Vi har ikke for mange gamle, men for få unge

Norges befolkning kan halveres i vår egen levetid, skriver Martin Ellingsen. (Foto: Frank May/NTB.)
Norges befolkning kan halveres i vår egen levetid, skriver Martin Ellingsen. (Foto: Frank May/NTB.)
Norges rekordlave fruktbarhet må tas på dypeste alvor. Det haster noe ekstremt å gjøre noe med problemet, skriver Martin Ellingsen.
Om skribenten
Martin Ellingsen er masterstudent i statsvitenskap.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Fødselstallene er rekordlave.

«Rekordlav fruktbarhet» skrev VG nylig. Dette har vi alle visst om lenge, men vi nekter å diskutere det seriøst og prinsipielt med det alvoret som en slik sak krever.

Norske fødselstall ligger på et svært lavt nivå. Med fødselstall på 1,4 per kvinne får vi ikke bare befolkningsnedgang, vi er på grensen til befolkningskollaps. En rask runde med kalkulatoren forteller oss at slike fødselsrater fører til en halvering av befolkningen for hver andre generasjon.

Eldrebølgen er en illusjon

Det er vanskelig for en fredelig, demokratisk befolkning som har vokst opp i en kontinuerlig fremgangstid, å forstå hva som blir konsekvensene av en slik befolkningsnedgang, som i realiteten allerede er langt på vei.

Eldrebølgen har vi snakket om i flere tiår allerede, men dette er likevel en større trussel enn de aller fleste forstår. For det første må vi ta innover oss at det ikke egentlig finnes noen eldrebølge. Den generasjonen som nå fyller gamlehjemmene, var stor for sin tid, men på ingen måte noe markant brudd med tidligere fødselstall. Litt ekstra fremtidshåp og sengehygge etter fem år med krig var det riktignok, men intet radikalt som kunne forventes å skape samfunnsproblemer 70 år senere.

Annonse

Det virkelige problemet er demografisk skjevhet, ikke at det er for mange gamle, men at det er for få unge. Vi mangler ikke bare unge til å fylle alle jobbene i samfunnet, men vi får en stadig mindre befolkning som må bære en relativt sett større skattebyrde enn sine foreldre.

For å si det banalt: halveres antallet skattebetalere, må skatten dobles for å få inn like mye penger som før, om alt annet holdes likt. Jeg mistenker at 30-åringer som skattes 80–100 prosent ikke får så mange barn. Dermed er lave fødselsrater en selvdreven motor; lave fødselsrater driver fødselsratene videre nedover, generasjon for generasjon.

Lave fødselsrater er ekstremt vanskelige å snu i den moderne verden. Viktor Orban, en mann hvis ry er lavt i liberale kretser, har over mange år med familiepolitikk klart å få fødselsratene fra 1.25 til godt over 1.5 – en økning på cirka 25 prosent. Det er imponerende uavhengig av hva man ellers synes om hans politikk og kleptokratiske innslag.

Men selv med omfattende økonomiske bidrag, skatteletter for familier og familieøkning har heller ikke Ungarn klart å få fødselstallene i nærheten av det sagnomsuste 2.1-målet som er nødvendig for en stabil befolkning.

Men for folk flest i Norge, i hvert fall innenfor Ring 3, er det nok utenkelig å si, gjøre eller stå for noe som i det hele tatt kan tenkes å finne sted i samme setning som ordene «Viktor Orban». I hvert fall kunne de aldri sagt det offentlig. Heldigvis har mange land politikk for å øke fødselsratene, så vi trenger ikke bare lære av Ungarn på dette punktet.

Jeg tror at den store majoriteten av Norge kommer til å innse problemet etter hvert. Men jeg mistenker at det ikke blir en aktiv familiepolitikk de ser på som løsningen. Det føles gammeldags. Å slå politisk mynt ved å sammenlikne sine motstandere med skurkene i Amerikanske feministiske noveller av Margaret Atwood blir å skyte på åpent mål. Og så må vi jo også være snille, og hva har vel flere norske barn i fødestuen å gjøre med det?

Økt innvandring kan derimot hjelpe, eller hva? Innvandring er snilt og betyr flere folk. Det betyr at vi er åpne (bra!) og liberale (dette klarer vi!).

Les også: Vil politisk polarisering mellom kjønnene gå ut over fødselstallene?

Innvandringen løser noen problemer, men ikke dette

Vi har jo forsøkt innvandring allerede, så vi vet litt om hvordan det går. Det har holdt folketallet stabilt til nå (bra) og det har sikkert vært godt for næringslivet (bra) og holdt lønningene nede, som har gjort det tilsvarende vanskeligere å ha råd til barn og familie (ikke fullt så bra). Alt i alt er det jo ikke død og pine (med noen beklagelige unntak).

Men innvandringsprosjektet har til nå blitt gjort i begrenset skala, og allerede har vi utfordringer. Å foreslå innvandring som løsningen på fødselskollapsen henger rett og slett ikke sammen med materiell virkelighet.

Med dagens situasjon må halvparten av dagens nåværende nordmenn erstattes med innvandrere over en periode på omtrent 60 år for å veie opp for nedgangen i majoritetsbefolkningen. Og klarer man dette, med alle tilhørende utfordringer, har man enda ikke økt de norske fødselstallene i det minste, snarere tvert imot.

Vi kan heller ikke se bort ifra at vi nå vet at innvandring er en enorm utgift på statskassen. Den løser dermed ikke de demografiske og økonomiske problemene som i realiteten driver fødselsnedgangen.

Tvert imot kan vi regne med at innvandring på dagens nivåer vil massivt forsterke den tidligere nevnte økonomiske klypen for de få ungdommene som faktisk blir igjen. I perioder med økonomiske nedgangstider, som vi uten tvil går mot, blir integrering og sosialt samhold på tvers av grupper langt vanskeligere. Vi vil også få langt mindre ressurser til integrering enn nødvendig og den norske befolkningen vil bli stadig mindre vennlig innstilt til den stadig dårligere integrerte innvandringen som kommer.

Til nå har vi drevet immigrasjons- og integrasjonspolitikk i medgangstider. Hva får våre politikere og byråkrater til å tro at det ikke kommer til å bli langt vanskeligere i motgangstid?

Les også: Regnbuefargede fotgjengeroverganger er en vanvittig dårlig idé

Intet nytt under solen

Men alt dette er jo velkjent. Hva nytt har jeg egentlig å si?

For å være ærlig kommer jeg ikke med noe særlig nytt jeg heller, men i og med at saken nå ligger oppe i mediebildet én gang til, får det kanskje litt gehør om jeg spør pent igjen: Kan vi være så snill å faktisk ta denne debatten på alvor denne gangen?

Norges befolkning halveres i vår egen levetid. Innvandring er ikke en bærekraftig løsning. Noe dypere og grundigere må finne sted. Noen kulturelle, økonomiske og politiske endringer må skje i Norge hvis vi faktisk ønsker at vårt vakre flagg i rødt, hvitt og blått skal ha et Norge å vaie for i våre barns levetid. De av oss som får barn i hvert fall.

Er det for mye å be om at den politiske venstresiden slutter å brunbeise de som mener at landets viktigste politikkområder trengs å snakkes om? Kan høyresiden stå litt rettere i ryggen når de tar opp slike temaer? Og kan vennligst alle politiske partier sette seg ned med kalkulator og notatblokk i de tusen gruppemøter og tenke litt mer kritisk og prinsipielt på de langsiktige konsekvensene av sin egen politikk?

De neste årene kommer til å være avgjørende for Norges fremtid. Det ligger på mediene, og de politiske partiene, at vi får en moden, ærlig og åpen debatt, ikke bare noen meningsinnlegg i en eller annet liberal avis og deretter en episode på Debatten på NRK, før vi alle kaster oss hodestups etter nye sladdersaker om hvilket rusmiddel Sophie Elise liker best på fest.

I denne tematikken møtes nemlig de tre mest grunnleggende aspektene av all politikk; familiepolitikk, immigrasjonspolitikk og økonomi. De to førstnevnte definerer egenhendig selve substansen av Norge.

Vi snakker egentlig ikke om politikk, dette er på mange måter metapolitisk. Vi snakker om «vi», det vi-et som snakker om politikken. Uten fungerende politikk på dette nivået har det ikke noe å si hva vi mener om alt som ligger nedstrøms – for uten dette har vi ikke noe Norge.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar