I debatten som har rast helt siden en politiker, Abid Raja (V), mot formodning sa noe klokt om cannabis i 2022, settes vidt forskjellige narrativer opp mot hverandre i trefninger som har fått en nyvunnet balanse i kulturen og media.
Det hele skinner dermed i et nytt lys, ettersom et tektonisk skifte i den kulturelle tidsånden det siste tiåret justerer den gamle maktbalansen.
Ideologiske skylapper
Forbudets forsvar preges stadig av ideologi og villet uvitenhet, med tidvis hint av hersketeknikk og hykleri. For dissonansen mellom fiffige liberale fanesaker – som individets frihet, økologisk mat, jordnærhet, miljøbevissthet, gjenbruk, anti-kolonialisme, fredsaktivisme, seksuell frigjøring, yoga, stressreduksjon og det hellige mangfoldet – på den ene siden, og den implisitte støtten til en brutal krig mot narkotika på den andre, er neppe forenlig.
Den gjengse sentrumsvelgeren praktiserer og forsvarer stadig forbudet som i sin tid kriminaliserte motkultursbevegelsens fanebærere av slike fanesaker (professor Willy Pedersen utforsker blant annet tendensen til generell øko-vennlighet i «Cannabiskultur» (2010)).
Forbudet var nemlig i sin tid et godt dokumentert påskudd for president Nixon til å kunne arrestere både svarte borgerrettighetsforkjempere og seksuelt frigjorte fredsaktivister; subkulturer som i stor grad omfavnet cannabis, og var en pasifistisk torn i maktstrukturenes øye. En generasjon eller to senere er en vag og hvitvasket versjon av de selvsamme verdiene appropriert inn i den dominante sentrumsliberalismens apparat, mens den antiautoritære essensen uteble. En slik selvmotsigende posisjon er overraskende effektiv, historieløs som den er.
Forbudets implisitte rasisme og klassekrig er et poeng som burde utdypes mer, og kan spores lenger tilbake i historien enn 60-70-tallets motkultur. Tidlig på 1900-tallet dukket skremselspropaganda som demoniserte svarte og mexicanere opp i USA, best kjent under tilnavnet «reefer madness». Den hvite middelklassen som fryktet for sine døtre, var målgruppen, og resultatet var et forsterket moralistisk verdigrunnlag til rasediskriminerende strukturer som på den tiden var forbausende vanlig i Vesten.
Den spontane og lekne jazz-kulturen var unektelig sammenkoblet med cannabis fra start av, og jazzens kobling til afroamerikansk og kreolsk kultur er vel så selvsagt. Legenden Louis Armstrong var en aktiv deltager i datidens cannabiskultur, med sitater som dette: «Det er veldig merkelig å se marihuana koblet til narkotika og dop, og alt slikt. Det er tusen ganger bedre enn whisky. Det er en assistent, og en venn». Tidløse strofer fra «What a wonderful world» kan sånn sett sette de underlige virkningene av såkalt jazz-tobakk i et annet lys for de som kun fordømmer.
Mønsteret går igjen internasjonalt også i samtiden; krigen mot narkotika har i stor grad vært en autoritær klassekrig mot fattigfolk og ideologiske fiender (ref. USA, Indonesia og Filippinene f.eks.). Mer lokalt viste forbudets implisitte diskriminering sitt stygge ansikt da NRK rapporterte i 2018 at «Flere unge tas for cannabis på østkanten, selv om det røykes mer i vest».
Tidsånd
For all del, ikke misforstå: cannabis-motstandere er ikke rasister. Og det å verne ungdommen og psykisk utsatte mot negative effekter er legitim motivasjon for effektiv regulering.
Men det totale forbudets historiske kontekst er vanskelig å beskrive presist uten en viss etnisk diskriminering og strukturell vold. Ettertanke rundt motivene for den opprinnelige lovgivningen og minoritetsgruppene som er hardest rammet av den, gjør at firkantet moralisering ringer hult. Med tanke på plantens status i et mylder av kulturer og sub-kulturer på tvers av kontinenter og årtusener, fremstår en ren anti-posisjon ikke bare som endimensjonal og uinformert, men også grunnleggende fordomsfull og malplassert i en sunn samfunnsdebatt.
Debatten er allerede lagt død i store vestlige land som Canada, Tyskland, Sveits og Portugal, samt 21 stater i USA, hvor president Biden har benådet 6.000 marihuana-dømte og snuser på føderal avkriminalisering (USA har for øvrig raket inn en kombinert total av skatteinntekter fra cannabis på over 11,2 milliarder dollar så langt). For ikke å snakke om den langvarige bastionen i Nederland. Også land som Thailand og Uruguay, samt nylig Mexico og Colombia – som har fått landene sine revet i stykker av kartellvirksomheten som lever godt av etterspørselen forbudet skaper i det globale nord – vedkjenner seg stadig mer av plantens natur og forbudets skyggesider.
I disse dager kan du knapt høre populær musikk eller se en god film eller serie uten å bli eksponert for cannabis-kultur. Det gjennomsyrer samfunnet på alle plan, også i mer familievennlige filmer som «De urørlige» (2011) og «Goodbye Lenin» (2003). Den siter-bare kultklassikeren «The Big Lebowski» (1998) fra Coen brødrene har inspirert en stor religion kalt Dudeisme, med veloverveide innslag av taoisme og hippiekultur.
På tross av at mange av verdens mest suksessfulle, kreative og visjonære mennesker har forsvart eller sverget til cannabis – fra artister som Bob Dylan, David Gilmour og Art Garfunkel; forfattere som Oscar Wilde, Mark Twain, Maya Angelou, Victor Hugo, Alexandre Dumas, Susan Sontag og (muligens) selveste Shakespeare; vitenskapsfolk som Richard Feynman, Nikola Tesla, Carl Sagan, Oliver Sacks og Margaret Mead; forretningsfolk som Steve Jobs, Richard Branson og duoen Ben & Jerry; idrettsstjerner som Karim Abdul Jabbar, Michael Phelps, Maradona og Ronaldinho; til kokkelegenden Anthony Bourdain – så vedvarer sofamytens nedlatende stereotyper om «hasj-huer» som sløve og apatiske.
Les også: Norske gangsterrappere fortjener bedre arbeidsvilkår
Hamp
Det som slår en når man tar en titt på historien, er hvor vanlig og lovlig cannabis en gang var; som medisin, sakrament og ikke minst jordbruksprodukt, i form av hamp – det mest hardføre og allsidige naturfibret som finnes.
I en tid angivelig preget av behovet for bærekraft og kritikk av bruk- og kastsamfunnet, er det underlig at ikke flere aktører i klimadiskursen påpeker hampens overlegne kvaliteter. Ikke minst i forhold til bomullsindustrien, hvor store selskaper som H&M og Zalando bruker enorme summer på overfladisk grønnvasking av eget image, samtidig som karbonavtrykket og praksisen rundt sweatshops fortsetter som før.
Hampens evne til fytoremediering gjør at den renser både klimaet og jordsmonnet, ved å eliminere drivhusgasser og giftstoffer og rense grunnvannet i omegn. Det er estimert at for hvert tonn hamp som dyrkes, blir 1,63 tonn CO₂ fjernet fra atmosfæren. Dessuten returnerer hampen 60 prosent av all næringen sin til jorden etter høsting, og er dermed en karbonnegativ rotasjonsavling som vokser godt nesten hvor som helst, også i lite fruktbar mark, i minst 20 år samme sted uten å skape jordforringelse.
I tillegg elsker biene cannabis og hamp, og flokker til for pollen. Planten fyller nemlig inn mellomrommet i den tidsperioden hvor andre planter stopper blomstringen sin, og kan dermed fungere som botemiddel mot forsvinningen av dette livsviktige pollineringsinsektet. Ettersom hamp ikke trenger sprøytemidler for å gro, sprer heller ikke biene dette rundt blant folk og fe.
Hamp er beregnet til å ha over 50.000 miljøvennlige bruksområder og konkurransedyktige funksjoner. Denne allsidige planten gror fra frø til modenhet på 12–16 uker, og kan blant annet produsere proteinrik helsekost, biodrivstoff, batteri, papir, byggemateriale, plast og tekstil mer bærekraftig enn sine eksisterende konkurrenter. Denne demoniserte planten er dermed den eneste planten som kan fø deg, bekle deg, huse deg og lege deg.
Les også: Subjekt mener: Legalisering av cannabis er ikke nok
Kulturkrig
På bakgrunn av alt dette vil jeg hevde at cannabis i det skjulte føyer seg inn i en langvarig kulturkrig, delvis overlappende og delvis i kontrast til den polariserende karikaturen som utropes i medias megafoner, mellom «konservative fascister» og «woke snøflak».
Mylderet av sub-kulturer som i utgangspunktet var cannabisvennlige, har blitt appropriert og ufarliggjort for en komfortabel middelklasse. En nøye utstudert seleksjon av verdiene som drev jazzen, hiphopen og den større motkulturen er innkvotert som domestisert og kommodifisert liberal sminke på et økonomisk system som har en unektelig eim av patriarkalsk, øko-fiendtlig og imperialistisk historie bak seg. De antiautoritære klørne er filt ned, inntil et sett med dydssignaliserende slagord gjenstår.
Den reduktive tankegangen i sentrumspolitikken er dermed full av dissonans og hykleri. For det går ikke lenger an å rope om mangfold på dagtid, og håndheve kultur-apartheid på nattetid. Det hadde vært komisk, om ikke det var så forbanna trist.
I tillegg til religion, etnisitet, kultur, kjønn og legning bør altså utforskning av andre bevissthetstilstander inkluderes i «mangfoldet» det messes om i storsamfunnet. I en tid hvor det hevdes å være viktig med økologisk bevissthet, undring over eksistensen og psykisk helse, er det krevende å overse hykleriet i et vedvarende totalforbud.
Stigmaet står sterkt
Cannabis er selvsagt ikke for alle. Det er et potent rusmiddel det er viktig å ha respekt for. Og mindre er definitivt mer (spesielt nå til dags, hvor ingen offentlig instans kan kvalitetssikre og regulere styrkenivået)! Men skal dette likevel begrense friheten til autonome voksne mennesker som får livet sitt beriket av det, i et hav av øvrig fjas?
At forbudet mot cannabis fortsatt vedvarer, til tross for overveldende forskning som taler imot en slik politikk, er et sikkert tegn i tiden. Ideologi trumfer vitenskap, og fordommer trumfer sunn fornuft. Det gjenstår å se om fremtidens historiebøker er noe nådigere om dette enn nåtidens behandler forbudstiden på 1920-tallet. Det å ukritisk lumpe denne allsidige planten, som er så mye mer enn et rusmiddel, inn i den beleilige kategorien «narkotika» er en hårreisende generalisering som bare understreker den overfladiske kjernen i forbudstilhengernes argumenter.
Nå skal ikke jeg påberope meg noen som helst ekspertise på temaet, hverken faglig eller i form av erfaring. Mine personlige erfaringer med cannabis er begrenset, men slett ikke ubetydelige for holdningene jeg innehar. Når det gjelder forskning, har jeg samlet et relevant knippe av konklusjonene til klokere folk enn meg selv, og de er relativt lette å slå opp selv.
Likevel kvier jeg meg for å publisere dette med fullt navn, ettersom stigmaet rundt cannabis stadig står sterkt i storsamfunnet. Ikke minst fordi jeg jobber i skolesektoren, og frykter for hvilke konsekvenser en slik assosiasjon kan få. Så, som Carl Sagan gjorde i sin tid (uten øvrig sammenligning), foretrekker jeg å publisere anonymt, som et siste poeng for å understreke hvor risikabelt det er å havne på feil side av det man i ytterste konsekvens kan kalle kultur-apartheid; lovfestet frarøvelse av rettigheter og forskjellsbehandling, i kraft av å identifisere seg med en godsinnet sub-kultur demonisert av storsamfunnet.
