Samarbeid gir makt

Det klassisk figurative miljøet må slutte å syte. Vi må organisere oss

William Heimdal ble stilt ut på statens høstutstilling i 2022, med «David med Goliats hode». Nå vil han samle kolleger til å starte en egen høstutstilling. (Foto: Vegard Kleven/Statens høstutstilling.)
William Heimdal ble stilt ut på statens høstutstilling i 2022, med «David med Goliats hode». Nå vil han samle kolleger til å starte en egen høstutstilling. (Foto: Vegard Kleven/Statens høstutstilling.)
Vi kan ikke fortsette å bjeffe mot «bukken som passer havresekken» og «systemet». Det er på tide å ta saken i egne hender, skriver William Heimdal.
Om skribenten
William Heimdal er kunstner.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Hva skal klassisk-figurative kunstnere gjøre for å få mer anerkjennelse og ressurser?

Kjære kolleger! Det er på tide å slutte med sytingen: vi må brette opp ermene og ta grep på egen hånd!

Debatten om den klassisk figurative billedkunstens posisjon i norsk offentlighet har blusset opp med jevne mellomrom helt siden 60-tallet. Oppfattelsen av at det forekommer en systematisk undertrykkelse av det klassisk figurative formspråk, kan man trygt si at er en vedtatt grunnpilar i brorparten av klassisk figurative kunstneres bevissthet.

Selv ble jeg oppdratt til å bli bevisst på dette da jeg kom inn i den klassisk figurative verdenen i en alder av 13–14 år. Jeg ble gjort bevisst på skjevfordeling i offentlige utsmykningsoppdrag, stipendordninger som nær sagt aldri gavner klassisk figurativ kunst, fullstendig fravær av skoletilbud, manglende museumsinnkjøp av ny norsk klassisk figurativ kunst og så videre.

Det er med andre ord riktig ille å ha en klassisk figurativ «legning» som norsk billedkunstner. Men jeg tror at dette – i alle fall til dels – er vår egen skyld.

Annonse

Kommersiell suksess

Etter å ha tatt del i denne debatten siden min spede ungdom har jeg begynt å innse at denne strategien, med jevne strømmer av kronikkbølger, faktisk ikke fører til noen reell endring i den klassisk figurative kunstens posisjon.

Jeg har dessuten opplevd det som svært demotiverende og ansvarsfraskrivende – i verste fall infantilt – å skulle fortsette bjeffingen mot «bukken som passer havresekken» og kreve at «systemet» skal skjenke oss det vi behøver.

Jeg tror ikke nødvendigvis det er de store institusjonene som er problemet, men manglende samarbeidsvilje og organiseringsevne innad i det klassisk figurative miljøet. Jeg mener vi må skjenke oss selv.

Det er viktig å presisere at det er riktig og faktuelt at klassisk figurativ kunst ikke representeres i stipendordninger, utsmykningsoppdrag, utdanningsinstitusjoner, museumsinnkjøp og alt som er, og at dette er svært problematisk.

Men rent kommersielt, og blant «vanlige folk», er den klassisk figurative kunsten en soleklar favoritt. Som Jonas Vilberg trekker frem i en kronikk i NRK, gjorde Nasjonalmuseet stor suksess med en Harriet Backer-utstilling som trakk over 100.000 besøkende. TV-programmet «Portrettmesterskapet» var omtrent like populært som «Skal vi danse». Jeg tror vi må innse at det er på høy tid å slutte med sytingen.

Det fungerer beviselig ikke. Vi må bytte strategi. Vi må brette opp ermene og ta grep på egen hånd.

Les også: Han stakk av med pengene og kalte det kunst. Nå får han beholde alt – og mer til

Samarbeid gir makt

Vi har flere store klassiske kunstnere i vårt land som har gjort nettopp dette.

Jeg kan blant andre nevne Vebjørn og Eimund Sands fantastiske og hederlige «Roseslottet», Odd Nerdrums egen malerskole, Karl Erik Harr sitt nyåpnede museum på Kjerringøy, og British Museums innkjøp av flere betydelige tegninger av Sverre Malling.

Dette er eksempler på innflytelsesrike skikkelser som har brettet opp ermene, fokusert på å spesialisere sitt håndverk og vært dyktige på å danne egne nettverk. Konsekvensen har vært stor suksess hva gjelder besøkstall, salg og utdannelse med mer – ofte større enn modernistenes suksess.

Greier vi å heve oss over mindre ideologiske forskjeller og et tilsynelatende individfokus, kunne det klassisk figurative vært i mye sterkere stand, rent formelt. Jeg tror at samtidskunstens offentlige posisjon i stor grad handler om organisering og samarbeid fremfor en bevisst undertrykkelse – essensielle egenskaper som mangler blant et stadig atomisert klassisk figurativt miljø dersom man ønsker å gjøre endring.

Derfor er min oppfordring til mine kjære kolleger: vi må ikke la oss demotiveres og umyndiggjøres. En og en er vi små, men vi er mange og mektige når vi samarbeider og organiserer oss.

Les også: Tandes tenketank: Trenger kunstfeltet sitt eget arkitekturopprør?

En organisasjon

I første omgang kunne vi gått sammen og dannet en klassisk figurativ kunstnerorganisasjon.

Hadde man greid å rekruttere 200 medlemmer (som er et svært beskjedent anslag) som måtte betale 1.000–2.000 kroner i årskontingent, kunne summen for eksempel ha gått til å organisere vår egen høstutstilling.

Vi kunne leid et stort lokale, ansatt en fagjury, markedsført utstillingen og virkelig satt den klassisk figurative kunsten på kartet. Dette er mye enklere enn hva vi skal ha det til.

Vi kan ikke sitte på hver vår kant og skrive og dele kronikker. Det fungerer ikke. Vi må ta ansvar og organisere oss!

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar