I dag ser unge jenter bilder av tradwives med forkle, knytebluse, velfrisert hår og en nydelig kake i ovnen. På 1980-tallet vokste vi opp med filmen «Working girl».
Hun hadde de bredeste skulderputene, det høyeste håret og de spisseste skoene. Melanie Griffith spilte Tess McGill, som drømmer om å klatre seg opp i businessverdenen. Hun vil bli sjef, men blir behandlet som en sekretær og en bimbo av mennene rundt seg. Selvfølgelig tar hun hevn, og får vist seg som den smarte og ambisiøse forretningskvinnen hun er.
Damen i overdimensjonerte skulderputer og damen med forkle: For noen er de grusomme forbilder, like ekstreme begge to. Enten skal kvinner ydmykt servere hjemmelaget mat til mann og barn, eller så skal hun gjøre karriere, og bli tøffere enn alle de mannlige lederne.
Kjønnsrollene er ikke som før
Mellom ytterpunktene lever kvinner flest, og må bestemme oss for en kombinasjon av jobb og fritid, karriere og familie. Å finne den balansen har aldri vært lett, men velferdsstaten legger mer til rette for det en noen gang.
Kvinner kan fortsatt oppleve at det å få barn sinker dem, og at menn «drar fra» fordi de ikke går gravide og tar kortere permisjoner. Men det har heldigvis også skjedd mye med kjønnsroller og arbeidsliv siden 80-tallet. Det holder å minne om at:
- Det er vanlig med kvinnelige sjefer
- Også menn tar en naturlig rolle hjemme, og markerer at familie og fritid veier tungt
Menn lager også mat fra grunnen og ønsker seg mer tid med barna. Derfor virker hele konseptet tradwife så gammeldags, så utdatert og så lite feministisk.
Klassedimensjonen
Diskusjonen om tradwives har også en klassedimensjon.
I riktig gamle dager var det «in» å være blek. Det signaliserte at man var rik nok til et liv i lediggang, under parasollen i hagen, eller i henslengt i en dyp velursofa. Arbeidsfolk var derimot brune og solbrente. Det ble man jo når man må jobbe ute i all slags vær, pløye mark, hugge stein, drive jorden.
Nå er det «in» å ha tid utenfor jobben. En ekte tradwife må leve i en husholdning med én inntekt, det har de færreste mulighet til. Det er høystatus å ha tid til å lage oksehalesuppe fra bunn, den skal tross alt koke i ti timer. Toro-suppe er lavstatus sammen med ferdigpizza og annen «ultraprosessert» mat, som ernæringsekspertene sier er så skadelig.
Les også: Regjeringens rusreform er muligens dens mest feilslåtte prosjekt. Det sier mye
Muligheten til å velge
For mange feminister av min mors generasjon var Toro-suppen et symbol på den nykjøpte friheten til å slippe å stå over grytene. Det gjorde det enklere å kombinere matlaging med å ha en jobb utenfor huset.
Kvinnekampen har dreid seg om å gi kvinner reell selvbestemmelse over egne liv og de samme mulighetene som menn. Vi er ulike og gjør ulike valg. Mange unge, ikke bare kvinner, sier nå at familie er første prioritet. Det å bygge en karriere er ikke det viktigste. Men de vil også gjerne jobbe.
Det er et problem dersom unge føler seg presset til å tenke utdanning og fast arbeid før det er sosialt akseptert å begynne å tenke på barn. Men det ligger også en stor frihet i å kunne forsørge seg selv. Det er for sent å tenke på det når skilsmissen er et faktum. Derfor dreier selvfølgelig valget om barn og familie fremfor lønnet arbeid seg også om økonomi.
Les også: Homser flest har dritdårlig stil. Det er utilgivelig
Tradwife eller working-girl
I dag møter unge kvinner presset fra to kanter. På Tiktok dyrkes trenden om at du skal være hjemme på kjøkkenet for å være en «god mor og kvinne». Fra samfunnet for øvrig kommer presset om å prioritere karriere før barn, som et slags mål på å være en «god feminist» og ikke «gammeldags».
Få klarer begge deler. Hjemmelaget kake til skoleavslutningen, middag laget fra bunnen og full gass på jobben. Tiktok presenterer oss for usunne og ekstreme idealer. Men det gjorde også filmen «Working girl» på 1980-tallet.
For de fleste av oss må målet være å bli litt mer fornøyde med helt vanlige liv. Kanskje blir det Toro-suppe på mandag og oksehalesuppe på søndag?
