Et nytt, umodent forsøk på karakterdrap av J.K. Rowling

En ny artikkel og reaksjonene på den er enda et eksempel på hvor smått dement alt som har med Rowling å gjøre, er blitt, skriver Alex Iversen. (Foto: Justin Tallis/AFP.)
En ny artikkel og reaksjonene på den er enda et eksempel på hvor smått dement alt som har med Rowling å gjøre, er blitt, skriver Alex Iversen. (Foto: Justin Tallis/AFP.)
Er det lov å spørre pent om denne generasjonen snart kan være snille og «grow the fuck up»?
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er En ny tekst i magasinet New Statesman går til kraftig angrep på J.K.Rowling.

Det tradisjonsrike progressive magasinet New Statesman publiserte mandag 15. januar en lett surrealistisk artikkel om J.K. Rowling som har fått god fart – og hard medfart – på sosiale medier.

Artikkelen, og reaksjonene på den, er enda et eksempel på hvor smått dement alt som har med Rowling å gjøre, er blitt. Den er også et interessant innblikk i tankesettet til en generasjon progressive unge voksne som sliter både med å vokse opp, og å forholde seg til at ikke alle mennesker på kommando underkaster seg deres ideologiske verdensbilde.

Teksten, som opprinnelig hadde tittelen «JK Rowling – Britain’s Nastiest Novelist», er på overflaten et forsøk på en analyse av krimbøkene Rowling har skrevet under pseudonymet Robert Galbraith. I virkeligheten er teksten et klønete forsøk på karakterdrap av Rowling selv.

Hilton innleder med å minne om at Rowling er gått fra å være en nasjonalskatt til å bli paria blant hennes gamle, millenniumsfødte fanbase, som har vendt seg mot henne i avsky på grunn av hennes meninger i kjønnsdebatten. Samtidig mener han det har skjedd en endring i forfatterskapet: «In tandem, the nastiness of her fiction – previously largely sublimated – has bubbled up to the surface like lava.»

Annonse

Tilfeldig? Ikke ifølge Hilton.

Les også: NTNU burde slutte å oppføre seg som et politisert amerikansk universitet

Karakterdrap

Bevisene på «nastiness» finner han i Rowlings krimserie Cormoran Strike. Rowling har så langt publisert syv romaner i denne serien, og her har Hilton funnet mange fæle ting:

«On the dark streets of Rowling’s London, criminals and perverts lurk on every corner, disguising themselves as innocent or vulnerable. Her victims are doused in acid, asphyxiated, thrown from balconies […].»

Det er som om Hilton aldri har lest en kriminalroman før, og ikke forstår sjangeren – man får håpe ingen ga ham en Jo Nesbø-roman i julegave. Hadde han gitt seg her, hadde man kanskje kunnet avskrive teksten som en sart sjels verk. Men det er egentlig ikke Rowlings romaner Hilton er interessert i – det er Rowling selv. I en melding på X i dag, som nå er vekk, insisterer Hilton på at det bare er romanene han er interessert i. Det er det ikke grunn til å tro han på.

I teksten går han nemlig veldig raskt over fra å analysere Rowlings romaner til å projisere alt det ekle («nasty») han har funnet i romanene, på Rowling selv. Han skriver:

«In her novels, Rowling skewers the far right – meanwhile, she has liked a post from a far-right account on Twitter. She condemns vicious keyboard warriors and hysterical reactionaries in her books but engages in similar behaviour herself online. In another world, JK Rowling could be a character in a book by Robert Galbraith: brittle, insecure, cruel. … When she assumed the Galbraith pseudonym a decade ago, Rowling was putting on a mask. The mask of anonymity, the mask of detachment, the mask of adulthood. But on another level, she was taking off a mask – and showing herself in full, nasty glory for the first time.»

Kort sagt: Ved å beskrive fæle handlinger i kriminalromaner har altså Rowling eksponert seg selv som det hun egentlig er: skjør, usikker og grusom!

Les også: Endringen av smittevernloven er symptomatisk for demokratisk forfall i Norge

På tide å vokse opp

Den britiske skribenten Hadley Freedman bemerket kaldt på X at «anklagen i artikkelen ser ut til å være at Rowling ikke skriver fine, damete romaner om fine, damete ting.» Andre har bemerket at Hilton ikke ser ut til å forstå hverken hva litteratur er, og i alle fall ikke hva kriminalromaner pleier å handle om.

Alt dette er helt rett. Men det er noe dypere mellom linjene som gjør artikkelen mer interessant enn at Hilton ikke forstår hva sjangerlitteratur er. Hilton arrangerte i 2017 konferansen «Potter, Past and Present». Han er altså en tidligere Rowling-superfan, som nå føler seg sviktet av sin tidligere heltinne. I artikkelen beskriver han hvordan en generasjon Potter-entusiaster har blitt stadig mer desillusjonert av Rowlings utvikling fra helgenaktig Labour Party-støttende barnebokforfatter til polemisk politisk aktivist.

Det er lite å lære om Rowlings romaner i Hiltons bitre kritikk, men kanskje forteller teksten noe om hans egen intellektuelle og ideologiske kohort? Altså at teksten er et ufrivillig generasjonsportrett? I så fall er det et ikke spesielt flatterende portrett.

Det artikkelen først og fremst uttrykker, er umodenhet. Artikkelforfatteren evner ikke å akseptere at hans barndomshelt, som han en gang så opp til som en ufeilbarlig «morsfigur», viser seg å også være et komplekst og feilbarlig voksent menneske, med et «nasty» indre liv, og politiske standpunkter han selv er uenig i.

Det å bli voksen handler delvis om å nå frem til et sted der man klarer å se forbi sine idealiseringer og anerkjenne og respektere kompleksiteten i andre menneskers tanker og holdninger – selv om de skulle avvike fra sine egne. Og det er her generasjonsaspektet kommer inn: For er det ikke nettopp fraværet av denne evnen som er drivkraften og kjennetegnet både på den plagsomme og irriterende kanselleringskulturen, og på det illiberale fraværet av respekt for ytringsfriheten i så mange progressive sosiale bevegelser det siste tiåret?

Ironisk nok avslører Hiltons forsøk på å stemple Rowling som et dårlig menneske, bare forfatterens egen – og hans generasjons? – umodenhet og manglende evne til å skille kunstner og verk – og, i forlengelsen av det, mennesker fra deres politiske meninger.

Dette er ingen farbar vei for noen. Er det lov å spørre pent om denne generasjonen snart kan være snille og «grow the fuck up»?

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar