Jusprofessor ved Universitetet i Oslo, Hans Petter Graver, hadde i januar på trykk i Aftenposten en kronikk om «Den arrogante staten».
Manglende konsekvensutredning av oljeutvinning, Fosen-saken, ny smittevernlov og Nav-skandalen er nevnt som noen av mange eksempler. Årsaken er ifølge Graver en stat som er mer opptatt av å omgå og utfordre lover i stedet for å lojalt forvalte det fastsatte regelverk. Han skriver om en stat som ledes i kraft av ledernes karismatiske herredømme.
Det vil si ledere som bevisst går ut over det legale herredømmet de er gitt gjennom valg og Stortingets lover, fordi de tror de vet best og fordi de tror ingen vil kunne stoppe dem.
Fra 2005
Det tydeligste skillet mellom lovtro og maktarrogant/karismatisk statsledelse i Norge fant sted i 2005, da Jens Stoltenbergs andre regjering tok over etter Bondeviks siste regjeringstid.
Stoltenbergs regjering hadde som mål å styrke politikerens gjennomslagskraft, på bekostning av fagkompetansen i forvaltningen. Politiske ideer og reformer skulle ikke hindres av faglige juridiske eller økonomiske motforestillinger. Politikerne mente de hadde et mandat gjennom folkets valg som skulle gjennomføres, og som ikke måtte hindres av formelle skranker.
For å oppnå slik styrket politikermakt uten stor intern motstand i regjeringsapparatet ble fagkompetansen på toppen i departementene gradvis erstattet med rendyrket administrativ ledelse. Administrative ledere fikk økt fokus på interne endringer som intern digitalisering, verdibasert ledelse, New public management, HR-ledelse og endringsledelse. De nye administrative lederne fikk friere tøyler økonomisk og rettslig, så lenge politikerne ble gitt friere tøyler og mindre kvalitetskontroll ved gjennomføring av sine politiske prosjekter.
Målet var at digitalisering og ny intern ledelse skulle gi et mer effektivt byråkrati, samtidig som politikerne skulle få politiske ideer raskt ut i livet uten motforestillinger og formelle hindringer. For å legitimere utviklingen ble departementene omdøpt fra forvaltningsorgan til politiske sekretariat. Eller som Dag Solumsmoen skrev i tidsskriftet Stat og styring 1-2019: Ambisjonen om å gjøre departementene til et effektivt sekretariat gjør embetsverket mer ensidig orientert mot å imøtekomme statsrådens behov på kort sikt, og det handler da primært om å få formidlet statsrådens politikk med positiv vinkling og bred dekning.
I dette ligger en økt lojalitet til den maktarrogante/karismatiske leder, som svekker intern meningsbrytning og juridisk og økonomisk kvalitetskontroll av praktisk politikk. En slik utvikling vil alltid bli fornektet og bestridt av den maktarrogante/karismatiske leder. Men regningen i form av flere feilslåtte prosjekter og svekket samfunns- og demokratiutvikling må befolkningen ta.
Under slik endringsledelse fra 2005 ble også reiseregulativer og politiske tjenesteboliger gjort til politikernes rettigheter, som skulle tolkes utvidende. Kreativ regeltolkning ble begrunnet med at de folkevalgte og deres politiske rådgivere trengte best mulig vilkår for å få gjennomført mest mulig politikk for folket. Også her har befolkningen fått den økonomiske regningen, selv om noen av de folkevalgte fra storting og regjering har måttet stå i den politiske oppvasken de siste årene, gjennom rekken av stadig nye regelbruddsskandaler.
Før 2005
På 1990-tallet ga overgangen fra maskinskriving til digital tekstbehandling stor effektivisering av offentlig forvaltning. Dette ledet til den feilslutningen, godt hjulpet av teknologibransjen, at et helt papirløst samfunn ville gi like store effektivitetsgevinster. Jo mer digitalisering, jo mer effektivt, trodde man.
Da Justisdepartementet innførte det digitale saksbehandlingssystem BL i politiet på midten av 1990-tallet, vedtok departementet 4 prosent i brutto budsjettkutt i hvert politidistrikt året etter innføring, som første års effektiviseringsgevinst av innføringen. Virkeligheten viste at kostnader og personalbehovet økte vesentlig på grunn av økt tidsbruk og administrativt merarbeid i det nye digitale systemet. Slike problemer sliter politiet fortsatt med. Antall ansatte i politiet har de siste 30 årene økt vesentlig. Bare fra 2014 til 2021 økte det fra 14.000 til 21.000.
I samme periode ble antall anmeldelser redusert fra ca. 400.000 til 300.000. En tilsvarende utvikling ses i alle deler av offentlig forvaltning. Antall ansatte går opp, parallelt med at saksbehandlingstiden øker. Nav ble opprettet i 2006 for å effektivisere og samordne trygdeytelser og sosialhjelp. Ved opprettelsen var antall ansatte 13.000 (totalt for stat og kommune). I dag er det 22.000 ansatte i Nav, og saksbehandlingstiden i mange saker er mangedoblet.
Denne utviklingen blir dekket over og bortforklart, i stedet for å bli rettet opp. I stedet for å lytte til ansatte og brukere i åpen meningsbrytning har den statlig politiske og administrative ledelse tvunget gjennom en digitalisering som gjør at hver ansatt får gjort stadig mindre, og på et stadig mer begrensede ansvarsfelt.
Kontroll og overstyring
Den digitale utviklingen har gitt store fordeler for menneskeheten over hele verden. Internett, Googles søkemotor, smarttelefon og ChatGPT har siden 1990-tallet gitt økt kontakt og kunnskap. Mange digitale verktøy er uvurderlig for produksjonen og kommunikasjonen i samfunnet, også i offentlig sektor.
Men digitaliseringen gjør at ansatte og befolkningens hverdag forhåndsprogrammeres. Dette reduserer ansatte og brukeres handlefrihet på jobb og privat, og fjerner individuell kreativitet og handlefrihet i samfunnet. Digitale systemers økende behov for totalkontroll overkjører den kollektive klokskap og jakten på praktiske og nyttige løsninger som demokratiet bygger på. Denne jakten er overlatt til teknologibransjen, private konsulentselskaper og KI-roboter, med politikerne som sandpåstrøere.
Både staten og teknologiselskaper registrerer, styrer og kontrollerer individets handlinger i stadig større grad. Teknologiselskapene tjener også enorme summer på å selge informasjon om sine brukere, det vil si deg og meg. Denne inntekten er ofte viktigere for teknologiprodusentene enn inntekten fra salg av teknologiske produkter. Også staten pålegger og kontrollerer stadig nye digitale plikter og oppgaver, og kompliserer borgerens rettigheter og digitale dialog.
Tross den omfattende økningen i antall ansatte i staten er befolkningens tilgang til offentlig ansatte og veiledning ved bruk av offentlige tjenester stadig dårligere.
Les også: Kunstig intelligens kan knuse karakterskalaen
Grådighet, frykt og fortielse
Målet med demokrati er å sikre det gode liv ved åpen meningsbrytning, hindre maktmisbruk og grådighet og gi likebehandling og trygghet for den enkelte.
Disse målene er de siste to tiårene bevisst satt til side ved at den norske staten har hatt som uttalt mål å digitalisere samfunnet, uten at formålet med dette er klarlagt. I mange år var formålet å effektivisere samfunnet. Når vi nå ser at digitalisering på mange områder ikke gir økt effektivitet, men økt byråkratisering, er begrunnelsen endret.
Nå er begrunnelsen det grønne skiftet, sikkerhetshensyn, ønsket om å utvikle kunstig intelligens, og en forestilling om at digitalisering er en naturgitt forutsetning som vi ikke kan stå imot eller kontrollere. Digitalisering er i ferd med å gå fra å være et nyttig verktøy til å bli et samfunnsproblem.
Endringen kan illustreres ved at den norske regjering har en digitaliseringsminister, mens den franske regjering har en minister for digital suverenitet. Den norske regjering vil fortsette å digitalisere, den franske regjering vil gjenvinne kontrollen over digitaliseringen.
De som til nå i praksis har stått for digitaliseringen av samfunnet, er de privateide teknologi- og konsulentselskapene. Disse har egen gevinst som mål. De største av disse har på 20 år fått en omsetning og verdi på nivå med små nasjonalstater, fordi de kontrollerer og selger den informasjon som borgere og staten etterlater seg i sine digitale systemer.
Politikere og statlig administrasjon må betale stadig mer penger for å demme opp for sine store digitale systemproblemer. Den digitale Helsereformen i Midt-Norge er ett eksempel. Et annet er at statens helsejournalsystem Akson ble stanset i 2020, etter å ha kostet mellom 11 og 22 milliarder kroner.
I 2011 var kostnadsanslaget for nytt regjeringskvartal 5–10 milliarder kroner. Bare fra 2020 til 2023 økte disse kostnadsanslagene fra 36,5 til 53,5 milliarder. Politikere mangler evne til å se hvordan teknologi- og konsulentbransjen skal styres til beste for samfunnet. Disse selskapene kan dermed i stor grad styre sin virksomhet til beste for seg selv og sin egen inntjening.
Regjeringen og staten betaler stadig mer til egen administrasjon og til den private teknologi- og konsulentbransjen for å gi inntrykk at de politisk ansvarlig har kontroll, mens statsforvaltningen har mistet kontroll med det som skulle være en effektivisering. Det samme skjer nå i det grønne skiftet, hvor målet er gi inntrykk av at de politiske ledere har kontroll, mens ansvaret er overført til private bedrifter og finansinvestorer som skal finne frem til lønnsom og miljøvennlig grønn energi.
Resultatet blir løsninger som er lønnsomme for kapitaleierne, ikke samfunnet og brukerne.
Teknologibransjen utvikler også kunstig intelligens som krever tilgang til stadig større datamengder og enorme serverparker som sluker like mye strøm som store norske byer. Brukerne tvinges til å etterlate stadig mer avanserte datamengder og digitale spor, og finansierer direkte og indirekte dataselskapenes økende strømforbruk og enorme datalager. I dette kappløpet om penger forsvinner jakten på et mer effektivt og miljøvennlig samfunn. Målet blir at de store multinasjonale teknologigigantene skal øke sin verdi og sin samfunnskontroll, samtidig som politikerne skal beholde sin makt ved ikke å innrømme sine feil og sin naive tiltro til ny teknologi og teknologibransjen.
Gjennom de siste 20 års digitalisering har vi fått et svekket demokrati hvor oppriktig ytring er erstattet med strategisk dobbeltkommunikasjon, og hvor den til enhver tid sittende regjeringens mål er å fornekte og omskrive virkeligheten nok til at de beholder makten i en periode til.
Les også: Dagbladet påstår at amerikansk høyreside digger Putin. Hvor har de det fra?
Arrogansen må snus
Professor Gravers oppfatning om at internasjonaliseringen av rettsstaten gjør staten arrogant ved å presse de juridiske grensene gjennom karismatisk maktbruk, er kun delvis riktig. En viktigere forklaring på staten arroganse er den tapte politiske kontroll med en digitalisert samfunnsutvikling, hvor enkeltmenneskets hverdag styres av staten og næringslivet, samtidig som den digitale virkeligheten bak det som skjer på skjermene, stadig gjemmes for innsyn og kontroll.
Utviklingen vil ikke snu før vi erkjenner at hverken næringslivet eller KI-roboter er egnet til å styre utviklingen av et demokrati. Vi må velge om vi vil beholde demokratiet som styreform.
I et demokrati må befolkningen få tilgang til full informasjon fra stat og næringsliv, slik at de selv kan bestemme om samfunnets digitale avhengighet bør begrenses i stedet for å bygges videre ut, i offentlig sektor, i skolen, på arbeidsplassen, i sikkerhetspolitikken og ved nasjonale og lokale valg. I dag tildekker staten og næringslivet slik informasjon for å hindre kritikk.
I dag tror norske politikere at fortsatt digitalisering skal løse de klima- og samfunnsproblemer digitaliseringen har skapt så langt. Fellesskapets regler, rettsprinsipper og interesser settes til side for ikke å hindre videre digitalisering. Den norske digitaliseringsministeren Karianne Tung (AP) er sterk tilhenger av at Google skal bygge serverpark i Skien, som vil bruke 840 megawatt strøm, eller 5 prosent av strømforbruket til alle husholdningene i hele Norge.
Teknologieiere og statlig ledelse ser på demokratisk regelstyring av teknologi som gammeldags og hemmende, og mener teknologiens muligheter ikke må hindres av demokratiske regler og folkestyrte regelverksprosesser. Her ligger hovedårsaken til den arrogante staten slik den har utviklet seg de siste 20 årene.
Denne utviklingen vil ikke snus før vi velger oppriktige ledere som vil styre på grunnlag av åpen kunnskap, som vil erkjenne digitaliseringens mangler, feil og farer, og som vil ta tilbake befolkningens demokratiske kontroll med teknologiselskapene, som i dag styrer samfunnsutviklingen og hverdagen til hvert enkelt menneske.
