Ny utstilling på Buer Gallery

Viser puberteten på sitt søteste

«Wildflowers» har fanget utallige vakre øyeblikk av en vennegjeng på hyttetur, og det er påtagende hvor stor tiltro hun har fått blant ungdommen gjennom årene hun har dokumentert dem. (Kunstfoto: Cathrine Wessel/«Bedroom fight – 15».)
«Wildflowers» har fanget utallige vakre øyeblikk av en vennegjeng på hyttetur, og det er påtagende hvor stor tiltro hun har fått blant ungdommen gjennom årene hun har dokumentert dem. (Kunstfoto: Cathrine Wessel/«Bedroom fight – 15».)
I åtte år har Cathrine Wessel dokumentert utviklingen til Mathias og vennegjengen. Her synes unektelig vakre sommerøyeblikk, men prosjektet mangler noe, skriver vår anmelder.
Terningkast
Cover
Fakta - «Wildflowers» av fotograf Cathrine Wessel
- Utstillingen vises på Buer Gallery
- Åpen fra 6. til 30. juni 2024
Sjanger Dette er en anmeldelse. Meninger og analyser er av anmelderens egne, men på vegne av Subjekt.
Saken er Utstillingen «Wildflowers» av fotograf, Cathrine Wessel, på Buer Gallery.

I det kritikerroste oppvekstdramaet «Boyhood» (2014) følger vi den amerikanske gutten Mason, spilt av Ellar Coltrane, gjennom sin oppvekst fra han er 6 til 18 år gammel. «Boyhood» ble skrytt opp i skyene for sin omfattende og unike gjengivelse av en oppvekst på lerretet. Plottet dreier seg rundt oppvekst, kjærlighet og hovedkarakterens utvikling fra gutt til mann.

Filmen har sin parallell i Cathrine Wessels tilsvarende fotoprosjekt, «Wildflowers», som vises på Buer Gallery.

Dessverre når ikke utstillingen de samme høyder eller dybder, men «Wildflowers» har sine kvaliteter.

Wessel har jobbet i over 30 år som kommersiell fotograf med base i New York. På Buer Gallery i Oslo viser hun et mer omfattende og fortellende fotoprosjekt, der hun følger hovedpersonen, Mathias, i en visuell oppvekstskildring – fra han er 13 til 20 år. Hver sommer i 8 år har Wessel plassert seg blant Mathias og den stadig skiftende vennegjengen på en øy utenfor Larkollen og dokumentert de unge i sin utvikling fra ungdom til voksen. Fotografiene er både i svarthvitt og farge, hovedsakelig analoge, og noen videopptak.

Annonse
Verkstitteler indikerer alderen til Mathias og vennene da bildene ble tatt. Slik blir det et verktøy for å tolke forandringen i kropper og personer fra år til år. (Foto: Thomas Widerberg)

Tidskoloritt for millennials

Björn Borg-boksere under lange board-shorts, shellsmykker, tubetopp og knytebikinier. Detaljene i badetøyet er for meg umiddelbart gjenkjennelig. Det var akkurat det vi hadde, og skulle ha, vi som var fjortiser på midten av 2000-tallet i Norge. Det er en relativt subtil tidskoloritt, men umiskjennelig for den innvidde.

Det er i det hele tatt mye ved utstillingen som vekker en form for nostalgi. Ikke bare for den spesifikke tiden bildene er tatt, men den relative tiden i ens eget liv. De spinkle ungdomskroppene, som år for år strekker, bøyer, vider og former seg. Man kunne sagt «sakte, men sikkert», men den heftige utviklingen som puberteten er drivkraften til er egentlig alt annet enn sakte. Du ser den litt keitete ujevnheten mellom jentene, nesten som unge kvinner, og guttene, definitivt fortsatt gutter. Helt til de plutselig, i en alder av 20, har blitt menn.

Det er påfallende hvor taktile de er med hverandre. De ligger i omslynget i hverandre på hyttegulvet, eller i en haug av gutter ute på plenen. De smeller bare rumper inn i hverandre og sitter tett i tett på en benk. Fotografiene visualiserer både fysiske forandringer og utforskningen av kroppslighet, berøring, og nærhet som puberteten påtvinger. De oppleves ærlige med tanke på kropp og utvikling. Samtidig er det et påfallende positivt bilde av ungdom og oppvekst de avbilder.

Les også: Skeive nordmenn tar over Italia

Gruppebildene tatt på samme sted hvert år fremstår noe unaturlig og overtydelig. De sterkeste bildene er de som fanges mens de er opptatt av hverandre. Bildet viser: «Squeeze – 17», Cathrine Wessel.

Tilsynelatende lykkelig ungdom

Mathias må jo leses som en heldig gutt, med mange og tilsynelatende nære venner og greie foreldre som tillater denne sommersamlingen hvert år. En del av portrettene viser dog en sårbarhet i den enkelte, men der de er samlet er det alltid sprell og moro.

Livet til Mason i «Boyhood» var alt annet enn en solskinnshistorie: med fattigdom, skilte foreldre, bedrukne og voldelige stefedre, og hyppig flytting. Den ble hyllet for sin episke tilnærming til et såkalt alminnelig liv, med alt av oppturer og nedturer. Serien om Mathias og vennegjengen minner sånn sett mer om sosiale mediers gjengivelse av glansdager og høydepunkter. I små glimt skimter vi konturen av pubertetens bakside: hvorfor er gutten med badekåpe i båthuset så morsk? Hva er det litt triste i blikket til jenta med tubetoppbikinien? Hva skjedde med vennskapene da de sluttet å bli med på sommerhytta?

«Wildflowers» kan ikke beskrives som et originalt prosjekt. Men Wessel har fanget det nostalgiske, gjenkjennelige, og sårbare i puberteten. Det er nok ikke alle som kan kjenne seg igjen i privilegiet i å ha en fast sommerhytte-gjeng, men vi kan nok alle gjenkjenne ønsket om tilhørighet. Og ikke minst voksesmertene, både de fysiske og psykiske, i å skulle gå fra ungdom til voksen.

Les også: Fantastisk kunstner, men dette blir for snevert

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar