Søndag skrev NRKs kulturkommentator Inger Merete Hobbelstad artikkelen «Alltid mer 9. april». Her gir hun uttrykk for at filmene om andre verdenskrig tar midler bort fra andre interessante, men ikke filmatiserte deler av norsk historie. Vikingtiden, unionsoppløsningen og 1814 glimrer med sitt fravær på det store lerretet, mens det stadig kommer nye filmer fra den femårige krigsperioden på 1940-tallet.
Det er lett å være med på resonnementet, men vanskelig å se hvorfor Hobbelstad ikke løfter blikket opp fra Mac-en og ser ut over NRK Marienlyst og deres ansvar overfor en bred norsk historieformidling.
Jeg har laget dokumentarfilm i over 15 år. De mest sette prosjektene jeg har gjort, handler ikke tilfeldigvis om andre verdenskrig, men jeg har med årene samlet opp en mappe med prosjekter som har fått avslag og ikke blitt realisert. Når jeg går gjennom den mappen, ser jeg at prosjektene som ligger skrotet, er forbløffende lik ønskelisten til Hobbelstad. De som har avslått prosjektene, er statskanalen NRK.
Les også: Hva var Norges første spillefilm? Svaret vil overraske mange
Filmens dyre natur
Den legendariske filmregissøren Orson Welles klaget ofte over at mens en kunstmaler som Pablo Picasso trengte et lerret og litt farge og en forfatter som Ernest Hemingway trengte penn og papir, så måtte Welles skaffe millioner for å lage sin filmkunst.
Welles opererte i Hollywoods gullalder, mens norsk film tilhører en bitte liten språk- og filmkultur. Jo mer filmen koster, jo viktigere er det at publikum går på kino og sørger for at filmen går i null, eller i beste fall har en inntjening.
Bare to år etter siste nedstengning av samfunnet, og med enorm konkurranse fra strømming og TV, jobbes det på spreng for å komme tilbake til kino-tallene fra før pandemien. I USA brukte man før begrepet «hotshotting» om å maksimere tilbudet av det publikum både kjenner og liker for å reetablere et sviktende publikum og komme tilbake til et status quo, og dermed kunne bli mer eksperimentell. Hvis kasinoet ditt gikk dårlig i Las Vegas, så ringte du Frank Sinatra og «The Rat pack» og betalte det det kostet for å flytte publikum over til din scene og ditt Blackjack-bord.
Krigsfilmen har vært ekstremt populær på kino i Norge. Helt fra «Kampen om Tungtvannet» i 1948 og til i dag. Det er naturlig at filmselskapene i utfordrende tider satser på det man vet fungerer, da det er små marginer og selskapene er avhengig av en publikumstilstrømning som forsvarer de høye budsjettene og en forsvarlig drift.
Måten Norsk filminstitutt (NFI) finansierer krigsfilmer på, er gjennom «markedsordningen». De ser på hvordan filmen kan gjøre det på kino, og så tar de en avgjørelse basert på mulige seertall. Disse historiske dramaene som etterlyses, har det ikke blitt laget nok suksessfulle varianter av, så hvis man må gå via den andre inngangsporten hos NFI og søke om konsulentvurdering, så kommer helt nye vurderinger inn i bildet.
Her finner man et fokus på de kunstneriske kvalitetene og svært ofte kommer spørsmål om mangfold og representasjon inn. Enten lager man et historisk prosjekt om eidsvollsmennene eller herrene som sto bak unionsoppløsningen, uten en mangfoldig cast, og får kritikk for det, eller så skriver man om historien eller rollegalleriet, og står i den kritikken som kommer da. Ingen av delene er nødvendigvis bra for seertallene.
Les også: Oscar-nominasjonene for 2023 tyder på en liten filmrenessanse
Hva med NRK?
Mens filmprodusenter i stor grad lever på sin siste suksess, står NRK i en helt annen posisjon. Med drøyt seks milliarder kroner garantert over statsbudsjettet har NRK en helt annen forutsigbarhet og mulighet til å initiere og lage de historiske dramaene som Hobbelstad etterspør. Er ikke de historiske hendelsene i 1814 og 1905 vel så egnet som en miniserie på NRK som et dyrt to timers kostymedrama for et stadig mer kresent kinopublikum?
Å lage en miniserie som dyrker historisk, politisk drama er en etablert sjanger i seg selv, og er vel så egnet til et stort rollegalleri og en kompleks saksgang som det en enkeltstående film vil være.
De siste årene har det kommet tydelige signaler fra både NRK og NFI. NRK ønsker programmer med ung målgruppe og som kan gå godt i nettspilleren deres, mens NFI har hatt et fokus på mangfold, høyere kvinneandel blant sentrale roller og representasjon. Selv om dette ikke er skrevet i sten, er det erfaringsmessig enklere å få realisert prosjekter som fanger opp signalene.
Ingen av de to store institusjonenes signaler peker direkte mot historisk drama der landets lover og selvstendighet i stor grad ble utformet av gifte, hvite menn i sin beste alder, så hvis Hobbelstad skal få sin historiske fiks fra 1814 og 1905, så er det en idé å jobbe innad for å løfte det historiske i NRKs egen satsing for et allerede eksisterende voksent publikum, og ikke utad på kinofilmen.
Kvalitetsfilmer fra vikingtiden bør derimot være en gullgruve som ligger åpen for raid på store lerret over hele landet.
