Som en med noen års fartstid i akademia og mediebransjen har jeg ikke vanskelig for å liste opp mange bekjente eller venner som åpent innrømmer at de stemmer på Rødt.
Jeg vet imidlertid ikke om noen fra disse sirklene som stemmer på Fremskrittspartiet (FRP). De eneste jeg kjenner som åpent gjør det, er fra hjembygda.
FRP har lenge vært det minst stuerene partiet for mange nordmenn, ikke minst i eliter med mye makt i medier, akademia og politikk. Kan dette være i ferd med å snu?
Mindre radikale enn Rødt
En av grunnene til at det er slik, henger sammen med den unike intoleransen vi har sett vokse frem på venstresiden i noe tid nå. Forhatt barn har mange navn: Politisk korrekthet, woke, godhetstyranni, og så videre.
Jeg kan nesten ikke tenke meg at noen av de jeg kjenner som stemmer Rødt, møter særlig mange negative reaksjoner for det. Selvfølgelig kan man få kritiske spørsmål, men fiendtlige reaksjoner som sår tvil om menneskesynet deres, er nok ytterst sjeldent.
Selv om kommunisme er en ideologi vi trenger minst mulig av i frie samfunn (hvis vi vil bevare det fritt), tror jeg ikke Rødt er en umiddelbar samfunnstrussel. Faktisk kan jeg finne flere saker jeg er mer enig med dem om enn de fleste andre partier, for eksempel motstand mot vestlige krigsoperasjoner, som i Libya (her står Rødt alene på rett side av historien), motstand mot statlig overvåking (som partiet selv har vært offer for historisk), og kritikk mot mange av de moderne kapitalistenes hodeløse prosjekter (som elektrifisering av sokkelen og andre «grønne eventyr»).
Med FRP er historien ganske annerledes. Jeg tror det hadde vært vanskelig for meg å få venner på Blindern (UIO) dersom jeg hadde stemt FRP og vært åpen om det. Det bygger jeg på erfaring med hvordan mange snakket om partiet og deres velgere. Blant mange der er nok å være FRP-er enda verre enn å være islamist.
Denne forskjellen mellom de to partiene på hver sin politiske ytterkant kommer ikke av at FRP er mer ekstreme eller radikale enn Rødt. Tvert imot lefler Rødt med tankegods som har dominert i flere av verdenshistoriens verste regimer, mens FRPs politikk er mer lik USA sin, et land som faktisk er fritt og veldig mye mer velstående enn Europa – selv om de også har noen stygge svin på skogen.
Les også: Hatytringsparagrafen gjør dessverre mer skade enn nytte
Tabuet er i ferd med å forsvinne
Mens sosialister har fått boltre seg i akademia og offentlig sektor, har FRP vokst frem som et protestparti mot skatter og avgifter og høy (asyl-) innvandring.
Som Magnus Marsdal skriver i boken «FRP-koden» (2007), er det et tankekors at brorparten av partiets velgere har kommet fra arbeiderklassen. Disse tilhørte tradisjonelt Arbeiderpartiets kjernevelgergruppe, men begynte å stemme på et parti som er i opposisjon til det som tradisjonelt har vært arbeiderbevegelsens politikk. Mye handler om den politiske elitens forakt for vanlige folks smak. Her har derimot FRP vært bedre på å apellere til den jevne nordmann, konkluderer Marsdal og drar på teoriene til sosiologen Pierre Bourdieu, om kulturell kapital og sosial distinksjon.
Det er liten tvil om at mange i eliten har utvist åpen forakt for FRP og deres politikk, og koblet partiets innvandringsmotstand til rasisme. Det er nok hovedgrunnen til at mange flere FRP-velgere enn Rødt-velgere antagelig holder valget sitt hemmelig, spesielt om de bor i Oslo eller går på et universitet. Å få rykte på seg som rasist er vår tids versjon av å stemples som kjettersk, og den sikreste veien til sosial utstøtning – derfor brukes stempelet ofte av opportunister også der det ikke er grunnlag for det, og nesten ingen tør å si imot. I hvert fall frem til nylig.
Det virker som dette er i ferd med å endre seg nå. For litt siden spiste jeg middag med to venner. De har i likhet med meg gått på studier dominert av personer på venstresiden i politikken, og har aldri stemt FRP. Men nå sa begge at det faktisk var noe de vurderte.
Men så klart var de urolige for hva de skulle svare venner som spurte hva de stemte på. Heldigvis er det hemmelig valg, sa jeg, samtidig som jeg mener folk burde kunne stå for sitt standpunkt i møte med kritikk eller til og med hat.
Dette stigmaet tror jeg gradvis er i ferd med å forsvinne.
Les også: Advarselen fra Argentinas nye president er verdt å lytte til
Gode til å treffe tidsånden
En ny måling viser at Fremskrittspartiet (Frp) går frem for fjerde måned på rad, og øker oppslutningen til 18,5 prosent i mai.
Dette er det beste resultatet på en meningsmåling på åtte år. Nå er partiet nesten like stort som Arbeiderpartiet. Noe av fremgangen kan forklares med at partileder Sylvi Listhaug har inntatt en mer moderat og folkelig profil, samtidig som den nye stjernen og ungdomspartilederen Simen Velle sjarmerer mange unge velgere. Før var FRP et gubbeparti, nå er det unge frihetselskende menns parti. Velle skal ha mye av æren for det.
FRP er på enkelte målinger også det største partiet blant unge (18-29 år). Disse er ikke påvirket av stigmaet som har heftet ved FRP de siste tiårene, eller så er de så dritt lei av woke at de stemmer FRP i protest mot de intolerante.
En underkommunisert faktor er imidlertid at FRPs politikk har vist seg å fungere mye bedre enn kritikerne har påstått. Partiet har fått rett i mange av deres tidligere mest kontroversielle kampsaker, og de fortsetter å profilere seg på temaer der sentrumspartiene er ute og sykler.
Mange er nå i ferd med å våkne opp til det faktum at Norge har de høyeste skatteinntektene av alle land og den største offentlige sektoren i Europa. Dette bidrar ikke akkurat til økonomisk vekst og innovasjon. I tillegg har FRP objektivt sett hatt rett i at innvandring medførte store offentlige utgifter, økt kriminalitet og kulturkonflikter. De andre partiene har plagiert en del av FRPs innvandringspolitikk, uten å si det høyt. Nå skal Arbeiderpartiet være streng ved grensene og «brekke ryggen på gjengene». Men de vil aldri få ordentlig eierskap i disse sakene – det er det FRP som har.
I tillegg går FRP inn for kjernekraft, de går ut mot det grønne skiftet og offentlig sløsing, er for aktiv dødshjelp og de profilerer seg på motstand mot den mest radikale kjønnsideologien. Dette er saker med bred folkelig støtte, men som av ulike grunner har vært vanskelig å fronte for den politiske eliten.
For lenge siden var FRP tidlig ute med å gå til kamp mot NRK-monopolet og forbudet mot Farge-TV. I ettertid fremstår motstanderne som fullstendig ute av takt med tidsånden. Det kan hende det blir flere slike eksempler i tiden som kommer.
