Europa har i det siste vært herjet av massive demonstrasjoner fra kontinentets bønder.
Først ute var Polen, deretter spredte opprøret seg til land som Frankrike, Tyskland, Nederland, Italia, Romania, Hellas, Spania og Portugal.
Flere steder begynte det å bli tomt for mat. Demonstrasjonene inkluderte alt fra blokader av grenseoverganger og veier til bokstavelig talt å marinere statlige bygninger i møkk. Det er vanskelig å sende et sterkere signal til sine politikere enn det.
Årsakene til bøndenes misnøye varierer så smått fra land til land, men noen ting går igjen: økning i prisen på energi og andre innsatsfaktorer og en nedgang i betalingen bøndene får for sitt arbeid.
På toppen av dette kom EUs klimaplan, der politikerne har formulert at 90 prosent av utslippene skal kuttes innen 2040. I utkastet var jordbruk utpekt spesifikt. Bøndene har allerede tatt store steg, men ytterligere 30 prosent av utslippene i sektoren skulle kuttes, blant annet gjennom at Europas innbyggere skal spise mindre kjøtt.
Disse punktene ble fjernet fra planen, som følge av de massive demonstrasjonene. Bøndene vant slaget, men krigen er langt fra over. Europas mektigste har imidlertid fått erfare at man ikke ustraffet legger seg ut med dem som produserer maten din.
Hvordan står det så til i Norge?
Et norsk bondeopprør
Hvis man lurer på om norske og europeiske hovedstrømsmedier støtter eller er kritiske til EUs maktelite og deres agenda, er de siste månedenes bondeopprør en god case-studie.
Protestene har så vidt blitt dekket av media, oftest i korte saker eller med en kritisk vinkling mot bøndene og deres støttespillere, og ikke mot myndighetene. Demonstrantene er ofte omtalt med medienes favorittmerkelapp «ytre høyre», mens grunnlaget for misnøyen deres sjelden analyseres.
Flere av de samme beveggrunnene som utløse demonstrasjonene i Europa, er imidlertid i ferd med å gjøre seg gjeldende også i Norge.
I fjor skjedde det for første gang at bøndenes organisasjoner ikke klarte å fremme et felles krav til staten. NRKs politiske kommentator, Lars Nehru Sand, kalte det «en varslet tillitskrise» i jordbruket, og skriver at «politikere – uavhengig av parti og mens Senterpartiet har makta – har spent forventningsbuen til bristepunktet de siste årene».
Dette skjedde i kjølvannet av et mini-opprør fra bøndene i 2021, forårsaket av et brudd i jordbruksforhandlingene som fikk «engasjementet til å boble og frustrasjonen til å koke hos norske bønder», ifølge NRK.
I jordbruksoppgjøret, der staten og bøndene blir enige om hva bøndene skal få betalt for tjenestene sine, var partene langt fra hverandre. Mange bønder valgte å kjøre med traktor til Oslo, noen helt fra Nord-Norge. I motsetning til kollegaene lenger sør i Europa nøyde de seg med skilt og slagord fremfor å blokkere veier og brenne gjødsel, dekk og råtne grønnsaker.
Så langt har det altså ikke gått i Norge, heldigvis. Men kan det skje? Et nytt forslag fra partiet Høyres nye landbruksutvalg øker i hvert fall sjansen.
En gal idé
Høyre er i ferd med å utforme et nytt partiprogram. I den forbindelse ønsker de å gi landbrukspolitikken en «tydelig, grønn omdreining», og har gitt kraftige signaler om en pålegge bøndene en CO₂-avgift. Og ja, jeg har dobbeltsjekket: Det er snakk om Høyre, ikke MDG.
Dette er akkurat den type tankegang som utløste protester i Europa. I en tid der bønder melder om økonomiske problemer og fortvilelse, skal de altså påføres enda en avgift.
Å være bonde er for de aller fleste ikke et lukrativt yrke. I 2022 beregnet et offentlig utvalg at gjennomsnittsinntekten for bønder i Norge var så vidt over 500.000 kroner, godt under gjennomsnittlig årslønn i Norge (588.000 kr i 2022).
Samtidig, i Høyre-styrte Oslo, slutter Øystein Svendsen som Unibuss-direktør (eid av Oslo kommune), og får med seg direktørlønn på 2,5 millioner ut året i en ny rådgiverstilling. Senere vil han tjene 1,8 millioner der. I tillegg får han en slags bonus på 1,25 millioner skattekroner – av uvisse grunner, all den tid han går av etter snøkaos som følge av en forhastet «tydelig, grønn omdreining» av Oslos busser.
Det er ikke bare i Oslo at offentlige ledere tjener store summer og får sjenerøse sluttpakker, det skjer over hele landet. Det mangler heller ikke penger for å finansiere en rekke bullshit-jobber i offentlig sektor, som har vokst seg så stor at vi må til kommunistiske land for å finne sammenlignbare tall (62 prosent av norsk fastlands-BNP).
Egentlig ligner nær sagt alle jobber på bullshit-jobber hvis man sammenligner det med å være bonde – de som holder oss andre i live. At disse må leve på nåden til politikerne, i gjeld og tryglende om penger, er i seg selv en skam. Nå skal de altså pålegges enda en avgift hvis Høyre får det som de vil.
Hadde det bare vært av en god grunn, så kunne det kanskje vært mulig å svelge for den ellers sindige norske bonden. Men CO₂-avgift i landbruket, ofte omtalt som «kjøttavgift», er en rablende gal idé.
Ingen klimaversting
I en glimrende kronikk i Nationen i fjor sommer skriver bonde Silje Å. Skarstein at «verden har blitt rablende gal».
Slik åpner hun: «Grunnen til desse tankane denne gangen er alle cruiseskipa som ligg til kai og spyr ut drit over bygda dag ut og dag inn, passasjerane som vert frakta hit og dit med bussar og kjøper billig jugl made in china samtidig som alle skrik høgt om at problemet med global oppvarming ligg her hos meg i fjøsen min.»
Å peke ut bøndene som den store klima-synderen fremfor fly- og andre transportbransjer virker kanskje som en enklere løsning for politikerne. Europas bondeopprør viste at det ikke nødvendigvis stemmer.
De to sidene i debatten har begge en frykt for fremtiden. På den ene siden politikernes frykt for klimaendringer og ekstremvær, og på den andre siden bøndene (og mange flere) sin frykt for et Norge som ikke kan fø seg selv eller produsere den maten innbyggerne trenger og ønsker. Den førstnevnte frykten er abstrakt, og global, mens den sistnevnte er konkret og lokal. Hva gir mest mening?
Norge har i dag lavest selvforsyning i hele verden, og vi er et så lite land at vi knapt har noen påvirkning på jordens gjennomsnittstemperatur. Jordbruket utgjør 9,5 prosent av våre utslipp, og dyrene (unntatt gjødsel) utgjør rundt halvparten av dette. Hvis all kjøttproduksjon hadde blitt erstattet av annen matproduksjon, ville det altså vært snakk om noen få prosent nedgang i utslipp. Er det viktig nok til å begrense tilgangen på noe av den mest næringsrike maten som finnes?
Om Høyres forslag skriver to forskere fra Norsk institutt for bioøkonomi (Nibio): «Avgiften vil først og fremst gjøre det enda dyrere å drive med storfe, sau og geit, og vi undres på om Høyre har tenkt på at det er disse produksjonene som bidrar mest til bosetting, kulturlandskap og beredskap i Norge. Avgiften vil neppe føre til et redusert kjøttforbruk, men bidra til å forskyve det ytterligere fra drøvtyggere til kylling og svin.»
Det er verdt å spørre seg om Høyre i det hele tatt har vurdert kost-nytte-aspektet ved forslaget sitt, eller om de kun er opptatt av å dydssignalisere og hoppe etter EU.
Les også: Flere burde få øynene opp for trusselen World Economic Forum utgjør
Kjøtt er ikke usunt
Høyres utvalg ledes av Lene Westgaard-Halle, landbrukstopp og selv «hobbybonde» på en gård som har produsert korn, en plante som ikke kan måle seg med kjøtt på noen som helst måte når det kommer til ernæringsmessig profil.
Westgaard-Halle mener dagens landbrukspolitikk «ikke tar innover seg endringer i forbruker-vaner, og at mange nordmenn ønsker å spise mindre kjøtt på grunn av klima, helse og dyrere mat».
Maten er allerede blitt dyr som følge av politikernes energipolitikk, så derfor skal de altså gjøre den enda dyrere. Noen som skjønner logikken her?
Høyres landbrukstopp tror dessuten at kjøtt er usunt, selv om det ikke finnes noe bevis for dette. Tvert imot er det en svært ulogisk teori. Hun sier videre til avisen Nationen at hun ikke ønsker å «plutselig bli tatt på senga», ved at «Å, ja, nå er det ingen som spiser kjøtt lengre». Hva snakker hun om?
«Nordmenn har aldri spist mer kjøtt enn nå», skrev Dagsavisen i 2022. Kjøttforbruket har økt jevnt i takt med velstanden. Folk ønsker næringsrik mat som smaker godt. Kjøttforbruket har økt i takt med at helsen og levealderen har økt. Kanskje nærmer vi oss Hongkong snart, som både har verdens høyeste kjøttforbruk og levealder.
Les også: De nye kostholdsrådene er mer politiske enn kunnskapsbaserte
Klima vs. dyrevelferd
Nylig skrev Aftenposten om at 84 prosent av vegetarianere og veganere begynner å spise kjøtt igjen. Det er ikke så rart (jeg er forresten selv en av dem).
Kjøtt bidro med energi som gjorde oss i stand til å utvikle oss til mennesker, og ingenting tyder på at vi kommer til å slutte å spise det. At Høyre nå skal prøve å få til dette, basert på myter og planøkonomiske ambisjoner, er både trist og urovekkende.
Hvorfor skal et konservativt parti gå inn og kontrollere folks matpreferanser? Jo, klima, det samme trumfkortet som brukes for alle radikale omlegginger av ting som fungerer. Men alt vi mennesker gjør, bruker energi, og hva er mer viktig enn å produsere næringsrik mat som faktisk bidrar til at vi utnytter gresslettene vi har så mange av i Norge, der det ikke egner seg å dyrke grønnsaker?
Verden går ikke under om nordmenn spiser kjøtt. Det eneste problemet med norsk kjøtt er dyrevelferden, som alltid kan bli bedre. Men en klimabasert avgift vil føre til mer forbruk av kylling og svin, der forholdene er verre enn for storfe og sau.
Hvis Høyre gjennomfører dette forslaget mot bedre vitende, bør de ikke være overrasket om bøndenes protester blir mer bråkete og møkkete enn i 2021.
