Snart ruller en restaurert og utvidet versjon av James Camerons mesterverk «The Abyss» på kinolerretet igjen, 35 år etter at den først gikk på kino. I en verden der filmskapere stadig utfordrer grensene for det umulige, står den canadiske filmskaperen James Cameron som en urokkelig pionér i bransjen.
«The Abyss» (1989) er ikke bare en reise ned i havets dyp, men også inn i filmhistoriens dyp. Den gir et innblikk i filmskapingens evolusjon, samtidig som den inviterer dagens publikum til å bli med på en reise til en tid da filmproduksjon krysset grensene for det mulige.
Les også: Usedvanlig sterk debut
Mystiske vesener i havets dyp
«The Abyss» følger en gruppe dykkere og oljearbeidere i et farlig redningsoppdrag etter et kjernefysisk ubåtforlis.
Under redningsarbeidet støter de på mystiske, utenomjordiske vesener som bor i havets dyp. Ikke ulikt Camerons siste film, «Avatar: The Way of Water» (2022), der mer eller mindre alle skapningene er mystiske og utenomjordiske. Men i 1989, da Cameron laget «The Abyss», var teknologien svært begrenset. Datagenerering av bilder var i sin spede fødsel.
Når vesenene i «The Abyss» viste seg i form av flytende, datagenererte skulpturer formet av vann, trodde publikum knapt sine egne øyne. Men det var ikke bare den nye bruken av datagrafikk som imponerte. Dette var en tid da det meste måtte gjøres fysisk foran kamera. Å filme store deler av filmen i en stor undervannstank i Mexico, der skuespillerne måtte tilbringe store deler av dagene under vann, var slett ikke uten risiko.
Trøblete innspilling
Cameron er kjent for å være en kompromissløs filmskaper, og filmingen av «The Abyss» var intet unntak.
Dykking til dypene av det gigantiske vannbassenget og utforskning av undervannssett skapte unike utfordringer. Cameron, selv en sertifisert dykker, tok personlig del i de risikofylte scenene og presset grensene for både filmstaben og seg selv. Skuespillerne ble kastet inn i en verden av vann og dykking som utfordret deres fysiske og mentale grenser.
Det toppet seg da skuespiller Ed Harris (Bud Brigham) var nær ved å dø under filmingen av en undervannssekvens. Han gikk tom for luft og sikkerhetsdykkeren som skulle hjelpe ham, viklet seg fast i en kabel. En annen dykker kom til slutt til unnsetning og fikk reddet Harris. Han fikk et kraftig sammenbrudd etter episoden.
Til tross for denne traumatiske opplevelsen understreket Harris respekten for James Cameron. Cameron tilbrakte mer tid under vann enn noen andre i hele produksjonen. Å jobbe under slike forhold krevde ifølge Harris et unikt lederskap, og Cameron var nettopp den personen som tok den største risikoen og viste mest mot.
«The Abyss» ble ikke bare et monument over undervannsfilmingens kompleksitet, men også et eksempel på hvordan dedikasjon og lederskap kan overvinne de mest krevende utfordringene i filmindustrien.
Les også: Stjernespekket debut: – Døden er ikke noe fancy, folk dør hver dag
Dommedag for tradisjonell filmskaping
I 1991, med utgivelsen av «Terminator 2: Judgement Day», banet Cameron vei for en ny æra innen digitale effekter. Filmen introduserte grensesprengende bruk av datagenererte bilder. Filmens antagonist, T-1000, spilt av Robert Patrick, var en terminator fra fremtiden som kunne omforme seg til flytende metall.
«Terminator 2» viste filmindustrien at datagenererte bilder ikke bare var en mulighet, men også en kraftfull ressurs for å skape visuelt imponerende og troverdige spesialeffekter. Filmen la grunnlaget for en ny æra innen filmproduksjon.
Datagenererte bilder ble gradvis integrert i stadig flere filmer for å skape fantastiske visuelle opplevelser.
Forløperen til den moderne blockbusteren
Året 1997 så frigjøringen av «Titanic», en film som ikke bare satte nye standarder for romantiske dramaer, men redefinerte skalaen og teknikken bak storfilmer.
Cameron investerte massivt i å gjenskape det legendariske skipet med imponerende detaljer, noe som gjorde «Titanic» til verdens dyreste filmproduksjon frem til da. Med nyskapende digitale effekter kombinert med praktisk konstruerte sett leverte Cameron en visuelt slående film som ikke bare vant 11 Oscar-priser, men også satte en ny standard for hva som var mulig innen filmproduksjon. Det var ikke bare en film, men en kulturell begivenhet som satte en ny standard for filmsuksess.
Filmen utløste en bølge av storfilmer med imponerende budsjetter som fulgte i dens kjølvann. De store studioene i Hollywood innså at selv om det var stor risiko i de voldsomme investeringene, kunne avkastningen være desto større dersom filmene slo an. Filmer som «Gladiator», «Pirates of the Caribbean: The Curse of the Black Pearl» og «The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring» er eksempler på store produksjoner som fulgte etter «Titanic».
Disse filmene kombinerte episke fortellinger med imponerende visuelle effekter og storslått produksjonsverdi. «Titanic» åpnet dørene for en ny æra med blockbuster-produksjoner.
Utviklingen medførte imidlertid både positive og negative konsekvenser for filmindustrien. Det har resultert i filmer med imponerende visuelle effekter og spektakulær produksjonsverdi. På den andre siden fører denne konsentrasjonen av store budsjetter på få store filmer til at mindre, nisjeorienterte filmer med lavere budsjetter har blitt nedprioritert.
Dermed kan også potensielt verdifulle historier gå tapt. Studiosystemet har også blitt mer sårbart. Risikoen fordeles på svært få filmer. Dersom flere store filmer går med underskudd samtidig, kan de store studioene risikere å gå i knestående.
En visuell milepæl
Camerons evne til å sprenge grenser kulminerte i 2009 med utgivelsen av «Avatar». Filmen, som transporterte publikum til den fiktive planeten Pandora, ble nok en visuell milepæl. Og som han gjorde med «Titanic», satte Cameron nok en rekord på inntjening av en enkeltstående film. Riktignok har denne rekorden blitt slått i ettertid.
Her anvendte han stereoskopisk 3D-teknologi og enestående visuelle effekter som sammen skapte en oppslukende opplevelse for kinogjengerne. «Avatar» demonstrerte ikke bare Camerons teknologiske fremsyn, men også hans evne til å forene teknikk og emosjonell historiefortelling på en unik måte.
Han ventet flere år med å sluttføre oppfølgeren «Avatar: The Way of Water» (2022), fordi han ville vente til teknologien var godt nok utviklet til å flytte mye av hovedhandlingen under havoverflaten i eventyrverdenen på Pandora.
Pioner og filmskaper
I mange av Camerons filmer ser man en fascinasjon for det maritime miljøet og en respekt for naturens skjønnhet og kraft.
Camerons erfaring som dykker har nok fungert som en kilde til inspirasjon, og fargelagt hans fortellinger og emosjonelle aspekter av det havdypet han en gang vurderte å utforske som yrkesdykker, før han til slutt valgte å bli filmregissør.
Som filmskaper har James Cameron alltid vist en enestående evne til å utforske det ukjente og trosse det umulige. Han har konsekvent utfordret bransjens grenser og introdusert teknologiske nyskapinger som har revolusjonert filmindustrien.
Når vi ser tilbake på «The Abyss», ser vi ikke bare på en film, men på en reise gjennom farvannene av en mann som aldri slutter å utforske det uutforskede.
