Det finnes et folkelig konservativt politisk prosjekt i både arkitekturen og kunsten, men begge forutsetter at konservative slutter å akseptere at estetikk er et tema forbeholdt apolitiske fora.
Ideen om «armlengdes avstand» har tvunget konservative til å bli passive tilskuere til en samfunnsutvikling de ikke liker. Det er på tide at konservative slutter å være så redde for å legge estetiske føringer på samfunnsområder politikken allerede finansierer og/eller regulerer.
Alternativet er at man blir stående igjen som garantisten for utenom-politiske eliter, som ikke svarer til andre enn seg selv.
Ingen korrektiver
Både markedet og politikken har det iboende korrektivet at de til en viss grad må forholde seg til folkeviljen.
Hvis markedet glemmer folket, ender man opp med varer og tjenester som ingen vil kjøpe, og da tjener man heller ingen penger. Hvis politikere glemmer folket, ender de opp med politiske løsninger ingen vil ha, og blir ikke gjenvalgt.
Dette er selvfølgelig ingen perfekt dynamikk. Markedet er flinke til å skape etterspørsel etter ting vi ikke visste vi ville ha, og politikere er flinke til å komme opp med løsninger på problemer vi ikke visste at vi hadde. På et eller annet tidspunkt inntreffer imidlertid denne logikken: Hvis avstanden mellom det som tilbys og det som etterspørres, blir for stor, så vil tilbyderne bli erstattet av noen andre.
Hva skjer imidlertid, hvis politikerne på vegne av folket garanterer for finansieringen, men ikke vil legge noen føringer for det som finansieres? Vel, da skaper man i stedet et hierarki som utelukkende trenger å vende seg innover. Uten korrektiver utenfra vil man i stedet orientere sin hierarkiske struktur rundt sine egne interne dogmer.
Dette ser vi konsekvensene av både i kunsten og i arkitekturen. Begge er på hvert sitt vis eksempler på en uhellig allianse mellom ideen om at skjønnhet og estetikk utelukkende er subjektive størrelser, og ideen om grenser for politikk. Den er for øvrig perfekt tilpasset våre oljesmurte statsfinanser (selv om dette ikke er noe norsk fenomen). Den er også perfekt tilpasset både den sjelløse liberalisten og den progressive dekonstruktivisten.
Taperne er de konservative, men det er også de som sitter med nøkkelen til å løse problemet.
Les også: «Hengt ut» av Sløseriombudsmannen. Nå er han kjøpt inn av dronningen
Grenser for politikk
I det moderne Norge har vi blitt så vant til at det meste har en post på statsbudsjettet at også høyresiden har gitt opp å redusere statens størrelse. Dermed endte man i stedet opp med en hybrid, der «grenser for politikk» ikke betød fravær av politisk finansiering (det skulle tatt seg ut), men kun fravær av politisk regulering av innholdet.
Det kan se ut som dette har skapt hvert sitt monster i henholdsvis arkitekturen og kunsten, der det mest generiske og sjelløse har fått dominere førstnevnte, mens det aller særeste har fått dominere sistnevnte. Begge deler muliggjøres av løgnen om at estetikk er noe utelukkende subjektivt.
I boligsektorens tilfelle handler det riktignok i mindre grad om finansiering, men utbyggerne er helt avhengig av politisk regulering for å få realisert sine prosjekter. Hva man regulerer, er imidlertid opp til politikerne. Det er ingen som stiller spørsmål ved rettmessigheten i politiske krav om klimatilpasning, energieffektivitet, arealbruk og så videre, men det har i lang tid vært tilsynelatende unison politisk enighet om at estetikk er noe man må holde unna politikernes bord.
Dermed kan utbyggere ta seg godt betalt for å fylle disse tomtene med den ene masseproduserte kassen etter den andre, gjerne mens de deler ut priser til seg selv for god byggeskikk. For smak er jo subjektivt, så da er det bare å tolke fritt. Og når folk protesterer på at våre offentlige rom i stadig større grad forringes av grå, triste, sjelløse firkanter, samt såkalte signalbygg med monstrøse fremmedgjørende vinkler, må den konservative maktesløst strekke hendene i været og si at «joda, men det er grenser for politikk».
Politisk smaksstyring kan vi jo ikke ha. Nei, politikkens rolle er å dele ut tomter og oppdatere TEK-forskriftene.
Les også: Betalte 50 mill. for å bli europeisk kulturhovedstad. Nå blir Bodøs kulturtilbud fattigere
Av med tvangstrøyen
På kunstfeltet har man tilsvarende vaksinert seg mot mulige innvendinger. Kunsten må utelukkende styres av «kunstfaglige vurderinger» som det heter, og der har ikke allmuen noe å bidra med, selv om kunsten er offentlig finansiert.
Så når folk eksempelvis spør hvorfor det knapt satses på klassisk figurativ kunst som forsøker å formidle noen evige sannheter ved hva det sil si å være menneske, mens det tilsynelatende finnes en uuttømmelig liste over støtte til abstrakte selvrealiseringsprosjekter, så kan den konservative igjen bare strekke hendene i været og si at «joda, men det må jo være grenser for politikk».
Politikerne kan jo ikke mene noe om hva slags kunstuttrykk vi skal satse på, det skulle tatt seg ut. De skal bare skrive ut sjekken. Dermed ender vi opp med en boligsektor som er overtatt av homo economicus, og en kunstsektor som er overtatt av postmoderne nymarxisme.
Men hvorfor skulle ikke folk, via politikerne de har valgt, kunne mene noe om hva slags estetisk uttrykk de vil ha på tomtene som kommunen regulerer? Eller mene noe om hva slags offentlig finansiert kunst og kultur det satses for mye eller for lite på?
Nøkkelen ligger hos de konservative, men da må de ta av seg denne politiske tvangstrøyen som tilsier at estetikk er noe man kun får mene noe om, dersom man har gått på Kunsthøgskolen eller Arkitekturhøgskolen.
