Selv hunder leker. De lever seg inn i en annen virkelighet, der ting ikke skal tas på alvor. Gjør «som om», gjør ting «for moro skyld», undersøker slagsmål og underkastelse, angrep og forsvar. Alle høyere primater forstår at man kan gjøre noe uten å mene det.
Mennesket har videreutviklet dette rommet på en raffinert måte. Jeg tenker på kunstens rom, dramaets og fiksjonens, men også humorens rom. Det er et sted der vi kan betrakte virkeligheten med andre øyne, skape alternative virkeligheter, leve andre menneskers liv, andres valg, andres kropper, andres gleder – men også andres urettferdigheter, andres lidelser og andres undertrykkelse. Kanskje kan vi til og med lære noe av det på veien.
Men jeg frykter at dette rommet er truet. Dagens overdrevne fokus på politikk kan tolkes som en manglende evne til å leke. En manglende evne eller vilje til å trå inn i dette rommet, ja, til og med en glemsel av at det i det hele tatt eksisterer.
Les også første tekst om dette temaet: Politikken er i ferd med å stjele kunsten fra oss
Begge leirer vil sensurere
Jo da, woke-bevegelsen handler om å bekjempe rasisme, om respekt for seksuelle minoriteter, om å ikke ekskludere noen på forhånd. Og det er jo vel og bra.
Men samtidig installerer det identitetspolitiske fokuset også en ny følelseskultur med en ekstrem respekt for moralsk og politisk indignasjon. Man er «krenkelsesparat» – enten det er på egne vegne eller andres. Man vil ha «safe spaces» i museer, i oversettelser og nyutgivelser av litteratur og film.
I stedet for å bevege seg inn i kunstens og humorens rom handler det om å sikre likeverdig representasjon. Snarere enn å skape god kunst handler det om – før man i det hele tatt begynner – å tenke politisk og moralsk.
Og fremfor alt handler det om å unngå å såre noen følelser. I stedet for å lære av kunsten – kanskje til og med politisk eller moralsk – voktes den nidkjært, ovenfra og utenfra, av politiske og moralske årsaker.
Denne politiserende følelseskulturen er ikke begrenset til venstresiden. Kommentarfeltene under artikler på Subjekts Facebook-side er like fylt av følelser, magefornemmelser, klaging og sitrende krenket subjektivitet som selv den mest selvrettferdige samlingen av woke kunststudenter kan mobilisere.
Mens woke forlag fjerner n-ordet, sletter kolonialistiske uttrykk, glatter ut rasistiske eller diskriminerende stereotyper, holder anti-woke-bevegelsen fast i et språk som er stivnet i anakronistisk hyggerasisme. Mens wokeistene endrer hudfargen til karakterer i kjente Disney-produksjoner, utvider rammene for å «gjøre» kjønn og familie i barnelitteratur og skolebøker, eller endrer navn og logo på gamle norske forbrukerprodukter, ønsker anti-wokeistene å opprettholde verden slik den var på 50-tallet.
Begge leirene gransker tekstene nøye, og begge ønsker kansellere og regulere. Begge reagerer med sterke følelser og indignasjon.
For åpenbart
Vi står overfor en generell politisering. Resultatet er ødeleggende for det som kalles kunstens autonomi, og denne ødeleggelsen underminerer paradoksalt nok også kunstens politiske potensial.
La meg forklare hva jeg mener. På samme måte som kommersielle hensyn kan begrense de frie og kreative prosessene som ligger bak god kunst, kan politikk og moral gjøre det samme. Hvis du på forhånd vet hvem som er de gode og de onde, kan du hverken lage eller nyte god kunst.
På samme måte som man legger merke til altfor åpenbare forsøk på produktplassering, legger man merke til når plotutviklingen følger altfor åpenbare skjemaer, når scener føles påklistret, når forsøket på å tvinge frem følelser blir for tydelige, når karakterer blir flate politiske maler, eller når politiske eller moralske hensyn ikke føles motivert av selve historien.
Som Goethe sa: «Man føler intensjonen og blir forstemt.» Det ødelegger opplevelsen av et kunstverk når man føler at en bestemt karakter har en bestemt farge, ikke av indre nødvendighet, men på grunn av ytre press, eller når et bestemt uttrykk blir brukt unaturlig i sammenhengen. Derfor er woke-bevegelsen ødeleggende for kunstverdenen, fordi den i bunn og grunn presser politiske standarder over det som burde være rent kunstneriske hensyn.
Virginia Woolfs råd
La meg overraske litt og sitere et av de største ikonene hos woke-segmentet: den amerikanske forfatter Virginia Woolf.
Boken «A Room of One’s Own» (1929) handler ikke om at kvinner skal skape politisk litteratur. Jo da, den handler om å skape et rom der den enkelte kvinne kan få tid og rom – fri fra plikter som barn og klesvask – til å skrive på lik linje med menn. Men når Woolf endelig trer inn i dette rommet, kaster hun all politikk og moral av seg. Hun skriver:
«Når jeg undersøker hvordan jeg tenker, finner jeg ingen edle ideer om at [menn og kvinner] skal være livspartnere eller likeverdige. Ingen ønsker om å påvirke verden for å realisere høyere mål. Det er mye viktigere å være seg selv enn å være noe annet. Hvis jeg skulle gi et råd og forsto hvordan jeg skulle få det til å høres edelt ut, ville det være som følger: Slutt å drømme om å påvirke andre mennesker. Tenk på tingene i seg selv.»
Når Woolf skriver, har hun ingen tanker om å forbedre verden. Hun forsøker å la stoffet utfolde seg som det selv vil, uten å påtvinge det politikk og moral utenfra. Det er dette hun mener når hun råder den fremtidige kvinnelige forfatteren til å tenke på «tingene i seg selv».
Virginia Woolfs «eget rom» er et rom fritt for politikk. Når hun går inn i det, er hun fri fra frykten for å krenke noen. Hun tenker ikke på hvilke uttrykk hun skal bruke, og hvilke hun ikke skal bruke. Hun leker. Uforpliktende. Hun har ikke på forhånd bestemt seg for hvem det er synd på og hvem det ikke er synd på. I stedet overgir hun seg til den objektive prosessen med å skape et kunstverk som fungerer som fortelling, som film, som bok, som maleri.
Da kan vi også få ekte politisk kunst. Et av kunstens mirakler er nettopp at den, i motsetning til moralske eller politiske diskusjoner og filosofier, faktisk kan romme den moralske og politiske kompleksiteten og ambivalensen som det virkelige livet består av.
Les også: Hvorfor har den moderne kunsten endt opp slik?
Den egentlige faren
Den egentlige faren er hvis vi glemmer hva ekte kunst kan.
Vi trenger ikke flere politiske forestillinger og happenings. Ikke mer «kunst i byens rom». Og i hvert fall ikke «politisk kunst». Vi trenger at byen, verden, politikken, virkeligheten slippes inn i kunstens rom. Da blir kunsten uunngåelig politisk. Men som kunst. Som noe som griper oss og får oss til å føle.
Den danske poeten Søren Ulrik Thomsen får det siste ordet:
«Og politikken overlater jeg til de unge. Selv sier jeg bare tingene som de er.»
Den formuleringen bør meisles inn over inngangsporten til Kunsthøgskolen i Oslo – Khio.
