Legger vi våre dagers kriterier til grunn, er «Anny – en gatepiges roman» fra 1912 Norges første spillefilm.
Handlingen var om ei kvinnes livsløp fra naivt pikebarn til en moralsk fordervet gatepike.
Er tematikken for klein til at akkurat denne tittelen kan fremheves som et gjennombrudd i norsk filmhistorie?
Les også: Oscar-nominasjonene for 2023 tyder på en liten filmrenessanse
Konkurrentene kommer til kort
«Et drama på havet» (ca. 1906-1908) regnes som Norges første fiksjonsfilm.
Denne står oppført med en lengde på 150 meter i boken «Norsk Kinematografi 1908-1979». I gamle dager ble lengden av filmer oppgitt som meterlengden på filmrullene, siden spilletid ofte kunne variere ut fra hvor rask fremviser kinoene hadde. I dag har vi innarbeidede standarder på henholdsvis 24 og 25 bilderuter i sekundet, men det var ikke tilfelle på begynnelsen av 1900-tallet. 150 meter blir uansett å regne som en kortfilm etter dagens kriterier.
Norsk filminstitutt (NFI) opererer i dag med definisjonen på spillefilm som «fiksjonsbasert audiovisuelt verk med lengde på minimum 60 minutter» i henhold til forskrift om tilskudd til audiovisuell produksjon. British Film Institute og American Film Institute opererer med en spilletid på over 40 minutter for at filmen skal kunne regnes som «feature length».
I boken «Bedre enn sitt rykte», utgitt av NFI, skrives det: «Fattigdommens Forbandelse (1911) regnes av mange som den første virkelige spillefilmen i Norge, og i avisannonsene ble den da også karakterisert som «Den forste norske Kunstfilm»».
Filmen handlet om streikende arbeidere, og en manns kamp for å overleve fattigdom og arbeidsløshet. Hvis «Fattigdommens Forbandelse» virkelig var vår første spillefilm, hadde vi fremstått som en intellektuell filmnasjon med sans for sosial rettferdighet. Dessverre må nok verket regnes som en tre akters kortfilm.
Filmen er oppført til å være 680 meter lang. Ordinært Kodak 35 millimeterformat har 16 bilder per fot. (680 meter * 3.281 fot per meter ≈ 2.231 fot * 16 bilder per fot = 35.696 bilder). Den tregest tenkelige avspillingen kunne være rundt 16 bilder i sekundet, som gir en spilletid på ca. 37 minutter. Egentlig var nok spilletiden enda kortere.
«Dæmonen» (1911) er 1000 meter, men den ble også spilt inn i København med hovedsakelig danske skuespillere. Er dette egentlig å regne som en norsk spillefilm?
Derimot kom det en norskprodusert film i 1912 som var 1400 meter lang: «Anny – en gatepiges roman».
Les også: Her hjelper det lite at regissørene er unge og lovende
I glemmeboken
I boken «Filmen i Norge – norske kinofilmer gjennom 100 år» blir spilletiden anslått til ca. 68 minutter. Med en avspillingsfrekvens på 18 bilder per sekund kommer jeg også frem til den samme spilletiden.
Fyller ikke denne filmen alle kriteriene for å bli regnet som en spillefilm ut ifra forskriften NFI bruker for å gi tilskudd?
De første filmene var forgjengelige produkter, så alle titlene jeg har nevnt er nå gått tapt for ettertiden. Vi kan ikke bare se filmene for å bedømme dem, vi må basere oss på annenhåndsinformasjon.
I 1932 kunne man i A-magasinet lese filmregissør og journalist Leif Sindings utredning om den tidlige norske filmproduksjonen, og «Anny – en gatepiges roman» ble omtalt med en litt resignert tone: «Som titlene også antyder var disse filmer ikke egentlig forsøk i den høiere filmkunst.»
Sindings manglende entusiasme for filmen med den litt vovede tittelen kan ha smittet over på den senere forståelsen av gryende norsk spillefilmproduksjon. I etterkrigstiden ble Sinding landssvikdømt, mens filmen med den lidderlige gatepiken i høy grad ble oversett.
Ingen ser fremdeles ut til å ville godta at nasjonens første reelle spillefilm handlet om den lettsindige Anny: ei fallen kvinne.