De fleste er nok enig i at norsk politikk i høy grad er konsensusorientert. Dette innebærer at våre partier i stor grad er enige om fordelingen av ressurser i samfunnet. Som at vi trenger gode skoler, et godt fungerende helsevesen, gode pensjonsordninger og religionsfrihet.
Det er i verdispørsmål uenighetene ligger. Saker som innvandring, klima, likestilling og rettigheter for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner berører viktige verdier. Abort er intet unntak.
«Vi trenger en ny abortlov, en abortlov for vår tid, en abortlov som anerkjenner at kvinner er i stand til å ta selvstendige valg om familie, privatliv og kropp», sa utvalgsleder Kari Sønderland under fremleggelsen av NOU-en «Abort i Norge. Ny lov og bedre tjenester», torsdag 14. desember 2023.
Aborttemaet er (dessverre) fortsatt kontroversielt og polariserende.
Kvinnene og fostrene
Siden 1978 har kvinner hatt selvbestemmelsesrett til å avbryte svangerskap de første 11 uker og 6 dager (innen 12. svangerskapsuke).
De politiske partienes ulike syn på selvbestemt abort er stort sett knyttet til kvinners selvbestemmelsesrett og autonomi, versus fosterets rett til liv. Denne avveiingen kan virke klok for mange. Det er kvinnen som blir gravid og videre gjennomgår de fysiologiske og psykologiske endringer svangerskapet innebærer. At fosteret har rett til å leve springer først og fremst ut fra den tradisjonelle kristne tilnærmingen til fosteret, som sier at livet begynner ved unnfangelsen og at fosteret har krav på vern allerede fra dette stadiet.
Hvorfor ble uke 12 satt som grense for selvbestemt abort? 12-ukersgrensen kom inn i abortloven i 1978, og man landet på 12 uker mest fordi abort på den tiden kunne medføre komplikasjoner, og at det var medisinsk sett tryggere å utføre det tidlig.
I tillegg så man til praksis i andre land og også den medisinske inndelingen i svangerskapet – at svangerskapet er delt i trimestre i medisinsk terminologi og at de første 12 ukene utgjør første trimester. Tradisjonelt har man også tenkt de første 12 ukene som en periode der det er relativt høy risiko for spontanabort, og litt før uke 12 er det en overgang fra å snakke om et embryo til å snakke om et foster.
Majoriteten av kvinner vil også ha oppdaget en graviditet før uke 12. Dette betyr at ved 12 ukers grense i loven vil det være en reell selvbestemmelse for mange i en periode, ikke bare på papiret (som hvis de f. eks. hadde hatt uke 8).
I praksis utføres de fleste aborter før uke ni, og av de som søker etter uke 12 og før uke 18, har alle fått medhold. Derfor er spørsmålet: Trenger vi en øvre grense for selvbestemt abort? WHO mener nei. Det samme mener først og fremst aktive feminister.
Øvre grense?
WHO estimerer at omtrent halvparten av verdens aborter er utrygge, og deres argument for å fjerne abortgrensene er basert på data som viser at streng abortlov medfører økt risiko for komplikasjoner for den gravide – fordi de blant annet søker hjelp til abort ved klinikker uten tilstrekkelig kompetanse. Flere mener at det ikke finnes medisinske grunner til å ha en abortgrense i det hele tatt.
Det siste mener jeg er feil. Etter uke 12 kan man for eksempel ikke bruke vakuum på grunn av risiko for skade på livmor og infeksjon. Et foster vil vokse med svangerskapslengden. Abort over uke 12, såkalt sen abort, og særlig etter uke 22, vil oppleves som en ekte fødsel for de fleste. Kirurgi kommer også med en risiko for komplikasjoner. Medisinsk komplikasjoner ved sen abort kommer litt på siden av den rådende abortdebatten, da i praksis alle medisinske aborter skjer før uke 9.
Hvorfor er abort så kontroversielt? Hadde feminismen fått gjennomslag for fullstendig kvinnefrigjøring, hadde abort vært et helt og fullstendig kvinneanliggende. I stedet kompliseres abortspørsmålet fordi man løfter frem andre aktører med interesse i saken. Fem aktører er mest relevante: moren, partner, fosteret, helsepersonell og samfunnet.
Man velger, feilaktig i mine øyne, å anse disse fem aktørene som likeverdige. Abortmotstandere definerer fosterets moralske verdi som like høy, om ikke høyere enn kvinnen. Denne definisjonen er feilaktig på flere plan. Fosteret låner mors kropp.
Les også: NTNU burde slutte å oppføre seg som et politisert amerikansk universitet
Kroppslig rett
Fosterets rett til liv betyr ikke at fosteret har rett til kvinnens kropp. Judith Jarvis Johnson skrev, i sitt moralske essay «A Defense of Abortion» (1971), at retten til liv ikke inkluderer, medfører, eller impliserer retten til å bruke en annens kropp til å overleve, og dermed er indusert abort moralsk tillatelig. Gjennom et tankeeksperiment gjør Johnson det tillatelig å utføre abort samtidig som hun anerkjenner fosterets rett til liv:
[…]You wake up in the morning and find yourself back-to-back in bed with an unconscious violinist. A famous unconscious violinist. He has been found to have a fatal kidney ailment, and the Society of Music Lovers has canvassed all the available medical records and found that you alone have the right blood type to help. They have therefore kidnapped you, and last night the violinist’s circulatory system was plugged into yours, so that your kidneys can be used to extract poisons from his blood as well as your own. [If he is unplugged from you now, he will die; but] in nine months he will have recovered from his ailment and can safely be unplugged from you[…].
Thomson har to argumenter som tillater abort samtidig som hun legger fosterets rett til å leve til grunn:
1. Ved å ta abort trekker kvinnen tilbake tillatelsen til å la fosteret bruke kroppen hennes, men ikke fosterets rett til liv.
2. Retten til liv involverer ikke retten til å bruke en annens kropp.
Det er altså kun én aktør som har reell selvbestemmelsesrett; nemlig kvinnen.
Men vi kan ikke avskrive fosterets rett til å leve. Ifølge legene Magelssen og Saugstads artikkel fra mars i år nevnes for eksempel ikke fosterets menneskeverd med ett eneste ord i WHOs retningslinjer for abort. Så hvordan kan vi bestemme om noe har rett til å leve?
Professor David Boonin beskriver at retten til å leve forutsetter et ønske å fortsette å leve, og at dette ønsket forutsetter bevissthet, som forutsetter organisert kortikal aktivitet. Denne organiserte kortikale aktiviteten starter i uke 23. Dermed er en eventuell abortgrense i uke 22-23 logisk.
Les også: Endringen av smittevernloven er symptomatisk for demokratisk forfall i Norge
Tabu
Alle gravide kvinner blir fortalt at å føde er trygt i Norge. Det samme skal vi fortelle kvinner som tar abort. Å utføre abort bør ikke være, og skal ikke være tabu.
Grunnene til at det er tabu, kan være mange. Kvinnene som ble intervjuet i forbindelse med forskningsarbeidet til Marianne Kjelsvik fra 2017, savnet noen å snakke med angående abort, og valgte i noen av tilfellene å holde det for seg selv. At det å gjennomgå abort blir en erfaring man ikke deler med sine nærmeste, er uheldig for kvinnen selv, men fører også til styrket tabu.
Derfor må skolen i stor grad sørge for at elevene lærer om abort, slik at erfaringen kan normaliseres.
For å sitere min professor i dermatologi: «Verden er ikke dikotom». Både mor og barns rettigheter må tas hensyn til. Derfor vil jeg anse abortutvalgets forslag, om å flytte grensen for selvbestemt abort til utgangen av uke 18, som et steg i riktig retning.
