Folk som sammenligner seg med Dr. Stockmann, bør lese «En folkefiende» om igjen

Stockmann viser seg å være en tvers igjennom humørløs, selvforherligende, arrogant og usympatisk karakter, skriver Kristian Tonning Riise. Her er Hugh Bonneville i rollen som Stockmann i en oppsetning på The Chichester Festival Theatre i 2016. (Foto: Tristram Kenton.)
Stockmann viser seg å være en tvers igjennom humørløs, selvforherligende, arrogant og usympatisk karakter, skriver Kristian Tonning Riise. Her er Hugh Bonneville i rollen som Stockmann i en oppsetning på The Chichester Festival Theatre i 2016. (Foto: Tristram Kenton.)
17. mai-talerne Danby Choi og Mikkel Dobloug mente begge å kjenne seg igjen i Dr. Stockmann. Det er jeg uenig i, skriver Kristian Tonning Riise.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er «En folkefiende» av Ibsen brukes stadig som referanse i samfunnsdebatten. Men ikke alltid på riktig vis.

Noen litterære misforståelser har blitt så vanlige at karakterene får en identitet i samfunnsdebatten som er ganske fjernt fra sitt «virkelige» liv mellom permene.

Et typisk eksempel er å referere til Frankenstein som et monster, eller til det navnløse «monsterets» skaper, Viktor Frankenstein, som en ond vitenskapsmann. Ingen av delene er tilfelle, og en nokså umulig tolkning dersom man har lest Shelleys roman.

En misforstått karakter som jevnlig dukker opp i samfunnsdebatten, er Tomas Stockmann, hovedpersonen i Ibsens drama «En folkefiende» (1882). Konteksten er gjerne en varsler, samfunnsrefser eller kritiker som møter motstand fra storsamfunnet, men står prinsippfast på sin sak fordi vedkommende mener å ha sannheten på side.

Typiske paralleller kan være klima- og miljødebatten, innvandringsdebatten, debatten om konsekvensene av koronatiltakene, eller i ytringsfrihetsdebatten – nå sist i sammenheng med særlig Danby Choi og Mikkel Doblougs 17. mai-taler, der begge talere mente å kjenne seg igjen i nevnte Dr. Stockmann.

Annonse

Les også: Er det snart blitt stuerent å stemme på FRP?

Tvers igjennom usympatisk

På overflaten handler Ibsens drama om en modig varsler som oppdager at byens kurbad i virkeligheten er forurenset og dermed helseskadelig.

I sitt innstendige arbeid med å gjøre befolkningen oppmerksomme på at kurbadet tvert imot gjør folk syke, møter imidlertid Stockmann på kraftig motstand fra alle som har politisk og økonomisk egeninteresse i at sannheten ikke kommer frem.

Ibsens drama er imidlertid langt mer sofistikert enn den endimensjonale «sannhet vs. løgn»- eller «ubestikkelig vs. korrupt»-kontrasten den ofte blir brukt for å illustrere. For det som slår en når man leser «En folkefiende», er at man selv mister sympatien med Stockmann på det avgjørende tidspunktet, til tross for at han har sannheten på sin side.

Stockmann viser seg nemlig å være en tvers igjennom humørløs, selvforherligende, arrogant og usympatisk karakter. I stedet for å gå pedagogisk frem og forklare befolkningen hva han har funnet ut om byens viktigste inntektskilde, velger Stockmann å idiotforklare alle som ikke umiddelbart slutter seg til hans resonnement.

På folkemøtet han har innkalt til, der Stockmann endelig skal få legge frem sin sak, ender han opp med å forbanne hele samfunnet han hadde til hensikt å overbevise. I stedet for å appellere til befolkningens fornuft erklærer han i stedet at folket er «sannhetens og frihetens farligste fiender». Flertallet har aldri retten på sin side, erklærer Stockmann. De er dumme, tankeløse, de er «harske, ulne, grønsaltede ​skinker» som «forgifter våre åndelige livskilder og forpester grunnen under oss».

Les også: Danby Chois 17. mai-tale: Vi må omfavne utbrytere som Nora. Og vi må mene det

Ikke som Stockmann

Den første gangen ordet «folkefiende» blir brukt, er i slutten av fjerde akt, på nettopp dette folkemøtet, etter at Stockmann avslutter sin harang med å erklære at dette «løgnaktige samfunnet» må «jevnes med jorden» og folket «utryddes som skadedyr». Stockmann erklæres altså først som folkefiende etter at han selv har definert folket som sin fiende.

Det kjente sitatet om at «den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene» faller mot slutten av stykket, etter at Stockmanns fremtreden har ført familien ut i ulykke. De har mistet hjemmet sitt, broren og datteren har mistet jobben, ungene er tatt ut av skolen, men Stockmann er fortsatt like parodisk standhaftig.

Og her kommer vi til mitt hovedpoeng: Grunnen til at Danby Choi vinner igjennom, er nettopp fordi han ikke er som Tomas Stockmann. Han møter ikke forsøk på kansellering med forarget fordømmelse av storsamfunnet, men med en god dose humor. Og han møter ikke kritikk med å idiotforklare alle som er uenige, men ved å ønske debatten velkommen og argumentere for sin sak.

Moralen i «En folkefiende» er altså ikke at «den sterkeste er han som står mest alene», men snarere at den som ikke er i stand til å ta til seg noen ytre korrektiver, ender opp som en parodi på seg selv.

Slik er det også med ytringsfrihet. Debatt siviliserer. De som klarer å forholde seg til en kritisk offentlighet, blir gjerne bedre og mer sofistikerte versjoner av seg selv. De som derimot tolker all kritikk som et bevis på egen fortreffelighet og alle andres utilstrekkelighet, ender opp som rimelig patetiske figurer.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar