For litt siden så jeg en reklamevideo for DNBs kampanje #huninvesterer. Videoen viste ni små jenter, som alle har på seg mørk dress og slips.
Det dukker opp informasjonsbokser, som forklarer at menn har 1.335 milliarder mer i bruttoformue enn kvinner, og at 8 av 10 gründere er menn. Deretter vises dører som låses og en heisdør som ikke vil åpnes for de unge jentene. Noe som åpenbart forsøker å indikere at grunnen til alt dette er diskriminering.
Det videoen derimot ikke viser, er andelen mislykkede gründere, som også er menn. Eller de tilsvarende for store tapene på aksjespekulasjon, de som mister huset i gambling, og de som dør av dustete stunt og hjertesykdommer.
Til sist vises de ni små jentene endelig innenfor den stålgrå heisen, sånn at nå også de kan selge sine beste år og slite helsen av seg for en slank sjanse til å vinne stort. Men hmm … hvor feministisk er det, sånn egentlig?
Det annet kjønn
Feministikon Simone de Beauvoir beskriver i boken «Det annet kjønn» (1949) hvordan mannen har fått definere normalen for mennesket. Dermed, sier hun, er mannen først og fremst definert som individ og menneske, mens kvinnen forblir den andre. Et kjønn som defineres ut fra sin mangel.
Kvinnen blir slik sett på som et slags halvindivid, eller en undermenneskelig annen. Hvis eksistens først og fremst er for å tilfredsstille menn, passe huset og lage barn. Eller sagt enda litt mer direkte, som en glorifisert melkeku.
Noe som selvsagt er en provoserende rolle å finne seg i. Jeg mener, bare tenk hva slags voldelige revolusjoner vi hadde fått om menn ble behandlet slik. Kvinnekampen gikk til sammenligning forholdsvis fredelig for seg. Kvinner ønsket å slippe rollen som passiv andre, og heller bli sett slik Ibsen skriver, som «først og fremst et menneske».
Og som bevegelse, må det jo sies at kvinnekampen har hatt enorm suksess. Fra 60-tallets hushold til i dag har det skjedd en radikal samfunnsomveltning. Jeg tror knapt noen bevegelse gjennom tidene har hatt så stor internasjonal suksess.
Likestilling og utfordringer
Kvinner har gått inn i arbeidslinjen slik som menn, og blitt økonomisk selvstendige. De har fått like politiske rettigheter. Engasjert seg politisk, og nå er også alle de parlamentariske lederne på Stortinget kvinner.
Likevel har veien ikke vært helt uten humper. En blandet arbeidslinje, sammen med en liberal alkoholkultur, har gjort at så å si alle store organisasjoner har utfordringer med seksuell trakassering. Dette er også tilfellet i utelivet, kulturen og pornoindustrien. Hvor vi i fravær av begrensende konservative verdier om sømmelighet nå seksualiserer kvinner mer industrielt enn noensinne før.
Som ledd i denne prosessen utsettes unge kvinner for ekstrem markedsføring. Fra reklameplakater, filmindustrien, sosiale medier, til influensere; unge kvinner blir bombardert. De må bli tynnere, renere, penere og gjerne kirurgisk få større bryster. Huden deres trenger en rekke produkter, sminke og krem. De skal trene, spise sunt og ha moteriktige klær.
Vi har fått et konglomerat av markedsaktører, som i det store og det hele tjener penger på å få unge damer til å føle seg dårlig. Og så er noen av de så frekke at de attpåtil kaller det feminisme. Så lenge kvinnene velger det selv, vel å merke.
Og kampanjene funker nådeløst godt til sitt formål. De unge damene føler seg dårlige. Så kan selskapene komme inn med et produkt for å løse usikkerheten de selv produserer. Mens de unge damene blir avhengige, fortsetter å føle seg dårlig og dermed fortsetter å kjøpe.
Altmuligkvinnen
I tillegg har kvinnebevegelsen båret med seg forventninger om at kvinner også skal prestere på andre områder. De skal ikke bare være pene, søte og moderlige, men også kompetitive, tøffe og arbeidsomme. Den moderne kvinnen skal i korte trekk være både kvinne og mann.
Dette kan imidlertid muligens leses ut fra basal feministisk teori. For når mannen er mennesket, slik Simone de Beauvoir beskriver, så må kvinnen i praksis bli som mannen, for å slik bli sett som menneske. Dermed skal kvinnen strebe etter en karriere som menn. Arbeide mest mulig i mannsdominerte sektorer. Drive med idrett og kampsport som menn. Ta risiko som menn. Drikke som menn, og date som menn.
Les også: Skitshowet Eurovision er en perfekt parallell til aktivismens overfladiske dydsposering
Seksuell revolusjon
Denne dynamikken er kanskje mest av alt synlig i samtidens datingkultur. For med p-pillen og den seksuelle revolusjonen ble det i praksis forventet at kvinner skulle ligge rundt som menn.
Dette har nådd nye høyder i dag, hvor folk debuterer tidligere, har flere partnere og mer sex i beruset tilstand i forbindelse med uteliv. Der kvinner etter motefeminismens logikk skal «dolle seg opp» og dra på byen, hvor «altmuligkvinnen» skal drikke som menn og ha sex som menn. Helt uten å ta hensyn til at de fleste kvinner ikke har lyst til å ligge rundt som menn. Da det ofte er langt viktigere for kvinner med en eller annen emosjonell forbindelse.
For ikke å snakke om at dagens datingkultur og alkoholiserte byliv fremmer usikre relasjoner, tillitsbrudd og økt forekomst av berusede gråsonevoldtekter. Slik feminist og forfatter Louise Perry treffende skriver: «Vi fortsetter å sende unge kvinner som kanonføde inn i kampen mot doble seksuelle standarder». For å tjene menns seksuelle lyster og et kunstig ideal om lik seksualitet, som fullstendig neglisjerer de ekstreme forskjellene i makt og seksuelle preferanser som faktisk eksisterer mellom kjønnene.
Barn og karriere
Dette er tilsvarende synlig i karrierelivet – der det forventes at unge kvinner utsetter å få barn til etter at altmuligkvinnen har karriere, mann og hjem.
Det betyr i praksis at de må forbli enda lenger i den «dollede» datingfasen, samtidig som de også sjonglerer jobb, studier og sparing. Samtidig som en minoritet av attraktive menn får utvikle et skjødesløst «bruk og kast»-forhold til kvinner. Slik blir trygge relasjoner vanskelige å finne.
Når altmuligkvinnen nærmer seg 30-årene, setter plutselig alvoret inn. Hennes kropp nærmer seg slutten på sin fruktbarhet. Hun må strebe og ofre for å finne en partner, eller miste muligheten til å få barn. Samtidig som en synkende erkjennelse setter inn, nemlig at de fleste menn foretrekker yngre damer. Dette innebærer at hennes usikre forhold til sitt ytre trues av alderdom og motefeminismens forvridde logikk. Mens karrierefeminismen trues av barnet. Og antallet gode tilgjengelige partnere synker drastisk.
Dermed står den voksne altmuligkvinnen i en skvis på alle fronter. Hun kan hverken tilfredsstille motefeminismens krav til selv-seksualisering, karrierefeminismens krav til selv-maskulinisering, eller sitt eget ønske om et trygt hjem og barn.
Kanskje sitter hun der en del eldre, med penger, grad og karriere. Bare for å erfare enda en grunnleggende kjensgjerning, gitt av vår evolusjonære natur: At status og makt ikke gjør kvinner mer attraktive, slik det gjør for menn.
Les også: Samtykkeloven er en oppskrift på justismord og sexangst for menn
Forakt for femininitet
Med det blir den moderne kvinnen tvunget til å både seksualisere seg selv og opptre i strid med sine mest grunnleggende ønsker.
For om kvinnen skal bli mann, for å slik bli et menneske, innebærer det også at hun må frasi seg sin egen femininitet. Hun skal derfor helst ikke ha lyst på barn tidlig. Helst ikke være «klengete» eller følsom. Helst ikke like en myk estetikk eller ønske å jobbe i omsorg.
Hun skal derimot heller presses inn i dressen og finansverdenens stålgrå heis. Interessere seg for realfag, være kjølig og kalkulerende. Ha uforpliktende sex, se porno, investere i aksjer, inn i militæret, bygge karriere og ta risiko. Helt uten å anerkjenne, at dette fundamentalt strider med hva mange kvinner har lyst til.
Dette antyder en underliggende, men høyst reell forakt for kvinnens egenart og kvinners ønsker. Det kalles fremgang om vi klarer å presse enda flere kvinner til å delta i den samme kompetitive kapitalismen som menn brenner seg ut på.
Den samme kapitalismen som mater kvinners dårlige selvfølelse for å selge deres kropper som produkter. Si meg, hvordan kan dette rimelig kalles feminisme?
