Hvor finner man stjerner som fisker i himmelen? Jo, på det gamle handelsstedet Tranøy, en del av Knut Hamsuns rike på Hamarøy i Nordland.
Her brukte lokalbefolkningen egne sparepenger for å sette i gang det som nå utgjør Kunstpark Tranøy. Det begynte med «Stjerner som fisker i himmelen» (2000), tittelen på Harald Bodøgaards skulptur i stål og granitt.
Den er flere meter høy, og der den står på Tranøy, har den fjell, himmel og sjø som innramming. Jeg minnes fireåringen som en høstkveld med tindrende stjernehimmel spurte faren om stjernene faller ned fra himmelen. Pappaen min svarte: «Så fisker vi dem bare opp og klistrer dem på himmelen igjen.» Deretter løftet han meg opp og pekte på stjernebildet Karlsvognen. «Vi kan legge alle stjerner som faller ned, i den vognen – da går det fortere å få limt dem på himmelen igjen.»
Som danske i Norge har jeg siden første opphold som 13-åring vært tiltrukket av magien i dette langstrakte landet med høye fjell, dype daler, endeløse vidder og skogkledde lier. Jeg blir aldri mett av å oppleve den varierte naturen, og jeg ønsker ingen inngrep i den, hverken av entreprenører eller kraftprodusenter. Men jeg er blitt overraskende positivt påvirket når det dukker opp en skulptur langt fra allfarvei, slik jeg for eksempel har opplevd det i Nordland.
Hva vil kunstneren fortelle oss ved å presentere verket sitt i et mer eller mindre øde landskap?
Var skeptisk
Rundt 1990 ble jeg for første gang presentert for prosjektet som skulle bli til Skulpturlandskap Nordland, med i dag nærmere 40 skulpturer fordelt over hele fylket.
Jeg var skeptisk, men ble etter hvert imponert over innsatsen fra kunstnere, fra kulturbyråkrater og -politikere, og fra befolkningen i de enkelte kommunene. Vel 30 år senere besøker jeg Kunstpark Tranøy. Her er originale kunstverk spredt ut over et naturområde som strekker seg fra Tranøy fyr i vest til Tranøykaia i øst og med en avstikker til Buneset i nord.
Med godt fottøy og vannflaske på innerlommen rekker vi vandrere i løpet av to rolige dager å få med oss alle kunstverkene og samtidig nyte heiene og utsikten over fjord og fjell, land og sjø. Kunsten dukker opp ved fyret, i strandkanten, på de flate klippene, på heia, på høyden ved den gamle loshytta, i sjøen nær havnen og oppe ved det lille nybygde kapellet med utsikt over Vestfjorden mot sørvest, Ofotfjorden mot nordøst – alt omkranset av de mektige fjellene i Lofoten, Vesterålen og Ofoten.
Kunstverkene representerer ulike uttrykksformer, og plasseringen rundt omkring i den tranøyske natur gir meg som vandrer ekstra rom for undring og refleksjon. Jeg finner hvile i norske Ingun Dahlins «Kystkvinner», tre kvinneskulpturer i steingodsleire. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, men de tre kvinnene, som skuer ut over sjøen og fjellene, leder tankene mine mot vår lengsel etter et harmonisk liv i pakt med hverandre og med naturen.
Les også: Maleren som så med mer enn bare øynene
Inspirert av Hamsun
I dag er det fjære, og jeg kan gå tørrskodd ut til den digre, grå fisken som ligger i en liten vik. Barnet i meg vil sitte i gropen mellom kroppen og halefinnene på denne «Stor fisk», hugget i granitt fra Lødingen av Mindaugas Navakas fra Litauen.
Men jeg blir fort støl i beina av å leke rytter på en steinfisk, og får heller nøye meg med å stryke den over kroppen og kjenne hvor god den er å ta på: noen steder glatt, andre steder ru.
«Kraken» ved Tranøy Fyr er langt fra glatt, uansett fra hvilken kant jeg nærmer meg. Den er stygg, den er spennende, den setter fantasien i sving hos både voksne og barn. Dette er Alvin Jensvolds utgave av det kjempestore uhyret, Kraken, som skal være sett langs kysten av både Norge og Island. Kraken har fått en nærmest vitenskapelig omtale av den danske biskopen i Bergen, Erik Pontoppidan, som på midten av 1700-tallet skrev et verk der han omtaler monsteret som «det største havuhyret i verda», en flytende øy med enorme armer som når til toppen av masten på et skip og kan trekke store krigsskip med seg i dypet.
Som barn ville jeg likt å bli venn med Kraken på Tranøy Fyr, for dette monsteret, preget av søppel og plast fra sjøen, virker forløsende på fantasien, og vi – monsteret og jeg – kunne sammen ha skapt mange rare eventyr. Nå er jeg godt voksen og tar bilder av Kraken for å studere dem hjemme i sør når stormen herjer omkring hushjørnene på mørke vinterkvelder. Det kan være skummelt, det og!
Da hjelper det å finne frem til bildene jeg har tatt av den svære «Landskabshammeren», en skulptur av den dansk-norske billedhuggeren Øivind Nygård (1948-2010). Den flere meter lange hammeren ville klart å hamle opp med Kraken. For å komme helt frem til verktøyet må man forsere et tett kratt. Som eldre kunstvandrer foretrekker jeg å betrakte verket på avstand fra det som nå er Hamsungalleriet, men tidligere var butikken, eller kramboden, der den unge Knut Hamsun var handelsbetjent.
«Landskabshammeren» fra 1983 er utført i gråhvit betong og har vært stilt ut andre steder før den kom til Tranøy, men det er her den hører hjemme. Nygård var nemlig inspirert av nettopp Hamsuns tanker om verdien av den urørte naturen. Skulpturen sklir så naturlig inn i omgivelsene at jeg i første omgang omtrent ikke legger merke til den, men når jeg først har oppdaget den i landskapet, er det vanskelig å slippe den av syne. Hva vil kunstneren si med denne digre hammeren der skaftet kan ligne på et norgeskart?
Les også: Slik kan kulturbransjen bli inkluderende. På ekte
Et unikt sted
Tilbake til stjernene: Det er Harald Bodøgaards skulptur av fiskende stjerner som er bakgrunnen for at foreningen Kunstpark Tranøy ble etablert i 2002, den gang under navnet Skulpturpark.
Kunstneren hadde utstilling på Tranøy galleri, og skulpturen ble plassert på en liten fjellknaus rett ved galleriet. Befolkningen hadde lyst til å beholde «Stjerner som fisker i himmelen», og verket ble innkjøpt for innsamlede midler.
Dette ga mersmak, og foreningen Kunstpark Tranøy har siden – med hjelp fra eksterne bidragsytere – kjøpt inn 15 kunstverk. Bygdesenteret Tranøy har om lag 70 fastboende innbyggere, mens det i hele Tranøyområdet bor rundt 150. Om sommeren stiger tallet til rundt 400. Kunstpark Tranøy har i skrivende stund vel 500 medlemmer!
På vei mot Tranøykaia for å ta farvel med Bodøgaards stjerner, som ligner forstørrelser av barndommens sjøstjerner på min danske sandstrand, passerer jeg Tranøys døgnåpne, ubetjente Snarkjøp og slipper inn ved å bruke bankkortet mitt. Teknologien har reddet nærbutikken, og dermed får lokalbefolkningen og besøkende næring til kroppen. Kunstparken gir på sin side næring til refleksjon over kunstnerens evne til å uttrykke menneskets forhold til naturen.
Jeg begynner visst å ane hva Nygård ville med den svære landskapshammeren sin med norgeskartet på skaftet. Samtidig kjenner jeg på en lettelse, en takknemlighet, over at det finnes mennesker som er opptatt av hjemstedet sitt og får natur, kunst og teknologi til å gå opp i en høyere enhet. Tranøy er et glitrende eksempel, og jeg er sikker på at det rundt omkring finnes andre områder med engasjerte og kreative innbyggere som har evnen til å være som stjernene: De fisker etter det unike på akkurat deres sted i universet, og ser mulighetene for å lime det enestående fast til et levende samfunn.
