Gjengkriminaliteten i Sverige er alvorlig og opptar mange, også innsatte i norske fengsler.
Den massive mediedekningen har igjen satt den norske gjengkriminaliteten på dagsorden. Flere politikere har uttrykt bekymring for at den svenske gjengekulturen skal få fotfeste i Norge.
Det er ingen tvil om at en del av den organiserte kriminaliteten som gjengene står for, har internasjonale forgreninger. Således har svensk gjengkultur direkte og indirekte påvirkning på gjengene i Norge. Til tross for dette er det ingen av mine medinnsatte (av de mange jeg har snakket med) som tror at vi vil få svenske tilstander i Norge.
Til det er samfunnsforholdene altfor ulike. Hertil kommer at innslaget av kriminelle gjenger ikke er stort i Norge, slik det kommer frem i Stortingsmelding nr. 34 (2020–2021) med tittel «Sammen mot barne-, ungdoms- og gjengkriminalitet».
Undervurdering av fengslene
Det er også viktig å skille mellom kriminell gjeng og kriminell ungdomsgruppering. Sistnevnte, som det er mest av, oppfyller ikke kravene til å betegnes som en kriminell gjeng, da slike grupperinger er mer flyktige. Det er aktiviteten til slike grupperinger vi leser mest av i media, men som både media og politikere uriktig betegner som gjenger.
Gjengkriminalitet har eksistert i lang tid og vil fortsette å eksistere. Ingen virkemidler vil noen gang klare å hindre eksistensen av kriminelle gjenger. Spørsmålet er derfor mer hvordan samfunnet kan begrense omfanget av gjengkriminalitet og rekruttering av ungdommene.
I løpet av de siste månedene har politikere, representanter fra politiet og ulike interesseorganisasjoner stått frem med ulike forslag til hvordan gjengkriminalitet i Norge kan bekjempes. Det har vært alt fra tiltak så tidlig som i barnehagene til strengere straffer. De mange forslagene viser egentlig at årsakene til den utvikling vi har hatt innenfor enkelte kriminelle miljøer, er for komplekst og sammensatt til å kunne løses med noen få eller enkle virkemidler.
Sett hen til de mange forslagene som har vært fremmet, er jeg overrasket over at ingen snakker om kriminalomsorgens rolle og viktigheten av rehabilitering av de domfelte. Debatten viser en klar undervurdering av rollen fengslene kan spille opp mot både eksisterende og fremtidig gjengkriminalitet.
Les også: Han var så sint at han havnet i fengsel. Der fikk han vist et annet talent
Tilbakefall
Hovedmålene med straff og for kriminalomsorgen er på den ene siden sikkerhet og samfunnsbeskyttelse, og på den andre siden rehabilitering og tilbakeføring av innsatte til samfunnet, jamfør straffegjennomføringsloven § 2 og 3.
Disse målsettingene er ikke motstridende. Samfunnsbeskyttelsen er avhengig av god rehabilitering og tilbakeføring. En god rehabilitering er avgjørende for å hindre tilbakefall til ny kriminalitet. Undersøkelser foretatt av Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter (KRUS) i 2019 viser at 20 prosent av de som ble løslatt i 2014, fikk ny ubetinget fengselsstraff eller samfunnsstraff innen to år etter sin løslatelse.
Av alle siktede personer i Norge hadde i overkant av 40 prosent ny siktelse innen fem år. For lovbruddsgruppene vold og rus var tilbakefallet godt over 50 prosent. Undersøkelsen viste også at tilbakefallet var høyest for de som gjennomførte straffen i fengsel med høyt sikkerhetsnivå.
Kriminalomsorgen kan derfor spille en nøkkelrolle for å hindre at gjengmedlemmer, spesielt de unge, faller tilbake til kriminalitet. Kriminalomsorgen kan også hindre at fengslene blir plattform for rekruttering av nye medlemmer. Men for å få til dette kreves det politisk vilje til å investere i kriminalomsorgen slik at innsatte kan få en reell rehabilitering.
Les også: De virkelig viktige Epstein-dokumentene blir nok aldri offentliggjort
Negativ trend
Situasjonen i kriminalomsorgen er i dag dessverre motsatt. Fengslene fremstår ikke som en rehabiliteringsarena, men mer som skolering til kriminalitet og et sted for nettverksbygging. Fengsel eller en streng fengselsstraff har liten avskrekkende effekt på unge lovbrytere med tilhørighet til gjenger eller kriminell ungdomsgruppering. I deres verden er drivkraften raske penger, status, spenning og tilhørighet.
Oppholdet i fengslet hverken fratar dem disse eller tilbyr dem en vei ut av kriminalitet. Når fengsel blir en ny rekrutteringsarena for kriminelle gjenger eller for planlegging av ny fremtidig kriminalitet, kommer samfunnet ikke noe lenger uten at det også må satses på rehabiliteringstiltak i fengslene.
Hverken nåværende eller forrige regjering har vist vilje til å bevilge det kriminalomsorgen trenger for å kunne møte innsattes rehabiliteringsbehov. Med det nyet forslaget til statsbudsjett for 2024 kommer den negative trenden til å fortsette.
Marginale bevillinger medfører dårlig bemanningssituasjon som igjen gir få rehabiliteringsrettede tiltak. Fengslene har mangelfullt helsetilbud og helseoppfølging, svært begrenset utdanningstilbud og arbeidstrening. Utviklingen med bygging av stadig større fengsler institusjonaliserer fengslene.
Alt dette skaper mistrivsel og større distanse mellom de innsatte og institusjonen som skal hjelpe dem på vei tilbake til samfunnet.
