Navnebror Eirik Kjønnøy hevder i Subjekt 16. april at jeg har feil analyse når jeg mener at vi trenger flere som yter og færre som syter.
Det er ikke helt enkelt å skjønne hva han mener. Men la meg i det følgende gjøre noen oppklaringer. Sytingen er, som Kjønnøy påpeker, ikke begrenset til dem som er født i det nye millenniet; den preger hele samfunnet. Men denne type «entitlement culture» er særlig skadelig for de unge.
For det andre har Kjønnøy misforstått hva jeg mente med å stille krav. Studenter som krever såkalt «safe space», er et krav fra de unge – det jeg etterlyste var flere krav til dem. Det mangler ikke på unge som stiller krav til samfunnet, problemet ligger i at samfunnet forventer for lite av de unge.
Les også: I dette landet nekter kvinner å få barn. Hvordan unngår vi samme utvikling i Norge?
En vesensforskjell
Kjønnøy mener at næringslivsledere som protesterer på eierbeskatningen, også er en del av sytekulturen. For det første er det en vesentlig forskjell på å bidra til samfunnets velstand gjennom å generere skatteinntekter, versus det å bruke skatteinntektene i form av velferdsytelser.
For det andre er årsaken til at næringslivet har reagert på skatter og avgifter, som oftest basert på hensynet til samfunnet og evnen til verdiskapning på sikt. Det faktum at mange næringslivsledere har flyttet til Sveits, har lite å gjøre med hensynet til deres eget forbruk. Det er neppe i fare, selv med høy eierbeskatning.
Derimot vil det være enklere å bevare bedrifter og arbeidsplasser ved å flytte til Sveits. Så kan man selvsagt mene at det likevel er feil å flytte til Sveits, men det er i alle tilfeller vesentlig annerledes enn sytekulturen jeg adresserte i mitt opprinnelige innlegg.
