Stavanger kommune er på utkikk etter en ny kunstkonsulent. Gjerne en som kan bidra til mangfold blant kommunens ansatte!
I utlysningen sto det: «Ulik alder, funksjonsevne, kjønn, seksuell orientering, religion og etnisk bakgrunn er etter vår oppfattelse en berikelse».
Denne formuleringen var det flere som reagerte på. Blant dem arbeidslivekspert Trine Larsen hos Hammer og Hanborg, som uttalte til Subjekt at det kan oppfattes ekskluderende for alle som ikke skiller seg ut når det gjelder kjønn, funksjonsevne, hudfarge og så videre. Som jo er flertallet av nordmenn, per definisjon.
Dessverre er slike beskrivelser veldig vanlige i jobbutlysninger, både i det offentlige og private. Etter at Subjekt tok kontakt, ble formuleringen endret. «Stavanger kommune vil ha kunstkonsulenter som gjenspeiler mangfoldet i samfunnet, og ønsker kvalifiserte søkere med ulik alder, funksjonsevne, kjønn, seksuell orientering, religion og etnisk bakgrunn. Personer med ulike fagkombinasjoner og perspektiver oppfordres til å søke», heter det nå.
Men det er heller ikke gitt at alle arbeidsplasser kan oppnå et mangfold som gjenspeiler befolkningen dersom de ønsker å ansatte de best kvalifiserte.
Les også: Saken om SDs «trollfabrikker» er et presseetisk havari
Forbudt å diskriminere
I Norge er det forbudt å diskriminere på bakgrunn av karakteristikkene nevnt i stillingsutlysningen fra Stavanger kommune.
Heldigvis, fordi den best kvalifiserte bør få jobben. Det er nettopp derfor vi har lover mot diskriminering, slik at kandidater kan måles på så objektive kriterier som mulig. Som utdannelse, arbeidserfaring, opptaksprøver og så videre.
Uten vektlegging av slike (mer eller mindre) objektive kriterier blir det også umulig å bevise at man er blitt diskriminert.
Så er det likevel slik at enkelte arbeidsplasser eller bransjer vil ha en høyere andel majoritetsnordmenn enn andre, eller høyere enn befolkningen for øvrig. Dette er gjerne tilfellet i kulturbransjen, som har en overvekt av hvite kvinner i 40-50-årsalderen – uten at noen fremhever akkurat dét som selve problemet.
Folk er forskjellige og velger forskjellig. Ulike kulturer vektlegger ulike karrierer ulikt. Det er for eksempel svært mange nordmenn med pakistansk bakgrunn som velger å bli advokater og leger. Det er flott, men betyr likefullt at disse ikke samtidig kan jobbe i kultursektoren eller i skolevesenet.
Arbeidsplasser må rekruttere fra den gruppen mennesker som har relevant fagbakgrunn og som ønsker å jobbe der. Det er ikke alltid jevnt fordelt mellom ulike identitetsgrupper, marginaliserte eller ei. Og det behøver ikke være et problem.
Det kan tvert imot være et problem at de som utgjør majoriteten i befolkningen, føler seg mindre ønsket – nettopp fordi de ikke typisk antas å være utsatt for fordommer eller diskriminering. Det er et merkelig og oppkonstruert paradoks vi bør unngå.
Les også: Nasjonalmuseet er ikke en aktivistisk organisasjon. Det bør de heller ikke være
Diskriminering er feil, uansett vei
I USA, der identitetspolitikk herjer i mye større grad enn i Norge, er det blitt et vanlig krav å gå bort fra objektive kriterier i opptak til utdanning eller i ansettelser. Nettopp fordi man vil kvotere inn basert på kjønn og hudfarge. Dette er å snu om på verdier som antirasister var med å kjempe frem for flere tiår siden. De ville ha objektive kriterier fordi da kunne ikke rasister nekte svarte inngang.
Stavanger kommune vil derimot bare ha mangfold. Det kan man forstå. Men det er best for minoriteter å bli ansatt fordi de er best, så slipper de å lure på om de fikk jobben på urettferdig grunnlag.
Frankrike og Argentina er de to beste fotballandslagene i verden de siste årene. Det ene laget, Frankrike, er ekstremt mangfoldig med hensyn til hudfarge og landbakgrunn. Argentina-laget er derimot homogent, og består av nesten bare hvite spillere. Det har ingenting med hvor mye mangfold trenerne ønsker seg, selv om enkelte har kritisert Argentina-laget for mangel på mangfold – hvis det var et kriterium, ville ingen av dem ha vunnet VM i henholdsvis 2018 og 2022.
Akkurat som i idretten, bør også resten av samfunnet rekruttere den som antas å gjøre jobben mest. Det er det alle oss andre som tjener mest på. Folk er tross alt satt til posisjoner for å løse samfunnsutfordringer. De løser vi raskere om de ansatte er aller best i faget sitt, og ikke først og fremst svarte, eller hvite, for den saks skyld.
