Er samtidskunsten bare for et mindretall av begavede?

For noen år siden besøkte en amerikansk kunsthistoriker og professor ved Princeton Oslo for å holde en forelesning. Han forutsatte at vi befinner oss i en fase kalt Post Criticism. Den karakteriseres særlig av et påfallende fravær av kritisk refleksjon.

Tidligere forventet man en kritisk debatt, ikke minst knyttet til publikums mottagelse av samtidskunst. Også ved dagens universiteter og museer er kritisk refleksjon fraværende. Det samme gjelder i norske aviser, som ivrig fronter samtidskunsten, men som ikke vet eller bryr seg om å vite hvilken motstand både omtalen og kunsten vekker hos leserne.

Hvorfor? Professoren hadde ikke noe godt svar på sitt eget spørsmål. For andre er svaret enkelt. Det skyldes at samtidskunsten er menneskefiendtlig, og dermed i sitt vesen likegyldig.

Anti-estetikk

Det er anti-estetikken som nå er det toneangivende i kunsten. Det er med det infantile, opprørske, fremmedgjørende, stygge eller perverterte at dagens kunstnere får oppmerksomhet. Det må for all del være noe nytt, ellers har kunstneren dummet seg ut. Verkets formelle egenskaper, som farger, flater og linjer, harmoni og komposisjon, struktur og volum, vurderes som uinteressant, nærmest en fornærmelse mot både kunstnerens og betrakterens intelligens.

Annonse

Det er bare noen få reaksjonære som fortsatt snakker om skjønnhet i kunsten og selve håndverket. De kunstnerne som setter estetikken fremst, blir mistenkt for å ha sovet under «utdannelsen», eller for å være dumme.

I samtidskunsten er det viktigste at «kunstneren» får oppfylt sin trang til eksponering og ny form. Han bryr seg ikke om mottageren forstår det uttrykket han bruker, for han er ute på en egotripp. Det er om å gjøre å vise noe nytt, ellers er du mislykket som kunstner.

Et «kunstverk» av i dag er for eksempel et bananskall eller en gammel strømpe. Hvordan kan det bli kunst? Jo, fordi noen sier at det er det, og disse har et navn som gjør at et galleri eller museum åpner sine dører. Ingen gjør motstand, fordi ingen tør å si at keiseren ikke har på seg klær.

Og hvem er målgruppen? Ikke det vanlige kunstelskende publikum, men kuratorer, andre kunstnere, anmeldere og avantgarden. Hva kunsthistorikerne mener, vet ingen, aller minst de selv. Kunsthistorikerne er den eneste akademiske profesjon som ikke er til stede i det offentlige rom. Det er en skam for faget og dets utøvere. De kunne ha rettledet publikum, og forklart forskjellen på skitt og kanel. Kunsthistorikerne må ta hovedansvaret for at det hersker anarki i kunsten i dag. At faget deres er ødelagt, har de selv medvirket til.

Hvis kunsten ettertrykkelig bryter med tradisjonen både i form og innhold, kan den ikke påberope seg å være en tradisjon. Men det gjør dagens kunst, den later som om det finnes en bro og en sammenheng til fortiden. Den forlanger å ha det på sine premisser. Men kunst kan ikke samtidig være både Rafael og Pollock, eller Bernini og Duchamp. Det forstår folk, men ikke eliten.

Les også: Vi lever i en dekadent tid. Det er underkommunisert i samtalen om kunst

Den menneskefiendtlige kunsten

Den spanske filosofen Josè Ortega y Gasset skrev allerede i 1925 et essay kalt «Menneskets fordrivelse fra kunsten». Her sier Gasset at den moderne kunst er menneskefiendtlig.

Med dette peker han på den tendens som er å finne overalt i den nye kunst, til å nivellere den vante virkelighet og utslette det tilvante menneskelige perspektiv. Det oppstår dermed egne verdener i kunsten, som det ikke lykkes å komme i noe forhold til på vanlig menneskelig måte.

Dette fører til et skille mellom eliten som «forstår» den nye kunst, og folket som ikke forstår den, faktisk to variasjoner av arten menneske. Dette synes å være riktige iakttagelser, som har fått forsterket utsagnskraft med årene. Gasset sier blant annet: «Den nye kunst er ikke for alle, som den romantiske var det, den taler fra begynnelsen av til et særlig begavet mindretall. Derav den harme, som den vekker hos mange. Den nye kunst har massen imot seg. Den er i sitt vesen folkefremmed, ja mer enn det, den er folkefiendtlig.» Forbløffende treffsikre karakteristikker fra 1920-tallet, som har sterk forklaringskraft om kunsten i dag.

​Gasset sier glimrende om den klassiske kunsten: «Pensel og meisel fastholder med vellystig glede menneske- og dyremodellers former, hvis yppige kjød strutter av liv. Likegyldig hvilken art skapningen er, når bare livets puls slår i dem». Og han gir denne karakteristikk av sin tids kunst: «Hvorfor skjelver kunstneren av i dag foran den levende kropps svulmende linjer; hvorfor erstatter han den med en geometrisk figur?».

Her oppdager vi en dualisme ved den moderne kunsten; den støter betrakteren (mennesket) bort, og verket inneholder ikke lenger noe menneskelig. Her er det nødvendigvis en sammenheng. Humanismen er et livssyn som setter mennesket i sentrum. Den oppsto under renessansen (1300–1500-tallet), først i Italia, senere nord for Alpene, og understreker menneskets verdi og dets liv i denne verden. «Mennesket i sentrum for alle ting» har sin opprinnelse i antikkens Hellas. Denne åndsretning eller filosofi finner gjenklang i den bildende kunst i mer enn 2.000 år – noe vi kan se i verdens museer. God og ekte kunst inneholder alltid et element av gjenkjennelse, av noe menneskelig, emosjonelt og narrativt.

​Målt mot disse kunstnerne som vi alle kjenner, er samtidskunsten sjanseløs. Men bare slik vanlige folk ser det, ikke eliten. Vi ser at den nye kunst lider av en åpenbar bildeskyhet, og forakt for det levende legeme. Dette er vår tids ikonoklasme – i overført betydning. For igjen å sitere Gasset: «En underlig forvandling av den greske kultur, som i sine mest sublime øyeblikk var så nært knyttet til de levende former!».

Hvorfor er slike fremstillinger forhatt og forlatt i dagens kunst? Dagens kunstnere tør eller makter ikke å fremstille den menneskelige kropps «svulmende linjer», siden de erstatter levende liv, følelser og historier med «geometriske figurer». Til tross for denne menneskeforakten er det likevel dagens kunst som får all oppmerksomhet! Den klassiske kunsten er død i vår bevissthet; drept av dagens medier, med god hjelp av kunsthistorikerne.

I likhet med at dagens kunstnere må være «moderne», må også dagens medier være det. En kulturredaktør som misliker samtidskunsten og vil fremelske det klassiske, har ingen sjanse. Men den gjenopplives – både med hjerte og hjerne – hver gang vi besøker et museum for klassisk kunst, på våre storbybesøk i andre land. Hvilken enorm emosjonell glede er ikke dette!

Hva er «kunst» i dag?

I dag kan alt betraktes som kunst. Her er en definisjon: Kunst er enhver gjenstand – bearbeidet eller ikke bearbeidet – som er utsilt i et dertil egnet lokale. I tillegg kommer installasjoner, video, fotokunst, performance og lignende.

For å oppnå status som kunstverk bør en gjenstand også plasseres i en kontekst, samt at kunstneren selv avviser å fortelle hva han har ment med verket. Problemet er at når alt blir kunst, kan vi like gjerne si at ingenting er kunst. Kunsten handler nå mindre om å gi erfaringer og er mer rettet inn mot raske opplevelser. Denne «opplevelsen» retter seg ikke lenger mot hjertet og følelsene. Nyheten blir det eneste interessante for kunstneren, som da tror at dette også gjelder for hans publikum – i den grad han har noe.

Spørsmålet om hvorvidt noe er nytt og interessant, blir langt viktigere enn om det har noen verdi. En kunstner som ikke frembringer noe nytt, er dømt til å mislykkes. Kunstbegrepet avvikler seg selv. Jo flere objekter som faller inn under et begrep, desto mindre meningsinnhold vil begrepet ha. Når nesten alt i dag kan falle inn under kunstbegrepet, følger det at det er tømt for mening. Likevel fortsetter vi å omgås begrepet som om det har et genuint innhold og påvirkningskraft.

Les også: Subjekt får ikke innsyn – Kode offentliggjør ikke representasjonsbudsjett

Nasjonalmuseet

Det beste beviset for at klassisk kunst spiser samtidskunst, finner vi i en stygg, grå og fengselslignende bygning i Oslo sentrum.

Nasjonalmuseet er skapt og født av ignorante byråkrater i Kulturdepartementet, som fikk den besynderlige ideen om å samle moderne/samtids- og klassisk kunst, kunsthåndverk og design i samme bygning. Det er ikke gjort i noe nasjonalt museum i en metropol noe annet sted i verden. Det er et eksperiment, som nesten er dømt til å mislykkes. Uansett er det en seier for de få som foretrekker moderne kunst, herunder museets ledelse.

Men eksperimentet har fått den utilsiktede virkning at når tilskueren nå blir tvunget til å betrakte og vurdere klassisk og moderne kunst samtidig, er den overveldende konklusjonen at samtidskunsten taper, så det ljomer. Ifølge Anniken Huitfeldt (AP) da hun var kulturminister, var et samboerskap med den klassiske kunsten nødvendig for at folk i det hele tatt skulle få se samtidskunst. Det sier jo mye om denne kunstens fremmedgjorthet og svake stilling i folket. Vil du ikke, så skal du!

I Nasjonalmuseet er den kvalitativt beste billedkunsten i all hovedsak fra den klassiske perioden i norsk kunst, gullalderen ca. 1830–1930. Tidligere utstilt i Nasjonalgalleriet, som nå er stengt og overlatt til en uviss fremtid, styrt av private interesser. Dette kunne ikke ha skjedd i noe annet land; Det er vår nasjonalarv det handler om. Disse verkene har uendelig stor betydning i norsk kulturhistorie og den norske folkesjelen, og den historiske, sosiologiske og nasjonale konteksten som disse maleriene tilhører.

Mange hundre malerier som utgjør deler av vår nasjonalarv ligger i kjellerne, og der kommer de til å bli inntil de råtner i sin egen ramme. Dette er i seg selv et godt argument for at den klassiske kunsten burde ha forblitt i Nasjonalgalleriets bygg. I mørket og dypet deler de nå en mistrøstig skjebne med mange hundre malerier fra både mellom- og etterkrigstiden, skapt av de kjente kunstnerne som maleren Inger Sitter kalte for «kjellergenerasjonen».

Det er faktisk innbyggerne som eier disse kunstverkene, siden det er våre skattepenger som har finansiert både dem og museumsdriften. Men ledelse og styre i Nasjonalmuseet vil ikke at vi skal få se dem. Har vi ikke en legitim rett til det? Jurister bør gripe fatt i dette.

Les også: Hvor blir det av mannen som hverken er for høy eller for lav på seg selv?

Epilog, i dobbelt forstand

Når vi har problemer med å forstå kunsten, kan den ha så mye på hjertet den vil. Hvis tilskueren må ha bruksanvisning for å forstå budskapet, vil hun heller foretrekke å gå på kafé. Resultatet er at kunstneren må skrike enda høyere. Til slutt er vi alle døve og blinde, eller vi orker ikke å se og høre.

Surrealismen i dette forsterkes når vi vet at mye av denne «kunsten» er finansiert av våre skattepenger, via Kulturrådet. I dette skuespillet skjer det at kunstnerne trer frem fra gjemmestedene sine og forlanger å ikke bli provosert eller hånet av det publikum de er avhengig av, men som ikke forstår det de lager. De provoserer med sin fordummende og fremmedgjørende kunst, men klarer ikke å akseptere at de blir provosert tilbake. Den frie kunstner føler seg krenket!

I et slikt anarki gidder ikke folk å engasjere seg. De vender «kunsten» ryggen, og dermed forstummer kritikken. Det nytter jo ikke å protestere likevel. Nihilisme og likegyldighet overtar, og det er kunstens verste fiende.

Normer har forsvunnet. Men likevel applauderer kritikerne den nye kunsten, og mediene favoriserer den. Man må jo tilfredsstille det man tror er de unges behov og smak. Likevel er resultatet at ingen egentlig bryr seg, aller minst de unge selv. Bare den spesielle type mennesker, som Gasset kaller et «særlig begavet mindretall». I mindretall er de så absolutt, men særlig begavet kan de jo ikke være?

Vår egen berømte kunsthistoriker Hans Peter L´Orange skrev allerede i 1946 dette – som jeg siterer som en parallell til Gassets utsagn: «Som vitenskapen slik har også kunsten spesialisert seg, sprengt seg ut av allmennbevisstheten, og henvender seg til slutt til en elite av kunstforstandige. Det vokser frem en et slags frimureri mellom kunstnere og innviede som møtes i det samme spesialiserte formsyn, det samme tekniske kunstspråk».

Dette er en klok og forbløffende riktig uttalelse, som har fått økende sannhetsgehalt frem til vår egen tid.