Kvelden feirer Long Islands store sønn, New Yorks lokale skald og en av klodens mest innflytelsesrike musikalske begavelser gjennom 70- og 80-tallet med å avholde sin 102. konsert i Madison Square Garden på 10 år. Alltid utsolgt.
Bare metropolens egne hockey- og basketballag Rangers og Knicks, har spilt i verdens mest berømte arena flere ganger enn Billy Joel.
Sjangerløs kameleon
«Artisten kritikerne elsket å hate og kredmusikerne hatet å elske.» «Sjangerløs kameleon.» «Klassisk singer/songwriter.» «En sann original i en verden av imitatorer.» «Tidenes mest overkvalifiserte rockestjerne». Å plassere ham i bås er ikke lett, for alle disse motsetningsfylte setningene gir mening.
I godt voksen alder har Joel uttalt at han aldri tilga seg selv for ikke å være Beethoven. Hans egen erkjennelse er kanskje den beste beskrivelsen av mannen som er mer populær enn noen gang live, samtidig som han ikke har utgitt et eneste studioalbum siden 1993.
Som syvåring ble han klabbet til av sin misfornøyde far for å ha jazzet opp nettopp Beethovens «Måneskinnssonaten» (1801) på familiens utslitte Lester-piano. For slike klassikere skulle man ikke tulle med. Men tyve år senere bakte han freidig en variant av samme verk inn i en sjanty-aktig ballade med tekst om et hespetre av et kvinnfolk.
«She’s Always A Woman», den fjerde singelen fra Joels store gjennombruddsalbum, «The Stranger» (1977), kjennetegner flere av hans typiske kvaliteter som låtskriver. Klassiskinspirerte, ikke-intuitive, modulerende akkordrekker i bånn. Fengende og lett memorerbar melodi. Og en småprovoserende tekst på toppen. En av mange sanger tydelig inspirert av Beethoven og Paul McCartney. Men som ingen av dem ville vært i stand til å lage selv.
Les også: Disse kommer på Bylarm 2024
Klassisk skolert ble Long Island-rocker
Talentet kunne fort endt opp som klassisk konsertpianist. Men 9. februar 1964 opptrådte The Beatles på Ed Sullivan Show.
Som for så mange andre musikerspirer født rundt 1950 (Bruce Springsteen, Tom Petty, Gene Simmons mfl.) var dette det skjellsettende øyeblikket som ga Joel motivasjon til å hengi seg fullstendig til pop/rock. Og slik ble det.
I Long Island-bandene The Echoes, The Lost Souls, The Hassles og Attila fikk han fra 15-årsalderen frem til tidlig i tyveårene solid og allsidig rockebanderfaring. Det skulle også vise seg at han var et råskinn til å synge og imitere andres stemmer. På toppen av den klassiske skoleringen han hadde med seg fra barndommen, la denne perioden grunnlaget for en egenart og komposisjonsmessig oppfinnsomhet som, etter mye om og men, til slutt skulle betale seg – ikke bare musikalsk, men også i form av platesalg.
Les også: Rapper dømt til døden for «krig mot Gud»
På kanten til å bli dumpet
Det første soloalbumet, «Cold Spring Harbor», kom i 1971. Men det endelige gjennombruddet skjedde altså ikke før i 1977 med «The Stranger».
Året før hadde han gitt ut sitt fjerde album, «Turnstiles». Platen ble en salgsmessig flopp. Dette til tross for at den inneholdt mange av låtene som i dag regnes blant hans aller beste: «New York State Of Mind», «Miami 2017 (Seen The Lights Go Out On Broadway)», «Say Goodbye To Hollywood» og «Summer, Highland Falls», for å nevne noen. En ny kommersiell fiasko etter Turnstiles ville trolig gjort at Columbia Records hadde dumpet ham som artist.
Så da George Martin – Beatles’ legendariske produsent – kom og ville jobbe med ham, var det nesten for godt til å være sant. Men Martin stilte et ultimatum. Det skulle brukes studiomusikere. Dette var ikke aktuelt for Joel, som rett før Turnstiles-platen endelig hadde fått satt sammen et band som fungerte perfekt live. Og han ville ha med seg denne gjengen i studio også på det nye albumet. George Martins tilbud ble dermed avslått.
Men så møtte Billy Joel Phil Ramone. Med bakgrunn som vidunderbarn og fiolinvirtuos hadde sistnevnte endret kurs noen år tidligere og bygd opp sitt eget studio som anerkjent lydtekniker. På dette tidspunktet var Ramone i startfasen som produsent. Blant annet hadde han i tillegg til å samarbeide både med Quincy Jones og Burt Bacharach også vært sentral i Paul Simons suksessalbum «Still Crazy After All These Years» (1975).
Ramone overvar en Billy Joel-konsert i Carnegie Hall. Han så et stort uforløst studiopotensial i livebandet hans. De to fant raskt tonen, og inngikk et samarbeid som skulle vare i over ti år. Sammen klarte de å overføre den helt spesielle energien og «røff-i-kantene»-stilen fra scenen over til plateformatet.
Dette la grunnlaget for en rekke med albumperler som i tillegg til The Stranger spenner over alle mulige slags sjangre. Fra det jazzaktige «52nd Street» (1978), rockealbumet «Glass Houses» (1980), Revolver/Sgt. Pepper-inspirerte «The Nylon Curtain» (1982), Motown-pregede «An Innocent Man» (1983), via «The Bridge» (1986), «Storm Front» (1989) og til slutt gospelaktige «River Of Dreams» (1993).
«The missing link» mellom Beethoven og Beatles
Billy Joel er den komplette eklektikeren som ikke ville la seg binde til en bestemt stil.
Han var alltid i utakt med hva som var trendy i samtiden. Forståsegpåerne likte ham aldri. Likevel ble han en av tidenes mest suksessfulle artister. Av soloartister som skrev musikk og tekst selv, har han solgt flest fysiske plater gjennom tidene.
Og som 75-åring fyller han fortsatt stadioner verden rundt. Jeg tror grunnen er enkel: Han er «the missing link» mellom Beethoven og Beatles.
