Jeg jobber som professor i Norge, og jeg er fra Israel.
Norge er etter min mening et av de aller beste landene i verden. Jeg elsker alt ved landet (bortsett fra været enkelte dager). Og føler meg veldig heldig som får bo og oppdra barna mine her. På mange måter er det et stort privilegium å kunne jobbe og bo i Norge.
Men fra 7. oktober skjedde det et skifte: Livet for norske jøder ble vanskeligere. Mye vanskeligere. Også for meg.
Antisemittiske hendelser er blitt hyppigere, og en fersk rapport viser at norske jøder ikke er klare til å delta i debatter om Israel-Palestina-konflikten, rett og slett fordi de er redde.
Jeg er også redd, men jeg kan ikke velge taushet.
Les også: Subjekt mener: Vi må selvsagt tillate pro-palestinske demonstrasjoner
Ingenting nytt
Det kommer nå krav om å utestenge Israel fra idrettskonkurranser og Eurovision Song Contest.
Disse oppfordringene dekkes hyppig i norske medier. Men oppfordringene til boikott av Israel er ikke nye: De startet med opprettelsen av staten Israel. Under kvalifiseringen til fotball-VM i 1958 (lenge før bosettingene og krigene med palestinerne) var det for eksempel ikke en eneste nasjon som gikk med på å spille mot Israel.
Senere spilte israelske fotballag med suksess i asiatiske turneringer, og vant Asian Champions League og Asian Cup. Men i 1974, to år etter massakren på israelske idrettsutøvere under OL i München, ble Israel ekskludert fra det asiatiske fotballforbundet etter politisk press fra arabiske land, og har siden vært en del av det oseaniske og europeiske fotballforbundet.
Vitenskapen er ikke annerledes i så måte. For nitti år siden (da Israel ennå ikke eksisterte) ble jødiske forskere kastet ut av tyske universiteter bare fordi de var jøder. I 1951-1953 ble en gruppe hovedsakelig jødiske leger fra Moskva anklaget for å ha konspirert for å myrde sovjetiske ledere, en affære kjent som «legekomplottet».
I disse dager leser jeg med forferdelse oppfordringene om å boikotte jødiske studenter ved amerikanske eliteuniversiteter. Dette til tross for at 22 prosent av alle nobelprisvinnere har vært jøder eller personer med minst én jødisk forelder, mens verdens jødiske befolkning bare utgjør 0,2 prosent.
For å vende tilbake til Norge: Det er med stor sorg jeg leser oppfordringene fra flere norske forskere og studentorganisasjoner om å innføre en vitenskapelig boikott av Israel. Oppfordringene er på ingen måte i tråd med ideen om vitenskapens universalitet.
Les også: NTNU avslutter avtale med israelsk kunstakademi
Tilfellet Russland og Israel er ikke det samme
Ifølge International Council of Scientific Unions innebærer vitenskapens universalitet «forenings- og ytringsfrihet, tilgang til data og informasjon og kommunikasjons- og bevegelsesfrihet i forbindelse med internasjonale vitenskapelige aktiviteter uten diskriminering på grunnlag av faktorer som nasjonalitet, religion, tro, politisk oppfatning, etnisk opprinnelse, rase, hudfarge, språk, alder eller kjønn.»
I det israelske tilfellet oppfordres det til diskriminering på grunnlag av statsborgerskap (eller mer presist, tilknytning til en israelsk vitenskapelig institusjon). I ekstreme tilfeller kan selvfølgelig prinsippet om vitenskapens universalitet bli utfordret, og boikott kan være aktuelt.
Det kan for eksempel være fornuftig å boikotte et land for å unngå en atomkrig som ville sette hele verdens befolkning i fare. Terskelen for en vitenskapelig boikott bør derfor være svært høy.
Mange av dem som protesterer mot Israel, sammenligner det med boikotten av Russland. Denne sammenligningen ble også gjort av Russlands utenriksminister Sergej Lavrov, en person som ikke er kjent for å holde seg til fakta. Uten å gå inn på diskusjonen om den vitenskapelige boikotten av russiske akademiske institusjoner, er sammenligningen rett og slett feil. Hovedforskjellen er at Russland invaderte et suverent land (Ukraina), mens Israel ble invadert av en gjeng terrorister fra Hamas og Islamsk Jihad som bevisst myrdet, voldtok og kidnappet sivile bare fordi de var israelere eller jobbet i Israel.
Jeg har lest mange oppfordringer til boikott av Israel, og felles for dem er at de forsøker å utelate grusomhetene 7. oktober eller minimere betydningen av dem, for eksempel ved å si at det var en beklagelig hendelse. De bruker med andre ord eufemismer for å beskrive noe av det mest forferdelige som har skjedd jøder siden Holocaust:
Etter min mening kan ordet «beklagelig» brukes når man kommer for sent til bussen, men ikke når det gjelder 1.200 drepte og 134 gisler (inkludert en ett år gammel baby) som fortsatt holdes fanget.
Les også: Subjekt mener: Selvsagt kan NRK boikotte Israel. Men det burde de ikke
Krig er grusomt, alle lider
Filosofen Friedrich Nietzsche sa en gang at «det finnes ingen fakta, bare tolkninger». Jeg er selvsagt ikke uenig i at palestinerne i Gaza har forferdelige forhold. Det er et faktum. Jeg føler med dem, og sørger over alle de sivile som er blitt drept, skadet og drevet på flukt.
Det er imidlertid et trist faktum at mennesker dør i krig, og at sivile tap er innenfor krigens lover. Krigen som Israel ikke ønsket eller startet. Det var Hamas som startet krigen ved å bruke sine egne sivile som menneskelige skjold. Og her kommer det avgjørende poenget: En fersk avgjørelse fra Den internasjonale domstolen (ICJ) anerkjente ikke bare Israels rett, men også dets plikt til å forsvare seg, og viktigst av alt, den beordret ikke Israel til å stanse militæraksjonen mot Hamas, som åpent oppfordrer til å gjenta grusomhetene fra 7. oktober «igjen og igjen og igjen».
I skarp kontrast til dette beordret den samme internasjonale domstolen stans i krigen i Ukraina, en ordre som Russland åpenbart ignorerte.
Ikke bare ICJ, men også det norske Stortinget har nylig stemt ned alle forslag om boikott av Israel. På samme måte har UEFA (det europeiske fotballforbundet) nylig erklært at de ikke bare ikke vil suspendere Israel, men at de ikke engang diskuterer det.
Terskelen bør være høy
Hvorfor sier jeg alt dette? Fordi terskelen for å innføre en vitenskapelig boikott bør være ekstremt høy.
I tilfellet Israel er dette åpenbart ikke tilfelle. Min bekymring gjelder imidlertid ikke bare den offisielle vitenskapelige boikotten av Israel, men også den uoffisielle. Ifølge Israeli National Council for Civilian Research and Development, for eksempel, «opplever Israel en uvanlig bølge av antisemittisme, og hatet mot jøder og israelere øker».
Siden 7. oktober har det foregått en stille boikott av israelske forskere uten sidestykke. Denne boikotten gjenspeiles i avlyste invitasjoner til felles konferanser, avvisning av artikler for publisering, avslag på søknader om stipend til israelske forskere og mye mer.
Alle vil tjene på dialog
Det er viktig å merke seg at både Norge og Israel vil tjene på økt vitenskapelig samarbeid. Norge kan eksportere sine verdier til Israel.
Når det gjelder idrettsstudier, for eksempel, peker israelerne alltid på Norge som et eksempel på hvordan man driver idrett. De er ivrige etter å lære av Norge hvordan man gjør det best. Det er åpenbart mange andre akademiske områder som nordmenn kan hjelpe til med.
På samme måte kan israelske forskere bidra til norske universiteter. Israelere er kjent for å være avanserte innen kunstig intelligens og stordata, genetikk, medisin, bioteknologi, økonomi, matematikk, entreprenørskap og så videre.
Ifølge den ferske Academic Ranking of World Universities (Shanghai Ranking) har Israel, som ble etablert i 1948, tre universiteter blant de 100 beste i verden (fire blant de 300 beste). Til sammenligning har Sverige også tre universiteter blant de 100 beste (seks blant de 300 beste), Danmark har to universiteter blant de 100 beste (tre blant de 300 beste), mens Norge bare har ett universitet blant de 100 beste (og bare to blant de 300 beste).
Det ville derfor være synd å ikke dra nytte av samarbeidet med israelske universiteter for å fremme kunnskap, som er vitenskapens endelige mål.
Til slutt håper jeg inderlig at denne krigen, i likhet med alle andre kriger i verden, snart er over, og at vi kan begynne å snakke om vitenskap og samarbeid igjen i stedet for boikott og hat.