For noen år siden sto det en redaksjonell artikkel i Aftenposten om Den norske opera (DNO), med overskriften «En opera for folk flest». Der påstås det at opera som kunstform har en lang historie i å opprettholde sosiale skjevheter i rekruttering av publikum. Det sies også at DNOs legitimitet ligger i å engasjere brede grupper av det norske folk. Det første er feil, og det andre har feilet.
Opera som kunstform har alltid vært for allmuen. Det er vanlige folk som har sittet bakerst i salen og fylt alle balkongene i flere etasjer. Det er de som kan alle ariene og som har jublet for sangerne. Og det er disse ekte operaelskerne som mest misliker moderniseringen av de klassiske operaene.
Et falsum
Skal operaen som kunstform bestå og fortsatt bli elsket av dette publikumet og rekruttere nye, så fordrer det at institusjonen bringer nettopp opera til folket. Problemet er at det gjør de ikke.
Når de unge lokkes til å se de berømte operaene Carmen, La Traviata, Rigoletteo, Tosca, La Bohème og andre klassikere, er det nettopp ikke disse de får se. De får presentert en teaterforestilling i nåtidsdrakt, akkompagnert av klassisk musikk som er skrevet for en helt annen handling og scenografi. Helheten forsvinner, og de overdimensjonerte løyene (i opera buffo) og de ekstroverte påfunnene (i opera seria) dominerer på bekostning av den vakre musikken.
Det nye publikum som oppsøker DNO, får se perverterte oppsetninger av gamle klassikere, i helt ny og kontemporær «regi» av oppmerksomhetssøkende scenografer. Handlingen forvrenges og legges til samtid, i pakt med tidens ånd. Den vakre musikken som opprinnelig var uløselig knyttet til en spesifikk handling i en definert tid og ramme, blir stående isolert, uten kontakt med det som foregår på scenen. Vi registrerer den knapt, da både øyne og ører uvilkårlig følger regissørens og scenografens påfunn.
Det gamle publikum – som legitimerer opera som kunstform – gjenkjenner ikke verket, og de som aldri har sett den aktuelle operaen før, tror at det er slik den er laget. Begge deler fører til fremmedgjøring. Reklamen for forestillingen er et falsum.
Les også: Hvem er det som hindrer fred i Midtøsten?
Musikken i sentrum
Det virker som om regissørene ikke er interessert i sitt publikum, men lager forestillingene for hverandre og anmelderne.
I utgangspunktet har jo de klassiske operaene, med musikk av Mozart, Verdi, Bellini, Donizetti, Rossini og Puccini, store muligheter til å nå ut til mange mennesker, med sin både vakre, forførende og dramatiske musikk. Likevel virker det som om regissøren og scenografen primært er opptatt av å være nyskapende. Det viktigste er å lage en ny og annerledes tolkning, uansett hvor dårlig den passer til musikken. Ellers har man dummet seg ut.
Disse regissørene (ikke spesielt for DNO) har latt «Trubaduren» (1853) foregå på en borerigg, «La Traviata» (1853) i et narkotikamiljø, «Elskovsdrikken» (1832) på en bensinstasjon, «Den flyvende hollender» (1843) på et kontor, «La Bohème» (1896) på et sykehus og «Carmen» (1875) forflyttet til et hardbarket miljø i 1970-årene. For ikke å glemme «Tryllefløyten» (1791) i et romskip på en annen planet.
De gamle operaene har jo egentlig en banal og enkel handling, og nettopp derfor kommer musikken i sentrum for opplevelsen. Likevel er libretto og musikk en helhet, i et samspill med kulisser og kostymer, som et historisk objekt og vitnesbyrd.
Har vi virkelig vondt av å oppleve disse dramaene på nytt i sin opprinnelige form? Vår såkalt kaotiske, rastløse og normløse tid har nettopp behov for slike dramaer fra en svunnen tid. Tidligere operasjef ved DNO, Per Boye-Hansen, sier at opera skal engasjere oss som lever i dag, ikke være en virkelighetsflukt.
Dette blir en påstand uten bevis, for ingen har spurt publikum. Han gjør opera primært til teater, for musikken kan jo ikke endres. Samtidig nuller han ut all klassisk litteratur.
Les også: Han stakk av med pengene og kalte det kunst. Nå får han beholde alt – og mer til
Ikke teater
I vår tid skal man være dagsaktuell og transkribere alle gamle uttrykk – musikalske, tekstlige eller visuelle – til det kontemporære. Alle moderne regissører hevder at handlingen i de klassiske operaene er meningsløs for vår tid. Men en opera er også et historisk dokument, og når ble historie umoderne eller uinteressant?
Operahusene er smertelig klar over at det knapt nok er skrevet en eneste populær opera etter 1926, da Puccinis «Turandot» ble uroppført. De nyere operaene slår ikke an, med sin talesang og mangel på gjenkjennelige melodier. Likevel oppføres de, som en pliktøvelse, overfor et uinteressert publikum, som jo allerede har abonnement og kommer for høflighets skyld.
Siden samtidsopera ikke slår an, går regissørene løs på de gamle og velkjente operaene, for å gjøre dem så kontemporære og ugjenkjennelige som mulig. Forakter de det vanlige publikum, som gjerne vil oppleve noe gjenkjennelig som er både vakkert og dramatisk?
Vår internasjonalt kjente opera-og teaterregissør Stein Winge sa før en premiere på DNO at «opera er teater tilsatt musikk». Ikke rart at det går galt. Han ser ikke at denne teaterforestillingen i seg selv er så banal, klisjépreget og endimensjonal at den ikke kunne ha vært oppført på en teaterscene.
Opera er derfor primært en musikalsk opplevelse, der sangerne også opptrer som en slags skuespillere. Vi ser dessverre Winges innstilling til kunstformen opera reflektert mer og mer hos anmelderne. De spiller på lag med regissørene, og konsentrerer seg om scenografien og sangernes prestasjoner og troverdighet som skuespillere. Det må gå galt i anmelderens øyne når han eller hun tror at det er en teaterforestilling tilsatt musikk som skal bedømmes. Uansett er det urettferdig å utsette sangerne for en streng bedømmelse både som skuespillere og sangere. Det er egentlig en umulig kombinasjon å mestre på høyt nivå.
Kanskje publikum liker det som blir fremført, eller kanskje synes de det er uforståelig og bortkastet. Sannheten får vi ikke vite, for ingen skikkelig undersøkelse er foretatt. I Norge er jo «suksess» identisk med antallet solgte billetter, der trofaste og altseende abonnenter utgjør kjernen.
Det norske publikum er så lojale og høflige at de klapper for absolutt alt som foregår på en scene – teater så vel som opera. Vi klapper til og med i takt, og vi reiser oss unisont – av beundring for hva? Bedre da å se på TV i stuen, i en tradisjonell oppsetning med de beste sangerne. Eller bare lytte til musikken, så vi slipper å se gode sangere opptre som dårlige skuespillere.
