikke lenge alene i sofaen. Influenseren Tim Kristian og maleren William Heimdal skal også inn i studio, om ikke for å intervjues så i alle fall for å gi den nødvendige responsen som vitsene trenger, skal programlederne i det hele tatt ha en sjanse til å få seerne til å le. 

Med den første episoden er listen lagt, og de neste par episodene er ikke mindre drøye. Forbausende nok klarer Næss og Monsson å gjøre vitsene enda mer lavpannede. Det er nesten imponerende, da første episoden allerede nesten er så billig som humor kan bli. 

Hvorvidt det er dumdristighet eller kalkulert kynisme som ligger til grunn for «Gauteshow» vil det kanskje bli uenighet om, men at det er to selvbevisste programledere i front er det liten tvil om. At premisset er såpass umusikalsk som nå kunne vært til programledernes favør, sett at de hadde jobbet litt hardere enn de gjør. Humoren ligger ikke i hva de to sier og gjør, men i gjestenes reaksjoner. Komikk er naturligvis kommunikativt,  men skulle dette vært mer enn bare et tafatt forsøk på å være ufiltrerte i humorens navn måtte vitsene vært bedre skrevet enn de er. Det er sjelden gunstig å ene og alene basere humor på krenkelse og drøyhet. 

Ingen ler mer enn dem selv

Det kan gjerne argumenteres for at humoren skal være grenseløs, og det er mange av dem som mener at komikere begynner å ta hensyn vil også humoren opphøre. Det er selvfølgelig en sannhet i det, for det ligger i humorens natur at det må gå utover noen. Humor vil alltid, i større eller mindre grad, være på noens bekostning. 

Tilstrekkelig er det likevel ikke å bryte tabuer uten annen klar misjon enn å overraske. Rasistiske stereotypier, som for eksempel er gjennomgående bygget opp under i Næss og Monssons prosjekt, er ikke i seg selv morsomme bare fordi det ikke anses som akseptabelt å fremme. Om det ikke er direkte problematisk at Næss og Monsson ønsker å teste grenser i humoren sin, blir det ei heller særlig interessant. Det er for enkelt, og enda det er programmets utgangspunkt tjener de lite på å tillate seg å være så dumdristige som de her er. For det er dumdristighet som ligger til grunn for «Gauteshow», men det blir ikke mindre kynisk av den grunn. Når humoren heller ikke er intelligent fremstår de bare prepubertale, ignorante og litt vel selvtilfredse med eget resultat. 

For enda mange seere sikkert vil frydes av hvor langt programlederne er villige til å gå i sine forsøk på å sjokkere gjestene, vil nok ingen synes dette er morsommere enn Næss og Monsson selv, som knapt kommer seg gjennom episodene uten å bli kvalt av egen latter.

Anmeldelsen er basert på tre episoder.