Kunsten og kulturen fyller livene våre med innhold og binder oss sammen.
Kulturen vedlikeholder ytringsfriheten, og styrker demokratiet. Den provoserer, informerer, skaper glede og driver samfunnet videre.
Og aller viktigst er det at den er fri. Men bør vi legge til at kunsten og kulturen også ekskluderer?
Ifølge en undersøkelse fra NRK i fjor bruker 44 prosent av befolkningen kulturtilbud mindre hyppig enn før. Påstandene «Det er blitt så dyrt» og «Endret økonomisk situasjon», er begrunnelser som brukes av henholdsvis 23 og 12 prosent.
Med andre ord må vi vokte oss vel for at kunsten og kulturen ikke blir et privilegium, som kun tilfaller de med god økonomi. Dette er særlig viktig i dyrtid.
Les også: Dette er de nye utvalgsmedlemmene i Kulturrådet
Politiske muligheter
Når folk opplever at strømregningene øker, maten blir dyrere og det blir mer krevende å betale husleie eller huslån, så er det forståelig at vi som privatpersoner må gjøre endringer.
Det samme gjelder naturligvis for kulturinstitusjonene. Men må det bety at kunst- og kultur skal bli et eksklusivt gode for de få? Ikke nødvendigvis.
Det er politisk mulig å styrke institusjonenes økonomi gjennom økte rammetilskudd, og bedre søknadsbaserte ordninger for både store kunstinstitusjoner og mindre kunstnerkollektiver.
I tillegg kan det tilrettelegges for at institusjonene kan tenke nytt når det kommer til aktivitet, eller kan digitalisere noen av tjenestene.
Les også: I 2018 ble damene bedt om å skjerpe seg. Nå dominerer de
Kulturen skal være demokratibyggende
Politikken kan også tilrettelegge for at flere får smaken av kunsten og kulturen, og at den demografiske representasjonen blir bedre.
Kulturen, kunsten og litteraturen kan ikke bare være forbeholdt voksne mennesker med etablerte jobber. Derfor må det etterstrebes flere tiltak for å rekruttere ulike grupper – de unge, så vel som pensjonistene – inn på de kulturelle arenaene.
For eksempel gjennom den kulturelle skolesekken- og spaserstokken, eller student- og honnørrabatter. Kanskje bør staten i enda større grad bidra inn i spleiselaget, slik at flere kan tilby de samme rabattene for grupper som ellers ikke har samme tilgang på kunst og kultur som oss andre.
Enten vi snakker om Nationaltheatret, Lillehammer kunstmuseum eller Harstad kulturhus, så må kulturen bli mer tilgjengelig.
Det kan ikke være sånn at de vakre kulturopplevelsene kun er forbeholdt for de få. Kulturen skal være demokratibyggende, ikke et privilegium.
